I gullalderen på 1940- og 1950-tallet var det 550 dyrkere av druer i Colares. Produksjonen var på over én million liter. Vinmarksarealet var på hele 1100 hektar. Men utbyggingen av ferieboliger utenfor Lisboa ved populære feresteder som Colares, Sintra og Cascais gjorde at 90 prosent av vinmarkene forsvant på 60- og 70-tallet. Landprisene økte, og ble mye mer innbringende for bøndene enn druedyrking.
Tomme kjellere
Nå er det 45 dyrkere igjen fordelt på rundt 20 hektar. Fem vinhus selger noen få tusen årlige flasker med rød og hvit colares.
– Nå har vi en årlig produksjon på rundt 20.000 liter i året, sier Fransisco Figueiredo (40), kooperativet Adega de Colares’ vinsjef som produserer all vinen i Colares.
Den enorme kjelleren hans er full av tomme og store eikefat som nærmer seg hunde år.
– Vi har en kapastitet på 700.000 liter her, men lager bare 100.000 liter, av det er 20 prosent colares.
Kooperativet Adega Colares.
Den truede vinregionen Colares får nytt liv med kooperativets vinmaker Francisco Figueiredo i spissen.
Vinene fra Colares har overlevd til tross for utallige angrep utenfra, og ignoranse innenfra. Først ble den gamle vinen – som kan spores tilbake til romerne – redningen da Portugals vinmarker, som ellers i Europa, ble angrepet av vinlusen phylloxera mot slutten av 1800-tallet. Lusen som tok livet av vinplantene ellers på kontinentet, trivdes nemlig ikke i sand. Og vinmarkene i Colares var dermed beskyttet. Populariteten for de slanke og delikate vinene steg voldsomt.
Vinhuset Viuva Gomes er inne på Polet med flere viner fra 60-tallet.
Forfalskning
Da naboregionene igjen fikk stablet produksjonen på bena, kom forfalskningene. Druer og vin ble solgt som colares, selv om de kom fra helt andre steder. Bøndene så behovet for beskytte sin vinregion og grunnla kooperativet Adega de Colares i 1931. I dag er dette det eldste kooperativet i Portugal. Syv år senere kom loven som sa at all vin med Colares-navnet skulle lages og kontrolleres bak murene til den hvite bygningen ved utkanten av landsbyen Colares.
– Det skulle være et produksjonsmonopol, men ikke et salgsmonopol. Kooperativet solgte vin til tolv ulike vinhus. Av disse jobber to fremdeles med oss. De andre er borte, sier Fransisco Figueiredo.
– Her er det kjølig og det er mye tåke her, og vind, det gjør at vi får en lengre vekstsesong. Det er klimaet som skaper colares, gir friskhetene til vinene og lagringskapasiteten. Colares egen røde drue ramisco dyrkes bare her, mens den hvite malvasia finnes over hele verden. I tillegg er det plantet pinot noir på leirjord i skråningene, mens ramisco en plantet i sanden mot havet.
Colares i Portugal er et yndet feriested, det har truet vinmarkene i området.
– Vi prøver å plante nye marker hele tiden, men det er mye jobb. Vi må grave vinstokkene ned i sanden og plante i leiren under, for det er der næringsstoffene er. I sanden vil de ikke overleve når de unge, men når de har satt røtter dekker vi de til med sanden igjen. Den er viktig, for sanden holder på varmen. Og når vi planter nytt så må vi plante upodede stokker, vi har ikke lov til noe annet. Vi vokser sakte, særlig de siste to årene.