«In vino veritas,» sa kanskje Plinius den eldre mens han nøt det siste glasset med falernian i en av Pompeiis mange vinbarer. To dager etter døde en av historiens første og viktigste vinskribenter, da han prøvde å redde venner i nød i den napolitanske bukten.
Datoen var 25. august, året var 79. Rundt lunsjtider dagen før hadde vulkanen Vesuv begynt å spy ut aske, lava og gasser, utbruddet skulle begrave de romerske byene Pompeii og Herculaneum i nesten 2000 år.
Livets årgang
Det gikk gjetord om årgang 121 f.kr. i 200 år, den som ble kalt livets årgang. Angivelig smakte falernian fra det året fortsatt godt etter 180 år, selv om Plinius den eldre mente den hadde sett sine beste dager.
Falernian var det beste man kunne drikke, og ikke minst det dyreste, det var datidens Romanée-Conti. Vinen kom fra tre vinmarker på Mt. Massico, eid av en mann ved navn Faustus. Vinen kunne være sterk, lett eller søt, skrev Plinius den eldre, men om det var hvit eller rød vites ikke.
Ikke alle var like begeistret. Marcus Aurelius avskrev vinen som en hype. I dag heter vinen Falerno del Massico, og finnes ikke på det norske markedet.
Vinkjenneren fra Como-sjøen
Plinius den eldre visste hva han snakket om. Han ble født inn i en velstående familie ved Como-sjøen, og begynte sin militære karriere da han som 23-åring meldte seg inn i den romerske hæren. Senere ble han både militær kommandant og admiral, noe som førte til at han fikk reise rundt i det romerske riket mer enn de fleste på den tiden.
Etter at Plinius la militærkarrieren på hyllen, dro han til Spania for å studere. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, han beskrev og undersøkte natur- og geografiske fenomener.
Mesteparten av det han skrev har gått tapt, men ett verk ble et forbilde og står fortsatt som en påle: det 37 bøker store «Naturalis Historia», som han fullførte i år 77. Bok 14 og 17 dreide seg utelukkende om vin, vitikultur og vinifikasjon. Der beskriver han ikke bare hvor viktig vinen var i det romerske samfunnet, men også de beste vinmarkene og de beste årgangene. Samt hva som var godt terroir for vindyrking, samtidig som han uttrykte bekymring for at romerne drakk for mye dårlig vin og for mange dårlige årganger.
«Når man drikker vin, så drikker man jordens blod,» skrev han, noe han mente måtte tas på høyeste alvor. Selv om det var han som skrev in vino veritas, «i vin finnes sannhet», for første gang.
Når man drikker vin, så drikker man jordens blod.
Plinius den eldre
Dagsrasjon på vin
Etter hvert som romerne dro nordover, meldte også utfordringen med å skaffe nok vin til alle legionærene seg. De skulle drikke mellom én til tre liter vin daglig, for å unngå å bli syke av dårlig vann. Løsningen ble at romerne etter hvert som de dro nordover, sørover, vestover og østover, plantet vinmarker overalt der de slo seg ned.
Noen av de nordligste finner man i Mosel og Saar i Tyskland, der man i blant annet vinmarken Goldtröpfchen har gravd frem en romersk vinpresse. Mens man i vinmarken Abstberg har funnet mange spor etter romerne, som hadde sitt nordligste hovedsete i byen Trier like ved.
Plinius den eldre beskrev også hvor gode og kostbare vinene fra Vienne i Nord-Rhône og Bordeaux i Frankrike, eller datidens Gallia, var. Samtidig som han beskrev proseccos helbredende effekt og Galicias og Ribeira Sacras bratte og arbeidskrevende vinmarker.
Vi vet også at romerne plantet vinmarker i Champagne, i Valais i Sveits og ikke minst i Burgund. I sistnevnte vinregion er det blant annet funnet romerske ruiner etter vinproduksjon i landsbyen Gevrey-Chambertin. Og den eldste vinmarken her er grand cru-marken Clos de Beze, som for første gang ble nevnt i år 640.
Om romerne også hadde med seg vinstokker da de kom til Kreta og da de gikk i land i Kent i England i år 43, vites ikke eksakt. Men at de beskattet vin fra Kreta er det ingen tvil om. Og om de klarte å dyrke druer i England under datidens klima, som var noe varmere enn i dag, er meget mulig. I tilfelle kan det også være at de dyrket druene på samme sted som Simpsons i dag har plantet vinmarken sin, Roman Road, langs veien de skal ha gått da de invaderte De britiske øyer, som var omtrent så langt nord romerne kom. Kanskje fordi de skjønte at druedyrking lenger nord ikke hadde noe for seg?
Vann til vin og vin til vann
Romerrikets innbyggere drakk rundt én liter vin daglig. Stort sett blandet ut i vann, og ofte tilsatt både urter og saltvann for smaken og holdbarhetens skyld. Den beste vinen ble tilsatt myrra og honning, og ofte var den laget av tørkede druer. Hvordan datidens vin smakte, kan man bare forestille seg. Og hvilke druetyper romerne brukte, vet man ikke eksakt, bortsett fra at de fleste er forfedre til dagens druetyper.
Gaius Plinius Secundus (23-79), også kjent som Plinius den eldre.
I Pompeii har de i dag restaurert en av de opprinnelige vinmarkene, og plantet den med druen piedirosso basert på funn etter utgravingene. Vinstokkene er også kultivert etter datidens teknikker. Og rundt omkring i hele Europa er det vinmarker og vinregioner som ble til fordi romerne hadde en higen etter denne alkoholholdige drikken, som var så viktig at romerne droppet grønnsaker til fordel for vindruer etter at Vesuvs utbrudd ødela mye vinmark.
Én ting er sikkert: Dagens viner fra romerske vinmarker smaker nok betraktelig mye bedre enn deres egne utgaver. Det ville nok også Plinius den eldre vært enig i, om han hadde kunnet smake.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.