I en ombygd gammel stall i Sintra-fjellenes skråning, mellom store tanker og tønner, løftes lokket av en liten metalldunk.

– Kan du kjenne det, spør António Figueiredo (33).

– Den lukter som Ginjinha, en moden Ginjinha.

Lukten som minner om den portugisiske likøren laget av sure kirsebær, siver opp av den lille metaltønnen, og er forførende i all sin flyktige, nærmest balsamiske ­karakter. De få literne i dypet av metallet utgjør den beskjedne kvoten av 2007 rød colares til produsenten Casal Santa Maria. Figueiredo senker en ­«pipette» forsiktig ned i dypet og fyller glasset.

– Dette er gullet. Dette er smaken av vin for oss, en vin som har smakt akkurat slik i over 1000 år, lukten av vinglasset hjemme hos våre bestefedre. ­Følelsen av tradisjon, sier vinmakeren.

samvirkelaget

Colares-vinen har overlevd til tross for utallige angrep utenfra – og ­historieløs igno­­ranse innenfra. Først ble den gamle vinen – som kan spores tilbake til romerne – redningen da ­Portugals vinmarker, som ellers i Europa, ble angrepet av vinlusen phylloxera mot slutten av 1800-tallet. Lusen som tok livet av vinplantene ellers på kontinentet, trivdes nemlig ikke i sand.

Da naboregionene igjen fikk stablet produksjonen på bena, kom forfalskningene. Druer og vin ble solgt som colares, selv om de kom fra helt andre steder. Bøndene så behovet for beskytte sin vinregion og grunnla kooperativet Adega de Colares i 1931.

Syv år senere kom loven som sa at all vin med Colares-navnet skulle lages og kontrolleres bak murene til den hvite bygningen ved utkanten av landsbyen Colares.

– Det skulle være et produksjonsmonopol, men ikke et salgsmonopol. Kooperativet solgte vin til tolv ulike vinhus. Av disse jobber to fremdeles med oss. De andre er borte. Noen er ennå i vinmarkedet, som storprodusentene Real Compania Velha og José Maria Da Fonseca – men uten colares, sier Fransisco Figueiredo (39), Adega de Colares’ vinsjef.

I gullalderen på 1940- og 1950-tallet var det 550 dyrkere av druer i Colares. Produksjonen var på over én million liter. Vinmarksarealet var på hele 1100 hektar. Nå er det 45 dyrkere igjen fordelt på rundt 20 hektar. Fem vinhus selger noen få tusen årlige flasker med rød og hvit colares, inkludert kooperativets eget merke Arenae.

Hva var det egentlig som skjedde med vinen fra Colares?

vin eller hus

– Alle disse husene du ser rundt vinmarkene nå, fantes ikke. Langs denne korte kyststripen var det bare små landsbyer med noen få hus, sier Fransisco Figueiredo.

Folk ville ikke drikke colares, det ble sett på som en «vanskelig» vin, en vin som krever kunnskap. Colares er en vin for kjennere

FRANSISCO FIGUEIREDO — vinsjef, Adega de Colares

– For to år siden vokste det druer der, sier vinsjefen, og peker mot et moderne feriehus med rette vinkler og store glassvinduer.

Figueiredo forteller at produksjonen på den portugisiske rivieraen falt spesielt mye på 1960- og 1970-tallet, og at 90 prosent av vinmarkene ­forsvant – jordeiere solgte ut til eiendomsutvikling. Prisene på eiendom har vært – og er – skyhøye i området.

– Prisen har vært i utakt med landbruket og vinens interesse. I tillegg gikk vinen av moten. Folk ville ikke drikke colares, det ble sett på som en «vanskelig» vin, en vin som krever kunnskap, sier Figueiredo.

Nedenfor palassene i Unesco-oppførte Sintra er vinsjefen for Portugals eldste vinkooperativ på inspeksjonsrunde. Han bykser over en lav mur av runde steiner og lander i dyp finkornet sand.

– Sanden er et varmeteppe som gjør at ramisco-druene modner tilstrekkelig til å bli vin, sier Figueiredo.

Rundt ham ligger små sandflekker delt opp av vindskydd og lave steinmurer. Vinplanter krypende over sanden med et dekke av grønne blader.­­ Figueiredo sender et bekymret blikk ned på det han kaller «et levende 130 år gammelt monument av en plante»: en oase av blader, blomster og lyng rundt en tykk, mørk stamme i den ellers knusktørre ­sanden.

– Vi har aldri hatt så mye meldugg, sier Figueiredo, men vinsjefen var adskillig mer bekymret for ti år siden.

– Jeg trodde vinregionen kom til å forsvinne helt.

vin i banken

«Armazem de vinhos Viuva Gomes 1808» står det på en lysegrønn flisvegg i sentrum av Almoçageme mellom Colares by og Sintra.

José Baeta (55) er en gråsprengt herremann med klar stemme.

– Dette er den vestligste vinregionen på det europeiske fastlandet, og dette er den vestligste kjelleren, slår han fast, og setter frem en serie med rødt innhold på den lakkerte butikkbenken.

På flaskene står det 1931, 1934, 1965 og 1969.

– Ramisco-druens tykke skall og store druesteiner, kombinert med det faktum at dette er et svært kjølig og fuktig klima – ofte med temperaturer 15 grader kaldere enn i Lisboa – gir en vin med mye tanniner og høy syre. Det er nettopp dette som gir vinen dens lange liv. Rød colares er nesten umulig å drikke når den er ung, den trenger tid, sier Baeta, som sammen med sønnen Diogo driver familieselskapet.

I tillegg til å tappe hvit og rød colares-vin fra ­kooperativet, lager de noen få tusen flasker vin av druer dyrket på leirjord – den harde jorden.

– Men det er dette som er «banken» vår, sier ­Diogo Baeta (28).

Familien Baeta kjøpte Almoçageme-kjelleren i 1988, og har nå den største samlingen av moden ­colares-vin.

– Den forrige eieren hadde kjøpt opp vin fra andre kjellere under den portugisiske revolusjonen i 1974 – og så lukket døren, sier Diogo Baeta.

I «banken» ligger det 190 flasker igjen av rød cola­res 1931. José Baeta går rundt med en liten drøm.

– Jeg ønsker å kjøpe litt vinmark på sandjord slik at vi kan lage litt mer colares.

Er det ikke viktigere å redde en av verdens mest unike viner, enn å ha flere feriehus nord for Lisboa?

JOSÉ BAETA – vinmaker

Men selv om presset i eiendomsmarkedet nå stort sett er over på grunn av landets økonomiske krise, og restriksjoner satt av nasjonalparken Sintra-Cascais, er dette svært vanskelig å gjennomføre, hevder Baeta og rister på hodet.

– Bøndene blir eldre, og det er ikke alltid neste ­generasjon vil fortsette med det krevende jordbruket. Vi prøver å finne noen jordlapper med sand vi kan kjøpe, men folk er trangsynte. Vi forhandler og prøver å forklare at utbygging er umulig på grunn av naturparken.

– Er det ikke viktigere å redde en av verdens mest unike viner, enn å ha flere feriehus nord for Lisboa? Vi får bare være tålmodige, som kineserne, sier Baeta.

Det er likevel tegn til bedring i vinsituasjonen langs strendene og klippene nord for den portugisiske hovedstaden.

AMERIKANSK REDNING

Det var amerikanske vinhandlere som først plukket colares opp av sumpen igjen, ifølge Fransisco Figueiredo, kooperativets vinsjef. Han åpner døren inn til kjelleren. En lang, mørk gang bestående av nakne vegger og store velpleide vintønner bygget av brasilianske tresorter på 1940-tallet.

Hvis noe er hjertet i denne lille vinregionen, er det dette.

– To amerikanske vindistributører kom til Portugal for fem år siden og ville se Colares. Jeg viste dem vinmarkene og tok dem med inn hit for å smake ­vinen – og «business was done».

– Syre, friskhet og tanniner er ikke lenger like avskrekkende. Vi eksporter til USA og Skandinavia. Til markeder som ser etter annerledes viner, viner med historie laget av unike druer. I Portugal er det også en økende interesse for ukjente regioner som oss. Nå er jeg optimist igjen, regionen har begynt å vokse, sier kooperativsjefen.

Han forteller at landeiere som har innsett at eiendomsinvestorer ikke dukker opp igjen med det første, har begynt å plante druer på sine forfalne marker igjen.

baronens buskevekster

Mye av den nye oppmerksomheten rundt vinene fra Colares tilskrives baron Bodo von Bruemmer (104). I en alder av 96 år begynte baronen å anlegge vinmarker på den harde leirjorden rundt eiendommen. Han plantet druer som riesling, chardonnay og pinot noir.

– Han skal ha full oversikt og vite hva som skjer til enhver tid – og hva vi kan gjøre fremover, sier António Figueiredo, vinmaker og baronens høyrehånd.

Bruemmer gjorde karriere som bankmann i Zürich, før han lang tid senere ville finne en eiendom som hans kone kunne hvile på – da han selv trodde han lå for døden på grunn av kreft. Han overlevde og plantet 3000 rosebusker for sin kone – i tillegg til vinplanter.

– I denne regionen har folk alltid ment at den harde jorden er opphavet til en rimelig vin. Vi har nå vist at man lager fantastiske ting her, bare se utover, sier Figueiredo, og gestikulerer ut mot havet.

– Når nordavinden kommer med full styrke, er den full av salt og mineraler. Når druene puster gjennom sine porer, absorberer karbondioksid og frigjør oksygen, kommer noen av disse saltene og mineralene inn i druene. Det kalde atlanterhavsklimaet er perfekt for disse druene, sier Figueiredo.

– Først var det et sjokk når vi kom med disse vin­ene. De var for syrlige og tørre. Folk ville ikke ha dem, så kom internasjonal anerkjennelse, priser. Da var det annerledes. Er det én ting vi ikke er redde for her, så er det syre. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.