Det blåser en kald vind fra Sierra de Cantabria i Rioja. Fjelltaggene ligger som en mur mot det våte drivet fra Baskerland og Biscayabukten i nord. Vinmaker Maria José López de Heredia (48) balanserer på det som ser ut som en sprukken ruin. Vinmarken og opphavet til de ettertraktede Viña Tondonia-vinene er en rund halvøy omringet av Ebro-elven i Rioja Alta.

– Dette er ikke ruiner, men påbegynt arbeid fra min oldefars tid. Han ville bygge et slott midt i vinmarkene etter inspirasjon fra châteauene i Bordeaux. Slottet skulle være i arabisk stil. Arbeidet stoppet da Første verdenskrig brøt ut og han mistet ett av sine 14 barn i 1914, sier Maria José López de Heredia og bykser ned fra muren.

– Nå er jeg klar for å avslutte det han hadde begynt på.

Langsom vei

Vingården López de Heredia lager vin som om den lever i en 100 år gammel boble, i en vinregion med stadig mer moderne viner. De røde og hvite Rioja-vinene modner opp mot ti år på eikefat, og de blir bare bedre jo lenger man venter.

– Oldefar var veldig moderne i sin tid, mens vi i dag blir sett på som ekstremt tradisjonelle, fordi alle andre i Rioja forandret seg, la vekk det som ble gjort da regionen ble berømt for sine viner. Nå ser vi at tendensen går tilbake mot de tradisjonelle vinene. Vi har alltid vært trofaste mot det oldefar gjorde, forklarer Maria José López de Heredia.

Oldefar var veldig moderne i sin tid, mens vi i dag blir sett på som ekstremt tradisjonelle

Maria José López de Heredia, vinmaker

Hun er fjerdegenerasjons eier av vingården og driver den sammen med søsteren Mercedes og broren Julio César.

– Da oldefar levde, hadde de en enorm kunnskap om hvordan de skulle lage best mulig vin. Vinlusen hadde ødelagt vinmarkene. Agronomer og ingeniører undersøkte hvordan man skulle overleve som region og samtidig beholde de klassiske vinenes kvalitet og eleganse. Vi gjør alt likt som da.

Fransk lære

Oldefaren, Don Rafael López de Heredia y Landeta, havnet ved tilfeldigheter i Haro da han som 14-åring reiste fra Chile for å studere ved en jesuittskole i 1870-årene. Veien til Rioja gikk via Frankrike, først som krigsfange etter monarkiets nederlag – som førte til den første spanske republikk i 1873–1874 – før han tok seg arbeid for et fransk selskap som senere gikk konkurs. Den største kreditoren eide en vingård i Rioja.

Haros lille jernbanebydel Barrio de la Estación huser et knippe av Spanias mest anerkjente vinprodusenter. De ble plassert der for at det skulle være enkelt å sende viner til Frankrike og særlig til Bordeaux, som fra 1875 ble rammet av vinlusen phylloxera. Rioja ble en betydelig leverandør av kvalitetsvin til landet i nord, og regionens omdømme ble i stor grad skapt av vinhandlere og vinslottene i Bordeaux.

López de Heredia ligger i utkanten av jernbanebydelen, midt mellom fruktkilden og jernbanesporene. Don Rafael benyttet seg av de store handelsmulighetene med Frankrike og fikk kjøpe kjelleren av de franske eierne.

– Eierne av Bordeaux-slottene Haut-Brion, Issan og Margaux kom ned og fortalte hvilke deler av vinmarken han burde kjøpe opp. Han kunne jo ingen ting om vinproduksjon, men hadde fortalt franskmennene at han ville lage vin til den delen av befolkningen som var kledd i slips, eide bil og snakket flere språk. De fortalte ham at da måtte han eie egen mark.

– De anbefalte ham å unngå delen nærmest elven, fordi den har rikere jord. Den er mer fruktbar og har planter utsatt for råte, forklarer Maria José López de Heredia og peker ned mot elven som så vidt skimtes mellom trærne.

– Som barn hatet jeg å dra opp til vinmarken sammen med far, nå klarer jeg meg ikke uten.

Kjøler ned

Det er nå flere uker siden siste klase ble plukket fra de kortvokste tempranillo-, graciano- og mazuelo-buskene med opptil 40 meter lange røtter. De tørre kvistene fra årets skudd er i ferd med å skjæres vekk, plantene er på vei inn i sin årlige vinterdvale. Vina Tondonia står for 80 prosent av vinhusets produksjon og ble av Don Rafael utpekt til vinmarken med størst potensial.

Klima har alltid vært et tema her. Allerede i 1901 skrev oldefaren i et brev at han var bekymret over det varme været.

– Gjennom alle brevene føler jeg at jeg kjenner oldefar bedre enn jeg kjente min egen far, som gikk bort for bare noen år siden, sier hun.

Gamle samtaler

Don Rafael giftet seg i Haro, men fra 1886 pendlet han mellom vingården og Madrid, hvor han skulle sørge for at barna fikk god utdannelse. Dette krevde at noen holdt i tøylene mens han var borte fra gården.

– Han skulle lære opp svigersønnen, eldstedatterens mann, til å overta. Dessverre døde svigersønnen i en av Spanias første bilulykker i 1909 – i en franskprodusert bil. Det var da han begynte å lære opp sin egen sønn – min bestefar. Det meste av opplæringen foregikk som skriftlige instrukser sendt i brev med jernbanen mellom Haro og Madrid. Vi har tusenvis av slike brev, sier Maria José López de Heredia.

– Det er beskrivelser av hvordan det er best å høste druene, flytte vin mellom tønnene, hvordan tønnene skal repareres og hvordan kontrollere temperaturen i kjelleren gjennom å åpne vinduer og dører. Brevene inneholder absolutt alle detaljer om hvordan vinene skulle lages, og vi følger oppskriften også i dag.

Don Rafaels etterlatte dokumenter inneholder i tillegg en enorm mengde informasjon om hvordan det var å slå seg opp som vinprodusent på begynnelsen av 1900-tallet. De beskriver samarbeidet med produsenter i Bordeaux og inneholder alle kvitteringer, arkitekttegninger og nærmest etterretningslignende informasjon om hva andre eiendommer i Rioja drev på med.

– Det er jo bare ikke kunnskapen om vinmakingen og skildringen av samfunnet for over 100 år siden som dukker opp i disse brevene. Det er også min oldefars personlighet.

Kjellermirakel

Mercedes López de Heredia krummer nakken og tripper hastig ned steintrappen mot den mørkeste delen av kjelleren, der vinene ligger til modning i stabler av gamle tretønner mellom vegger dekket av tykke lag med mugg og spindelvev. I enden av en buet gang flytter to karer i mørkeblå arbeidsklær og skinnforklær innholdet fra en av de øverste tønnene og lar det passere via en bøtte som ser ut som den er brukt i generasjoner før dem.

Maria Josés søster er sjefen i denne underjordiske labyrinten av steinganger, små verksteder og eldgamle, påbegynte rom. Det som er museumsgjenstander i andre kjellere, er her det eneste riktige arbeidsverktøy. Luften er kald og fuktig, og det lukter av våt stein og tre.

López de Heredia har 100 mennesker på lønningslisten – kanskje voldsomt for en produksjon på 200.000–300.000 flasker i året. Flere har passert pensjonsalderen, men fortsetter å rulle tønner nedover gangene.

– Vi mister kunnskap når disse karene forsvinner, sier Mercedes López de Heredia.

– Kunnskap om håndverket og om vinen. Vi betaler godt for at de skal bli værende i arbeidet.

Kjellerveggene er som svamper som absorberer og gir fra seg fuktighet. Kjelleren er perfekt tilpasset familiens langtidsmodnede viner.

– Muggkoloniene regulerer fuktigheten i kjelleren, og vi må sørge for å kontrollere muggenerasjonene for å holde kjelleren stabil, sier Mercedes López de Heredia.

– Når en generasjon dør, blir den som svart pulver og faller ned. Da må den fjernes for å få nye generasjoner med mugg. Muggen forteller oss også hvordan været blir. Nå kan vi se at det kommer til å regne mye i dagene som kommer, fordi muggen er i ferd med å gro hvit og vokser mye. Det er vakkert.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Slik smaker vinene fra López de Heredia: