– 90.000 kroner for en flaske? Nei, da hadde jeg blitt skuffet, for den siste vi solgte gikk for 120.000 kroner.

Rieslingprodusenten Egon Müller fornekter seg ikke, og det er det heller ingen grunn til. Vinene hans går unna som varmt og veldig kostbart hvetebrød.

Men slik har det ikke alltid vært.

Renessanse

Utskjelt, undervurdert og feilbedømt – veien til anerkjennelse har vært kronglete og lang for søt riesling.

Trangen etter å dekke et stadig tørstere marked på midten av forrige århundre fikk tyskerne til å plante vinranker i lavlandet rundt elvene, hvor jordsmonnet har mer næring. Det resulterte i at produksjonen økte, samtidig som kvaliteten og det gode ryktet forsvant. Tysk vin ble forbundet med en søt, klissete og alkoholholdig drikk, forbeholdt de uerfarne.

Uforståelige tyske vinetiketter har skapt hodebry hos mange vinkjøpere. Å forstå dem er nøkkelen til gode kjøp. Vinloven fra 1971 innførte et system basert på predikater som tok utgangspunkt i oechslenivået i druemosten, snarere enn kvaliteten. Prädikatene gir en indikasjon på sødmen i vinen og står stort sett sammen med navnet på vinmarken, regionens navn, produsentens navn og årgangen.

Bli ved din lest

Men ting er i ferd med å skje. Noen av verdens mest ettertraktede og kostbare viner er igjen en riesling, laget av en av få tyske vinprodusenter som bare satser på søte og halvtørre viner.

– Hvorfor er akkurat dine viner så ettertraktet?

– Desto mindre man gjør og bryter inn, jo bedre blir vinene, syns jeg. Det er en kunst å ikke gjøre for mye og ikke minst holde seg til det man kan, sier Egon Müller.

Han har akkurat sendt årgang 2015 ut på markedet, en årgang som har høstet lovord over hele verden.

– 2015 minner meg litt om 1990. De er begge veldig forførende som unge. Men 1990 lukket seg og åpnet seg aldri igjen. Jeg er redd det vil komme til å skje med 2015. Men man vet aldri. Mine beste årganger er 2005 og 2010 synes jeg selv, sier han, og legger til at 2015 er en klassisk flott årgang på linje med sagnomsuste 1959 og 1971.

Verdifull arv

Egon Müller holder til i Saar, som er en del av Mosel, og regnes som en av Tysklands aller beste vinprodusenter. Ved foten av regionens mest berømte vinmark, Scharzhofberg, ligger hans majestetiske slott. Han er en av den 28 hektar store vinmarkens største eiere, med 8,5 hektar. I midten av marken er hans eldste plott, som er tett plantet. Vinstokkene her stammer fra perioden mellom 1895 og 1905.

– Den var mest sannsynlig plantet av romerne, men det er ikke noe virkelig bevis for det bortsett fra navnet som kommer fra latin, og betyr å kultivere land for første gang, forteller han. – Det var min tipptippoldefar som kjøpte eiendommen i 1797, etter at den under den franske revolusjon ble tatt fra klosteret. Det sies at han var munk i det klosteret, legger han til og ler.

Da var Scharzhofberg bare 18 hektar stor, men vinmarken ble utvidet med ytterligere ti hektar under lovgivningen i 1971.

– Mellom 1971 og 1998 hendte det at jeg lagde tørre viner, i 71 hadde jeg et uhell og lagde en tørr auslese. På 80-tallet ble man ikke tatt seriøst som vinprodusent om man ikke laget tørre viner. Så kom det en ny generasjon som begynte å sette pris på de søte og halvtørre vinene. De så på Tyskland på en annen måte, og etter 2005 har ting begynt å skje, og populariteten til vinene har tatt av.

Syrestram, søt, frisk og kompleks, og med en heftig konsentrasjon og mineralsk frukt. Ingen andre steder i verden lages det viner som smaker slik som en fra Mosel – et av Tysklands aller nordligste vindistrikt, som omkranser elven med sammen navn som har buktet seg gjennom dalen i millioner av år, og har skapt disse vidunderlige og spektakulære stupbratte vinmarkenene.

Men det var ikke her den første søte rieslingen oppsto. Det var på Schloss Johannisberg i Rheingau, vindistriktet som ligger sørvest i Tyskland, og det skjedde i 1775. En ineffektiv budbringer brukte for lang tid på å hente godkjennelsen for når innhøstingen kunne starte. Da han kom tilbake, var druene blitt overmodne og sukkernivået høyt. Men de høstet likevel.​

Det resulterte i en uventet suksess. «Aldri har en sånn vin passert mine lepper», skal vinmakeren ha uttalt da han fikk smake på den merkelige, søte vinen. Etter det ble sent innhøstede druer etterstrebet over hele Tyskland.

Levende legende

I over 400 år har familien Prüm laget vin i Mosel. Den legendariske eiendommen Joh. Jos. Prüm ble etablert i 1911, da Johann Josef Prüm brøt med familieselskapet S. A. Prüm. Men det var hans sønn Sebastian Prüm som skulle gi vinhuset dets berømte kvalitetsstempel. Etter hans død i 1969 overtok sønnen Dr. Manfred Prüm, og siden 2003 har hans datter Dr. Katharina Prüm ledet vinhuset.

10.000 kasser vin kommer ut av dette berømte herskapshuset beliggende noen meter fra Mosels bredder, i landsbyen Wehlen tilhørende Bernkastel-Kues.

Vinhusets viktigste vinmark er Wehlener-Sonnenuhr, beliggende på andre siden av Mosel fra domainet. Plottene er spredt ut over hele vinmarken og dekker i overkant av fem hektar. Noen av dem er plantet på 1800-tallet og er upodede vinstokker. I tillegg har familien Prüm plotter i vinmarkene Graacher Himmelreich, Bernkasteler Lay, Bernkasteler Badstube og Zeltinger Sonnenhur. Totalt rår familieselskapet over 13, 5 hektar med vinmarker i Mosel, hvorav 70 prosent er upodet.

Katharina Prüm er i dag tilhenger av å lage halvtørre og søte viner, med noen veldig få unntak.

– Før lagde vi tørr vin av og til. I de siste årene har vi kun laget en tørr vin i 2008 og 2011. I 2011 laget vi en kabinett trocken spesielt for det norske markedet. Men den finnes bare der.

– Nå vi lager vanligvis bare viner med prädikat, det vil si bare halvtørre og søte viner.

Vinene til Joh. Jos. Prüm er verdensberømte for deres lagringsevne. Som unge har de ofte vært innadvendte med et tydelig mineralsk og svovelpreget duft. En flaske kan stå i kjøleskapet i åpnet tilstand i ukesvis uten at vinen endrer seg særlig. Og ofte tar det over 20 år for Prüms viner å vise tegn på modenhet. Etter Katharinas inntog i familiebedriften er vinene sakte, men sikkert blitt mer åpne og tilgjengelige, også som unge.

Takket være romerne

I rundt 2000 år har den grønne druen lesket tyske ganer. Men det er romerne som skal ha æren for de første vinmarkene i landet: Vindruer skulle egentlig ikke bli dyrket så langt nord, men de trengte noe å drikke under invasjonene, og plantet druer i de solrike og stupbratte hengene over elvene for å dekke legionærenes dagsrasjoner. Lite visste de at det en dag skulle bli noen av verdens flotteste lagringsviner.

Ingen drue kan by på høyere kvalitet for pengene, skilte med samme tydelige tilhørighet, nerve og sjel – eller gi et bedre bilde av historien. Den enestående evnen til å forbedre seg i en flaske i århundrer, er uten sidestykke.

Selv om tysk riesling har hatt tunge år etter Andre verdenskrig, har vindrikkende nordmenn alltid foretrukket rimelige og ukritiske blandinger med søtlig og syrefrisk vin.

Vinmonopolets prisliste fra 1927 forteller at tyske viner var det ypperste man kunne få kjøpt. En søt riesling kostet 13 kroner, mens en Chambertin fra Burgund var priset til syv kroner. Bordeaux-vinene Lafite og Latour kostet den nette sum av ti kroner. I dag er prisforskjellen mellom en riesling og Lafite rundt 4000–5000 kroner – i sistnevntes favør.

Auksjonsyndling

– Jeg tror det endelig skjer. Man ser det på vinmarkprisene, de øker noe voldsomt, sier Egon Müller. – Det finnes eksempel på vinmarker som har doblet prisen per kvadratmeter på et år her i Mosel.

– I 1982 krasjet bulkmarkedet, og det var tøft å være vinbonde i Tyskland. Det hele snudde i 2005. Vinene våre ble ettertraktet igjen, og prisene har sakte, men sikkert gått oppover siden den gang, sier Müller.

Men det er ikke så mange igjen som bare lager søte og halvtørre viner. Trenden de siste årene har vært knusktørre rieslinger.

– Rieslingenes evne til å være kameleon er egentlig ikke bra. Det får oss produsenter til å prøve å gjøre alle til lags. Men vi må gjøre det vi er best på. Jeg kunne nok lage en tørr vin, kanskje og en god tørr vin. Men jeg tror at mine viner er best uansett med sødme.

Verdens dyreste dessertvin

– Det som overrasker meg, er at prisen for trockenbeerenauslese går opp så raskt, og det er en veldig stor etterspørsel. Mens sauternes og tokaji er ikke der, det er jo fantastiske viner, legger Egon Müller til, som innrømmer at han til og med laget en dobbelmagnum med den søteste vinen i 2011. Etter forespørsel fra en kunde i Hong Kong.

– Før 1988 lagde vi aldri magnum, men etterspørselen etter større flasker er stor.

Hans gjeveste vin, trockenbeerenauslese goldkapsel, er en sjelden sak, kun laget i de årgangene det lar seg gjøre å få så fine edelråtne druer som skal til for å lage denne gylne og tyktflytende nektaren. Knappe 15 liter druejuice kommer fra 700 kilo håndplukkede botrytis-infiserte druer (råte).

– Min far lagde den første trockenbeerenauslese i 1959, og så i 1971, 75 og 76 og ingen før i 1989 igjen. De siste årene så har vi laget nesten hvert år. Men så var det enklere å ha gamle flasker i kjelleren på et tidspunkt da tysk vin ikke var så populært. Nå er det vanskelig.

Les alle Smaks vinsaker her: Vinguiden

Meld deg på nyhetsbrev fra Smak.no her

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.