På 900-tallet var Vittoria på sørøstkysten av Sicilia et av de travleste vindistriktene i Europa. Og det var ikke bare sicilianerne som drakk denne ettertraktede vinen herfra. Besøk fra tørste vikinger som kom fra den nordlige halvkule, var vanlig. Noen av Nordens første sydenreisende likte seg til og med så godt at de slo seg ned her for godt.

1100 år senere gjør tre unge og inspirerte arkitektstudenter det samme. Året er 1979 og i Vittoria ligger vinmarkene øde. Vin fra Sicilia har mistet sitt gode rykte.

Kameratene Giambattista Cilia, Giusto Occhipinti og Pinuccia Strano så at her var det muligheter, og lagde sin første vin i 1980 under initialene COS.

– På den tiden gjorde vi det som var moderne, det som ble regnet som nytenking. Den gang visste vi ikke bedre, vi så ikke hva vi hadde rundt oss, sier Occhipinti.

De tre kameratene ville gjøre forretninger snarere enn vin, og på 1980-tallet var merlot og cabernet den raskeste veien til suksess. Det samme var nye, amerikanske eikefat.

– Alle var imponert over vinene våre. De var nesten som i California, ble det sagt, forteller Occhipinti lett oppgitt.

COS’ suksess førte til at også andre produsenter slo seg ned i området. I 2004 fikk området den høyeste klassifikasjonen i italiensk vinindustri, Denominazione d’Origine Controllata e Garantita.

 
Jordsmonnet. Under en smaking på 1990-tallet av de første vinene de lagde, gikk det et lys opp for dem.

– Vinene vi hadde lagret på fat ga oss ingenting. De hadde ingen mineralitet. Etter hvert som vi arbeidet på vinmarkene, skjønte vi at vi hadde et unikt jordsmonn her. På toppen er det et lag med rød, jernholdig jord med navnet terrarossa, mens i bunnen er det kalk. Dette ble fullstendig kamuflert av måten vi lagde vinene på, sier Occhipinti.

Han forteller at det måtte mye prøving og feiling til før de ble fornøyde med vinen.

– I 2007 kastet vi ut 600 fat av kjelleren. Det var etter at vi hadde eksperimentert med amfora i syv år. Jeg ville tilbake til røttene, tilbake til slik vinen var. Gode druer og godt terroir blir ikke bedre av å ligge på nytoastede eikefat.

I dag er det to kamerater igjen i COS. Cilia og Occhipinti. De lager fortsatt merlot og cabernet, men kaller vinen Maldafrica, en nedsettende term, for at de alltid skal være minnet på hva de gjorde galt.

– Nå er alle vinene våre lagret i amfora eller sement, bortsett fra Maldafrica, forteller Occhipinti.

– Amfora er en velsignelse å arbeide med. De tar vare på vinen og utvikler den slik den skal. Eikefat koster mye penger, har mange feil og gjør vinene like. Du kan jobbe livet av deg på vinmarkene uten å få noe igjen for det. Nå lever vinene våre sitt eget liv, vi er bare her for å lede dem inn på rett spor.

Opprørende. Det flate landskapet i Vittoria virker nærmest uendelig. Åkrer plantet med korn og vindruer preger utsikten på alle kanter.

I det som lenge var et forlatt vineri, befinner en av Italias mest talentfulle unge vinmakere seg. Bare 21 år gammel laget Arianna Occhipinti sin første årgang. Seks år senere har hun gjort seg bemerket utenfor landegrensene med sine kompromissløse viner.

– Det finnes ikke en god oppskrift på å lage god vin. Jeg vet det er risikabelt å lage de vinene jeg gjør, men tar jeg ikke sjanser, gjør jeg ikke jobben min. Alle vinene mine er blitt til som resultater av eksperimentering med gamle teknikker, naturlig gjær og lite svovel. Mye har endret seg de siste syv årene. Unge og reflekterte vinmakere har sammen med Frank Cornelissen økt bevisstheten til forbrukerne her. De har begynt å forstå hva vi gjør, det krever igjen mer av oss, sier Occhipinti.

Både hennes far og onkel (Giusto Occhipinti) er i vinbransjen, og for Arianna Occhipinti var det helt naturlig å ta en utdannelse innen vin. Men møtet med vinskolen i Nord-Italia skulle by på overraskelser.

– Det vi lærte på skolen i Milano var hvordan vi skulle lage manipulerte og industrielle viner, noe som gjorde meg enda sikrere på hvilken retning jeg skulle ta når jeg var ferdig.

Som førsteårsstudent publiserte Occhipinti en artikkel hvor hun gikk til angrep på praksisen med å tilsette kultivert gjær i vinmakingen. Professorene var opprørte.

– Jeg gikk jo imot alt de prøvde å lære meg, det falt ikke i god jord. Selv om jeg ikke hadde så mye erfaring, visste jeg at for meg var det bare ett valg: Å lage naturlig og levende vin.

Det første året lagde hun bare 2000 flasker, og det skulle vise seg at vinmark heller ikke var noe hun lett fikk tilgang til – selv om mye mark lå brakk.

– Som ung jente er det ikke like enkelt å få innpass i en mannsdominert bransje som denne, og flere ganger er jeg blitt kastet på dør av bønder som jeg ønsker å kjøpe mark av.

I dag lager Occhipinti 45.000 flasker årlig, men ønsker å kjøpe mer mark. Målet er å lage 55.000 flasker i året, et antall Occhipinti kan håndtere uten for mye hjelp.

– Å lage vin på den naturlige måten krever presisjon, kontroll og innsikt, jeg kan ikke stole på noen. Når jeg reiser bort, låser jeg vinkjelleren.

Her kan du melde deg på ukentlige nyhetsbrev fra Smak.no

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.