Facebook, Instagram og Snapchat har tytt over av reker, musserende vin i ulike prisklasser, festlige solbriller, vågale stup og nærbilder av jordbær.
I det vi frykter var årets siste skikkelige sommerhelg ble også en av landets mest populære festivaler holdt i Oslo. Øyafestivalen ble i år for første gang holdt i Tøyenparken. «Tøya, jeg elsker deg!» skrev folk under bilder av 120-kroners drinker med chilifrukt, som de smalt ut på fire plattformer av sosiale medier samtidig. Ordspillet spredte seg som ild i tørt gress, på Instagram ble det postet 400 bilder under emneknaggen #tøya.
Jeg var ikke noe bedre selv og postet et fjollete bilde av meg selv og tre andre fra en konsert med teksten «Röyksopp for faen!» etterfulgt av veldig mange bittesmå pengesekker med dollartegn på. Vi hadde det så gøy at det ikke kunne måles i penger. Og det må jo være lov å ha det gøy.
Men er det en grense for hvor gøy det er greit å ha det? Eller hvor ofte gøy skal være målet? Eller hvor mye tid, energi og båndbredde det er forsvarlig å bruke på gøy?
I mitt surmaga glasshus sitter jeg og tenker «ja».
Jeg vet ikke akkurat når vi ble sånn. Rundt midten av 90-tallet, da vanlige folk i Norge begynte å få internett, hadde i hvert fall jeg mitt første møte med et sosialt medium. På mIRC kunne man snakke med mennesker man ikke ante hvem var. Forkortelser som «a/s/l»(age/sex/location), «lol» (laughing out loud) og «rofl» (rolling on floor laughing) ble like fort tatt inn i de kule unges daglige vokabular som de forsvant ut igjen. De som fortsatte å bruke forkortelsene var nerdene, altså de som faktisk brukte dem for å spare tid. Det var også bare nerdene som lo av ordspill. Og så var de overfladiske, ofte de samme som hørte på VG lista Topp 20 og kun dét, som kvitterte meldingene sine med «koz & klemz». På 90-tallet, og jeg innbiller meg et godt stykke ut på 2000-tallet, var det verken kult å være overfladisk eller nerd. I hvert fall ikke slik jeg husker det.
Det som var kult, var å ta et standpunkt og la det skinne gjennom i det du gikk kledd i, hørte på og ville bli. Det var en slags rød tråd gjennom unge voksnes ytre og personlighet. I en tid da Nirvana, Rage Against The Machine og Lauryn Hill var stjerner og forbilder, var det kult å mene noe, tørre å være annerledes og litt mørk til sinns. Å ha tenkt gjennom livets mening eller mangel på sådan. Det å være dyp var en dyd.
Selv om verken kullsvart hjemmefarget hår i kontrast til blek hud, evinnelig og følelsesladd klimpring på ustemt gitar eller ransel med teksten FUCK DA POLICE på ikke automatisk sørget for dybde, så var nå i hvert fall dét målet for mange den gangen. Og hvis målet var å bli berømt, var det fordi man ville bli virkelig god i noe. En likte så godt å ta bilder at han ville bli verdens beste fotograf. En annen var så glad i å skrive at hun ville bli en verdensberømt forfatter. Det kom i den rekkefølgen.
På et eller annet tidspunkt etter at internett ble mer enn et verktøy for oss, og sosiale medier ble utstillingsvinduer der vi ikke bare kunne, men absolutt skulle se og bli sett, skjedde det noe. Umerkelig sakte og snikende sikkert ble til tider altfor store spørsmål byttet ut med små, artige og innholdsløse ord og vendinger.
Med ironi som påskudd ble både overfladiske koz og nerdete lol tatt inn i det varme tomrommet som de uendelige kvadratmetrene med utstillingsvinduer skapte. «Le» ble til «lolle». Vi fikk så mye plass at vi forlenget i stedet for å forkorte. Med ironisk distanse skal du nå kle deg som en nerd og te deg som en overfladisk fjortis.
Jeg snakker ikke om den generasjonen unge som lærte å lese etter at Facebook var blitt allemannseie. Jeg snakker om voksne, oppegående mennesker, med høye ambisjoner og mektige nettverk som fyller nettet med bilder av dådyr, enhjørninger, hjerter, stjerner, dollartegn og high fives. Som engasjerer seg uforholdsmessig mye i spesifikke typer øl og cheeseburgere. Som bruker tid og ressurser på å lage og promotere musikk helt uten musikalsk verdi eller budskap.
Artist Anders Nilsen, som står bak landets mest populære låt for øyeblikket,«Salsa Tequila», sier til VG at han «har faktisk ingen anelse» om hvorfor låten er den mest solgte singelen i Norge akkurat nå. Låten består av en rekke spanske ord som uttales av den ikke-spansktalende Nilsen i tilfeldig rekkefølge.
En av de blodigste, og derfor en av de tristeste somrene, er på hell. Irakere, palestinere, syrere og ukrainere er blant de få hvis lidelse glimtvis har sluppet gjennom strømmen av intetsigende og likegyldig fjas. Det er ikke rimelig å forvente at folk bare skal engasjere seg eller bruke tid på det til enhver mest alvorlige eller vanskelige som pågår i verden. Men kontrasten mellom sommeren her og sommeren der, når begge tilflyter meg i samme sosiale strøm, blir uutholdelig grell. Det er da det selvopptatte og overfladiske blir så ubehagelig tydelig og det blir så åpenbart at ingen skammer seg heller.
Etter 22. juli, det verste som har skjedd i Norge i vår levetid, rant nettet fort over av begrepet «OsLove». Denne kjærlighetserklæringen av et ordspill kombinerer «Oslo» og det engelske ordet «love». Røde digitale hjerter og #OsLove ble, og er til dels fortsatt, vår generasjons svar og reaksjon på et angrep som rammet langt flere enn Oslo og som satte og setter langt mer enn hjertene våre i fare.
Å ta standpunkt er ikke kult lenger. Det som er kult er å ta for seg av absolutt alt festlig som livet har å by på, og vise så mange som mulig at man gjør nettopp det. Dybde har veket plass for gøy. Vi er i ferd med å lolle hjernene våre i hjel.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.