H a v k r y s s e r e n

I en alder av 70 år prøver Stein Hoff på ny å ro over Atlanterhavet alene. Snart må han berges, men den fryktløse pensjonisten er fortsatt like glad.

– Et av mine lykkeligste øyeblikk var da jeg ble trukket opp på malmskipet. Der sto jeg og holdt meg fast, med beina så vidt på dekk, og strålte som en sol. Mannskapet var helt forskrekket, og ville bare trekke meg om bord, men jeg utbrøt «stop, stop! I want to thank you, I am so happy!»

Stein Hoff rister på hodet og ler mens han husker tilbake til den dramatiske dagen i 2016.

– Jeg fikk lov til å ta to av dem i hånden før overstyrmannen dro meg over rekka. «Herregud, du er gammel» var det første han sa. Jeg bare lo og svarte at vel var jeg gammel, men jeg var også en veldig lykkelig gammel mann! Han het visst Misha, og ville ikke ta meg i hånden før jeg var i sikkerhet.

Opphavet

På 1950-tallet var Sandefjord selve hvalfangerbyen. Stein Hoff var bare guttungen, men husker godt sin barndoms 17. mai – da flåten hadde kommet inn fra Antarktis, og lukten av spekk og penger bredte seg over hele byen.

– Det var jo rovfiske og overfiske, og en grusom behandling av store pattedyr. Det er et mirakel at vi ikke utryddet noen av de store hvalene. Men jeg kan ikke noe for at jeg er veldig fascinert av det likevel, forteller han.

Det var på denne tiden det hele begynte. Som gutter flest leste han historier om eksotiske farvann, spennende opplevelser og vågale pionerer. Om utforskere som reiste til verdensdeler en vanlig gutt fra Vestfold bare kunne drømme om. Gang på gang dykket han ned i fortellinger om James Cook, Ferdinand Magellan og Vasco da Gama.

– Jeg var også mye i fjæra, og begynte tidlig med maske og snorkel. Ofte var det altfor kaldt til å være lenge uti av gangen, og jeg husker at jeg tenkte «jøss, så gøy det skulle vært å reise til steder med grei temperatur, koraller og fargerike dyr.» Slik startet drømmen.

Drømmen

Tidlig i tenårene holdt Hoff drømmen levende med sin egen tropiske verden, i form av et stort akvarium i fotenden av sengen. Samtidig var to andre nordmenn – Carl-Emil Petersen og Erling Brunborg – ute på en eventyrlig tur med Colin Archer-skuta «Rundø».

– Jeg husker da de kom tilbake i 1960, som den andre norske skuta til å klare ferden jorda rundt. Det var en stor inspirasjon. Det gikk likevel ikke opp for meg at jeg burde seile. Jeg hadde jo vokst opp med en motorsnekke, så den gang tenkte jeg en gammel fiskebåt ville holde! Det var ikke før jeg ble godt voksen og hadde truffet min kone, Diana, at ting begynte å virkelig ta form, erindrer Hoff.

Stein og Diana møttes i Glasgow, hvor begge studerte medisin, og var med i samme roklubb. Hun hadde tilbrakt to år av barndommen i Brasil, og bar på en drøm om å vende tilbake til tropene. Snart var de gift og bosatt i Bergen med to små barn. Etter råd fra kyndige venner begynte paret å sette seg inn i seiling, og etter mye research var et skrog på plass.

– Skroget vi kjøpte var i ferrosement, og det i seg selv vekket oppsikt. Norge er jo litt konservativt, så noen trodde vi var spik spenna gærne. Du kan jo ikke kjøre rundt i et betongskall! Men det var det vi hadde råd til, så i 1975 begynte vi arbeidet med å få på plass resten. Med overbygg i plast, innredning i furu, ror av eik og master og bommer i laminert tre ble det en skikkelig bastard. Men den ble stabil og solid, og det var det viktigste.

Admiralen

Båten ble døpt «Red Admiral», etter en sommerfugl som flyr sørover om høsten, og malingen var knapt tørr før jomfruturen over Nordsjøen. Med fulle jobber og to små barn hadde paret tidspress. Da seilene ankom fra Hong Kong ble det så vidt tid til å sjekke at de kunne heises før de måtte legge fra kai, med et seilkyndig ektepar med som hjelp på første etappe. Til å begynne med var det tett tåke og knapt et vindpust, men det skulle snart endre seg.

– Først ved Inverness tok vinden til, og vi fikk heist seilene. Jeg husker hvor nervøse vi var da båten begynte å legge seg over; ville den klare å rette seg opp igjen?! Så, på turen hjemover fikk vi veldig dårlig vær. Vi hadde ingen måte å feste roret på, og selvfølgelig ingen autopilot, så vi ble dønn slitne etter en knapp time ved rorkulten. Det bar, men det det kunne godt ha bristet, og vi lærte veldig mye, fastslår han og blir tankefull.

– Ungene syntes også det var gøy – jeg tror unger trives hvis foreldrene trives. Selv da båten rullet og det skvalpet som verst, så tok det bare noen minutter fra vi tørket tårer og oppkast før alt plutselig var i orden igjen. Hvis du ikke viser at du synes det er nifst selv, så klarer ungene seg også. Det viste seg også senere, at de følte seg trygge fordi vi beholdt fatningen.

Med litt erfaring under beltet var det klart for jordomseiling. To voksne og to barn dro ut fra Bergen i 1977, og det var to voksne og tre små barn som kom tilbake i 1982. Ferden har Hoff beskrevet nærmere i boken «Red Admiral», til inspirasjon for en rekke senere jordomseilere. Hans egen inspirasjon fra havets tidligere pionerer var dog ennå ikke tilfredsstilt.

Pionerene

– Det var egentlig datteren min, Elisabeth, som først fant på dette her, og vi meldte oss på verdens første roregatta over et hav sammen. Men så fikk hun jobb i London, og kunne ikke være med. Jeg bodde i Kristiansand, og fikk da Arvid Bentsen i Kristiansand Roklubb som partner. I 1997 la vi av gårde i en selvbygget båt, fra Tenerife til Barbados. Gjennom 69 døgn vekslet vi på å ro og å hvile i den lille kahytten.

Noen ganger var det imidlertid så spektakulære forhold der ute at begge to satt ved årene. Det finnes morild også langt ute på åpent hav, og hvis vannet er stille kan du se delfiner og fisk som svømmer rundt som kometer under overflaten.

– En natt var det helt eventyrlig. Det er da du plutselig skjønner hvorfor du gjør dette her. Når havet er et blikkstille speil, og det er helt stjerneklart, sitter du på denne båten og føler du ror vektløs gjennom et stjernehav. Vi satt en lang økt og var så stille som mulig mens årene dyppet synkront, og det dryppet glødende dråper fra bladene. Det var helt magisk. Det var en av opplevelsene som gjorde at dette her, det hadde jeg lyst til å oppleve igjen.

Det er noe med familien Hoff og havet. Litt over et år etter farens overfart var det Elisabeths tur til å prøve seg. Hun ville bli første kvinne til å ro alene over et verdenshav, men båten gikk rundt i storm, og hun måtte berges. Da bestemte mamma Diana seg for å overta utfordringen, og den 4. januar 2000 kom hun i land på Barbados.

– Og vi er fortsatt det eneste ekteparet i verden hvor begge har rodd alene over Atlanterhavet, forteller Hoff.

Han var nemlig ikke ferdig etter den første roturen. Da Diana lyktes med sitt prosjekt fikk han selv lyst til å prøve en tur helt alene, og i 2002 la han ut på ny. Målet var Georgetown i Guyana, med Portugal som utgangspunkt.

– I Belém, en forstad til Lisboa, står det et enormt utforskermonument til minne om mine gamle helter. Portugiserne var store utforskere, så da jeg rodde forbi monumentet reiste jeg meg opp i båten og tok av meg hatten. Planen var å sette en rekord med å ro fra kontinent til kontinent, og det klarte jeg ganske fint på 96 døgn, selv om det var noen hårreisende episoder. Det var veldig tøft, men også veldig gøy å lykkes, forteller han nøkternt.

Prosjektet

To tidlige pionerer, George Harbo og Gabriel «Frank» Samuelsen, var norsk-amerikanere i USA. De bestemte seg i 1896 for å krysse Atlanterhavet i en åpen robåt. Utstyrt med oljehyrer, kompass og sekstant, og akkurat nok lerretsduk for én mann til å sove under mens den andre rodde, satte de ut fra New York. Storm og uvær til tross ankom de Scillyøyene bare 55 dager senere.

– Det var en utrolig bragd. Båten var riktignok synkefri, men de hadde minimalt med beskyttelse. De hadde montert håndtak på kjølen! Flere ganger gikk de rundt, og en gang var Harbo nær ved å drukne inni båten da de endelig fikk den på rett kjøl. Så mistet de drivankeret, og måten de overlevde på var å ro, begge to, med baugen mot uværet mens de drev bakover. Det gjorde de i 36 timer, uten noen form for hvile, mens oljehyren gnisset sår rundt håndleddene deres, forteller Hoff.

– Så det var de to jeg liksom skulle kopiere! Og hvorfor jeg begynte med dette nokså crazy prosjektet i 2016… det var jo fordi jeg syntes at de første opplevelsene mine der ute var så store. Det var utrolig mye smerte og ubehag, søvnløshet og hva det nå var – men likevel fantastisk. Stjerneklare netter. Å komme ansikt til ansikt med en vågehval med unge. Svermer av flyvefisk. Stormsvaler. Du er så alene der ute, men likevel er det så mye liv, sier han.

Etter den første turen alene hadde Hoff vært gjennom en psykologisk evaluering. Psykologen fastslo at han fungerte veldig bra, med persentiler og standardavvik i gunstig retning – med ett unntak, legger en lattermild Hoff til.

– Jeg hadde litt lite respekt for farefulle situasjoner. Det har kanskje vist seg å stemme!

Jeg syntes det passet fint å gjøre det som en 120-årsmarkering for den første ferden. Så var jeg blitt 70 år, og ville bli 71 år på turen, og da kom dét aspektet inn – jeg følte meg veldig sprek, og ville slå et slag for at du kan delta i ekspedisjoner i høy alder. Eller, du kan skrive ganske høy alder, sier han og ler.

– Det var altså tre prosjekter i ett: Hedre de gamle pionerene, bli første nordmann til å ro også den strekningen alene, og vise at alderen ikke er et hinder. Så kan noen si at jeg ikke var godt nok forberedt, og at det kanskje er et aldersfenomen, men jeg vet nå at jeg burde hatt en bedre, helst ny båt. Så burde jeg hatt et sterkere tau til drivankeret som røk, og bundet årene nærmere dekk, så de ikke var så sårbare når båten ble slengt rundt.

Havariet

Lenge gikk ferden ganske bra. Hoff la ut fra New York, og rodde i ukesvis alene over Nord-Atlanteren. Tre fjerdedeler av reisen var overstått, med bare 700 nautiske mil til Scillyøyene, og enda kortere til Irland. Så kom stormen.

– Det ble en kaskade. Båten med meg inni ble kastet omkring som en rugbyball! Først røk drivankeret, så brakk roret. Jeg rullet rundt gang på gang, og antenner og radarreflektor knakk. Båten lå opp ned i mange minutter av gangen, og hver gang tok jeg inn litt vann og trodde det var slutten. Alle årene sprakk, og et åreblad forsvant helt. Sakte gikk det opp for meg at dette går ikke bra. Jeg hadde ikke overlevd den roturen hvis jeg ikke hadde hatt en kahytt å gjemme meg i og en god overlevelsesdrakt, understreker han.

Han utløste nødpeilesenderen. Deretter kunne han bare vente, mens vinden ulte og kaskader av vann ble kastet mot skroget. Noen saueskinnstøfler, dyna og soveposen ble redskaper for å tørke opp med, og kastet ut de gangene båten rettet seg opp igjen.

– Det var britisk redningstjeneste som koordinerte. De fant først et skip som ikke var så langt unna, men som ikke svarte på anrop. Så fant de i stedet dette svære malmskipet, «Ludolf Oldendorff», ganske mye lenger unna. De gikk sakte i det dårlige været, men de var villige, så de kontaktet eierne i Hamburg og snudde, forteller Hoff.

– Noe av problemet med små båter er at de forsvinner mellom bølgene. Da skipet nærmet seg, og jeg var bare en nautisk mil unna, kunne de fortsatt ikke se meg før jeg sendte opp en rakett. Omsider ble jeg altså heist ombord. Men jeg angrer ikke, altså. Det var vanvittig flott å være gjennom det der, og jeg hadde ikke hatt noe imot å prøve igjen – nå vet jeg jo akkurat hvordan det skal gjøres!

Fremtiden

Den pensjonerte legen, forfatteren, jordomseileren og atlanterhavsroeren – for å nevne noe – har sett mer av verden enn de fleste. Nå har han slått seg ned i Lier, like utenfor Drammen, men han har ikke slått seg til ro. Den store båten har veket for en lang, smal singlesculler. I høst rodde han seg til fire seire i VM i veteranklassen i Florida, og er attpåtil aktuell med en ny bok – passende titulert «Ro for livet». Han brenner også for miljøet, i kjølvannet av alt han har sett på havet.

– Orkaner, regnskyll og flommer blir stadig villere. Jeg skjønner ikke hvordan klimaskeptikere tør. Det er vel økonomi i det, for denne generasjonen. Men hva med neste generasjon? I tillegg vet vi ikke hvor vi skal gjøre av alt avfallet vårt. Det må være det viktigste for fremtiden, at vi får stoppet dette, mener han.

Han har selv sett søppel flyte på karibiske strender, og hav av plast skylt til sjøs etter kraftig regn i Venezuela. Isopor, vannflasker, og flak av delvis smuldret plast. En gang så han et kjøleskap, en annen gang et digert PVC-rør, langt til havs.

– Det problemet er det i alle fall ingen som kan fornekte! Og det vi ser er bare det som flyter. Tenk på det som synker, går inn i næringskjeden, og til slutt kommer inn i oss. Det er ikke en god utvikling. Heldigvis går det stort sett riktig vei, selv om vi går to skritt frem og ett tilbake, sier han.

– Da jeg var guttunge var det for eksempel ofte du måtte passe deg for å ikke tråkke i oljesøl. Nå er det nesten ikke noe; det er veldig sjelden du finner en flekk på et svaberg. Overfiske utryddet de enorme torskestammene i Newfoundland, men sildestammen vår overlevde – i siste liten. Det har kommet restriksjoner på ballastvann, ozonlaget bedrer seg, og folk som aldri har hatt fokus på å plukke opp plast og avfall gjør det når de er på tur. Så selv om det kan se blekt ut er det også grunn til optimisme, sier han, og går ut i solen. Sjøen er rolig nok for en treningsøkt.