P l a s t k r i g e r e n

3000 nautiske mil. 24 kvinner. Én misjon. Kristine Berg fikk være med på forskningsekspedisjon til verdens største søppelhav.

Sjøen er relativt rolig, og 28-foteren skjærer gjennom bølgene. Motor er unødvendig her; forseilet alene er nok til god fremdrift og en behagelig seilas. For Kristine Marie Berg, nylig tilbake fra en tre ukers ekspedisjon til verdens største opphopning av søppel, er kontrasten stor.

Berg er ekspert på sirkulær økonomi. Hun skrev masteroppgaven sin for DNV GL og bidro til FN-rapporten for Global Compact om utvikling av bærekraftsmålene. Til daglig jobber hun i Tomra, verdenslederen innen pantesystemer, og en viktig aktør for å holde plast ute av havet. Nå har hun akkurat kommet tilbake til Norge fra det nordlige Stillehavet, hvor målet var å kartlegge utbredelsen av havplast.

– Hvorfor? Havet er jo det vakreste som finnes. Da jeg prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle ta masteren min i satte jeg meg på kaia for å tenke. Det var en kveld med en sånn trøndersolnedgang du bare får i Trondheimsfjorden, hvor havet er blikkstille, knall rosa, oransje og blått. Da fikk jeg tenke. Men det er vanskelig å forklare, sier hun med et smil.

– Dette er en serie ekspedisjoner av og med bare damer, og i år var det gyren i det nordlige Stillehavet som skulle utforskes. Denne gyren er en av de fem store strømvirvlene i verdenshavene, hvor det er værsystemer og strømmer som gjør at forholdene blir ganske rolige. Der samles store mengder søppel over tid, og vi skulle gjøre målinger av mengder og konsentrasjoner, forklarer hun.

Seilasen

Stillehavet synes å bestå av ytterpunkter. Det rommer over halvparten av alt verdens sjøvann, og dekker et område større enn alle planetens landmasser tilsammen. Det er her du finner klodens dypeste punkt, nesten 11 kilometer dypt. Tre av fire vulkaner befinner seg langs Ildringen i Stillehavet, og det er her tsunamier fødes.

– Og jeg kan love deg at navnet er ren løgn! Men det var deilig der ute. Det å finne kompasskursen ved å navigere etter stjernene, legge seg opp mot vinden... En natt var det utrolig mye morild overalt, så Sea Dragon fikk en glødende hale i kjølvannet. Bølgetopper og skum; alt var bare lysende grønt! Det var herlig, fastslår Berg, men hun drar litt på det når vi spør om det var skremmende.

– Du prøver å ikke tenke så mye på at det er mange kilometer dypt. Men vi hadde ei i mannskapet som elsker å seile fort. Hver gang hun kom på vakt visste vi at «nå skal vi drive med tau og vinsjer, og så er det bare å holde seg fast». Litt halvgæren, men jeg lå en natt og kunne høre henne råflire oppe på dekk. Da sov jeg godt. Hvis hun hadde blitt stille, da kunne jeg blitt nervøs. Det var mye adrenalin i kroppen, men aldri frykt.

Berg har fulgt med på Exxpedition siden den første seilasen i 2014. I år søkte hun om å få bli med, og da invitasjonen kom gikk hun rett til sjefen i Tomra – som umiddelbart ga sin fulle velsignelse, og attpåtil stilte opp som hovedsponsor for ekspedisjonen. For selskapet var linken til havplast tydelig; skal man lage løsninger for å hindre plast på avveie i naturen må man også ha førstehånds kunnskap om problemet. Så i tre uker seilte de rundt på åpent hav, målte, kategoriserte og kartla.

– Det er vanskelig å beskrive hvor stort det havet er. Det tok to uker før vi så en eneste annen båt, og da ble vi nesten litt snurt! Det var jo vårt hav, liksom! Så vi følte ikke på isolasjonen; det var tvert om ganske deilig. Vi hadde alt vi trengte på båten, i hverandre og i oss selv for å takle alle situasjonene.

Albatrossen

Berg ser ned et øyeblikk, og tenker seg om. Det var ikke bare fryd og gammen – ute på havet støtte seilskuta på unormalt vær, både for årstiden og for området de seilte i. Allerede første natt ble de jaget av et lavtrykk og vind på 40 knop. Da stroppet hun seg fast til sengen og lurte litt på hva det var hun drev med.

– Det gikk bra, da! Men vi vet at vi kommer aldri til å ha hav uten plast igjen. Ungene våre kommer aldri til å oppleve rene sandstrender, og når de drar ut på båt vil de få plast i motoren, i ballastvannet, og de vil se søppel duppe i overflaten. Heldigvis skjer det en endring, både i måten vi snakker om havet på, og hva vi gjør som individer. Med de endringene som skjer nå, og mange som drar sterkt i en retning, så er det håp!

Albatrossen som dukket opp over skuta var episoden som gjorde mest inntrykk fra ukene på åpent hav. Mannskapet hadde kort tid i forveien sett en film om nettopp albatrosser. Hvordan de drar til Midway Island for å hekke. Hvordan de tilbringer årevis til havs for å spise, vokse, og bli klare til å oppfostre en ny generasjon.

– Det ble en dualitet i det, fordi det var overraskende lite dyreliv å se der ute. Innimellom så vi en fugl, og én dag var det delfiner, men ellers var det ingenting. Synet av albatrossen ga derfor umiddelbart en glede; en påminnelse om at det er liv som tilbringer årevis utenfor syne av land, forteller hun, før hun ser ned igjen.

– Og… de spiser plast. De mater ungene med plast. Albatrossens verden har blitt snudd på hodet uten at den har fått kunnskap om det, uten at den kan lære av det, før den sulter ihjel. Det den spiste før, som lå i overflaten og som evolusjonen har lært den at er næring, det er ikke der mer.

Krabbene

Hval med plast i magen og skilpadder med sugerør i nesen har fått mye oppmerksomhet, og det er mye «fersk» plast på havet i dag. Selv med urolig sjø kunne Berg og resten av mannskapet se noe gjenkjennelig komme drivende forbi omtrent hvert tiende sekund, døgnet rundt. Mikroplast er likevel et større problem. Take-away-menyer, flasker og fiskegarn smuldrer alle til slutt opp til små partikler, knapt synlige for det blotte øye.

– Å se en hagestol med alle fire beina komme duppende forbi, ti dagers seilas fra land, var ganske surrealistisk! Men problemet er ikke de store bitene. Problemet er den plastsuppa som ligger midt uti der. Hadde det enda bare vært kilometerlange øyer av søppel ville det vært kjempefint. Da kunne vi bare plukket det opp. Mikroplasten blir du ikke kvitt, sier hun.

– Vi tok tråleprøver underveis, og i en prøve dro vi opp tusen biter mikroplast på bare en halv nautisk mil. Det er sinnssykt mye plast! Så kommer det som synker, og det tør jeg nesten ikke tenke på engang. Tallene varierer, men vi regner med at det gjelder mellom 90 og 95 prosent. Ved en anledning fisket vi opp en prøve med en hel haug bittesmå krabber – midt på Stillehavet, uten at jeg skjønner hvordan de lever der – og de satt og gnagde på plast.

Med en av verdens lengste kystlinjer er Norge uløselig knyttet til havet. Det har sine fordeler, men i et plastperspektiv også sine ulemper. Etter hvert som problemet har tiltatt har vi også begynt å merke konsekvensene så smått – og verre vil det bli, tror Berg.

Håpet

– Det ser egentlig ganske mørkt ut. Vi trenger ikke late som noe annet. Samtidig er det jo håp! Det er så mange måter vi kan gjøre ting bedre på. Hvis vi begynner å etterleve det, så er det jo håp. Ellers ville jeg ikke levd livet mitt på den måten jeg gjør!

Berg påpeker at selv om nordmenn ikke alltid har hatt en god forståelse for ressursene i havet, så har ting blitt bedre. Det finnes øyer langs norskekysten hvor du kan grave flere meter ned gjennom gammel plast, men tilsiget fra eget land begynner å avta.

– I dag er vi flinkere, men det er i lille Norge. Det selges rundt 21 millioner plastflasker hver dag i England, og åtte av ti flasker som skyller i land på Stad kommer nettopp derfra. Så havet kobler oss på hverandre. Vi er ikke isolert når vi har kystlinje, påpeker hun.

– Det er det som er skummelt med å skulle si at «det er Indonesia» eller «det er India». India skal forby engangsplast; det gjør ikke vi. Disse landene har riktignok sosioøkonomiske og infrastrukturelle utfordringer som vi ikke har, men vi kan ikke tro at problemet ikke angår oss, eller at vi ikke trenger å ta det inn over oss. Det er nesten mer kritisk for oss, i og med at fiskeri er så viktig i Norge.

Businessen

Havet er livsgrunnlaget for millioner av mennesker over hele verden. Samtidig er det et veldig enkelt business-case i hvorfor man skal ta vare på det – et case som ligger i kjernen av sirkulær økonomi, som er Bergs fagområde.

– Det er vi veldig flinke på i Norge. Det litt unike med oss, og særlig pantesystemet her, er at folk får et annet forhold til søppel. For vi vet at det ikke finnes ubegrenset med ressurser å hente opp. På ett eller annet tidspunkt er det tomt. Men mange av disse ressursene er allerede i omløp! Det gir kort sagt ingen mening å ha en ressurs som går lineært. Når du har materialer du har foredlet og ivaretatt kan du bare bruke dem om igjen!

– Det å investere i noe som vi vet er kortsiktig, og som på lang sikt ødelegger naturen som veldig mange lønnsomme industrier er helt avhengige av, er jo en selve definisjonen på en motsetning. Akkurat nå står vi kanskje på kanten av massive endringer som vi ikke skjønner helt ennå. Det å tro at man har skjønt alt, og ikke trenger å endre seg, kan gi en kalddusj etter hvert. Men hvis vi begynner å endre oss nå, da er det håp.