Fleinsopp, sjøpung og kjempepenis

 – Det er så mye syke ting som virrer rundt under overflaten. I havet virker det som om evolusjonen har spist fleinsopp, gått bananas og sagt: Alt er lov! Du trenger ikke engang dykke ned på bunnen for å se på galskapen. Rett nedi fjæra her for eksempel, der lever en liten snegle som spiser alger og tar vare på kloroplastene…

På innpust rekker Pia å skyte inn at kloroplast er den delen av en plantecelle som absorberer sollys og produserer oksygen og sukker…

– Sneglen tar kloroplastet og putter inn i noen riller på ryggen, og når det blir fint vær bretter den ut vingene og driver med fotosyntese. Er det fett at vi har en snegle med solcellepanel på ryggen? Ja det er det. 

Så den innovasjonen vi mennesker skryter så fælt av på land har havet holdt på med i millioner av år. – Se på denne kalkrørsmarken som har festet seg på skallet til en krabbe f.eks. Kollektivtransport. Eller eremittkrepsen med en anemone på ryggen som som sørger for at anemonen får nok mat, i bytte mot forsvar mot predatorer. Securitas-vakt, med andre ord. Det er så mye å lære, og så uendelig mye vi ikke vet. 

Dette er Pia i ferd med å endre: Hun graver, underviser (både på universitets- og Pokémon-nivå) dykker og høster tang. Som en av initiativtakerne til organisasjonen Passion for Ocean har hun også vært med på å skape en real folkefest basert på dissekering av dyreskrotter og artig kunnskapsformidling. 

Resultatet er tusenvis av nysgjerrige besøkende, og til og med kronprinsparet er blitt observert rekende rundt henne på Vippetangen. Hennes indre «passion» har alltid vært der.

– Jeg har vært besatt av livet under vann siden jeg var liten. Lå alltid på brygga rett der nede og kikket på rur, som for øvrig har har verdens lengste kjønnsorgan. I forhold til kroppsstørrelsen altså… 

– Fortsett?

– En annen favoritt er sjøpung. Spesifikt arten med det sjarmerende navnet tarmsjøpung (Ciona intestinalis). Det ser ut som et brukt kondom, og kan filtrere opp til tre liter vann i timen. Det kan vokse flere tusen sjøpung på én kvadratmeter, så når du regner litt på det ser du at biologisk liv i aller høyeste grad kan bidra til å rense enorme områder. Ofte mye bedre enn anlegga våre. 

– Mer?

– Yndlingsfisken min, Eurypharynx pelecanoides, eller pelikan-ål på norsk, ser ut som en sædcelle på steroider og har en liten lanterne på tuppen av halen. Den er innmari stilig og har vært favoritten siden jeg gikk på barneskolen og drømte meg bort i bøkene på skolebiblioteket.

Skattkammeret

 Pia sier mye rart. Nå kåserer hun om sjøstjerner, som ser med armene, smaker med føttene, har sex med armhulene, og både urinerer og puster gjennom huden. Så går tankene til den norske kystlinjen — verdens nest lengste — med sine 101.000 kilometer er den både et skattkammer og en potensiell ressurs som hun irriterer seg over at så få snakker om.

– Nesten nitti prosent av oss bor mindre enn ei mil fra havet, og en stor del av inntektene våre kommer derfra. Likevel er det ingen som lærer marinbiologi på skolen, med mindre de har en spesielt interessert lærer. Det synes jeg er ganske flaut. Hvordan skal vi forvente at kommende generasjoner skal ta rasjonelle valg uten kunnskap om naturen, økosystemene og ressursene våre? For ikke å snakke om kunnskap om bare hva som i det hele tatt finnes der ute. Hvor mange vet hva en børstemark er? Eller hoppekreps? De fleste har hørt om torsk, men vet ikke at vi har selvlysende hai, delfiner og til og med havskilpadder svømmende rundt i vår egen bakhage. 

Tidligere hadde de fleste av oss en grunnkunnskap om havet. Bestefaren din kunne kanskje sette garn. Bestemoren din kan garantert sløye fisk, men denne kunnskapen er i ferd med å gå tapt.

– Noe av problemet i dag er at alt er så veldig tilgjengelig, så vi trenger ikke tradisjonene eller kunnskapen for å bruke naturen på samme måte, og når noe går i stykker kjøper vi bare nytt. Det er litt synd.Vi er et land som historisk sett er basert på aktiviteter knyttet til havet; som handel, utforsking, mytologi og matproduksjon. Shipping-Norge startet ikke med en container fra MAERSK. Den startet med seil laget av saueull, og med tørrfisk hentet og produsert fra verdens største torskebestand i nord. Nå hadde vi vel et par halvmørke aktiviteter inni der med noe plyndring og voldtekt og menneskeofring som vi kanskje ikke trenger å hente tilbake, men utover det liker jeg det gamle, nordiske synet på naturen som noe man jobber med, og ikke noe man nødvendigvis råder over. I dag har vi distansert oss veldig fra havet som element, og bruker det i stor grad til å enten forflytte oss fra A til B, eller for å hente ut en og annen laksefilét.

Og det er kanskje litt symptomatisk i dag, hvor allmenningens tragedie er blitt et godt kjent begrep. Noen lyser kanskje etter krabber i ferien eller fisker småsei fra brygga, men få vet nok hva det vil si å høste bærekraftig fra havet. 

– Her er det store sorte hull i allmennkunnskapen. Alle vet du skal ringe viltnemda om du kjører på en elg, men hva skal du gjøre når du får en nise i garnet? Alle vet at man må ha fiskekort for å fiske i fjellet, men hva gjør man på sjøen? Minstemål og nye fredningssoner er visst ikke så interessant for media, så Fiskeridirektoratet sliter med å få ut kunnskapen om hva du har lov til og ikke. Og ikke minst hvorfor. Mange tror reglementet er til fordi regjeringen vil styre alt, men det er jo bare for å prøve å forvalte det vi har på best mulig vis. Fritidsfisket langs norskekysten er eksempelvis i stor grad uregulert, både på godt og vondt. Det er fantastisk at vi har fri tilgang til fellesressursene, men vi er ikke så flinke til å begrense oss og fritidsfiskerne har enkelte steder vist seg å ta ut langt mer enn yrkesfiskerne i samme område. Spør du 100 fritidsfiskere på fjorden i dag tør jeg vedde på at maks halvparten av de vet at både ål og pigghå er totalfredet, eller at vi har minstemål på bl.a torsk, sei og krabbe.

Og i takt med flere folk på sjøen kommer også de ubehagelige situasjonene man helst skulle unngått

– Før visste de fleste hvordan man skulle lese sjøen og manøvrere en båt mellom tettliggende skjær i trange sund. I dag kan det være livsfarlig å bade fordi «mann (50)» har fått seg ny daycruiser som skal testes og vises frem. Flere dykkere jeg kjenner har hatt nær døden-opplevelser i møte med idioter på vannscootere og båter som kjører bånn pinne alt for nært land. Ofte vet de hverken hvordan et dykkerflagg ser ut eller at man er nødt til å følge med hvor man kjører. Jeg ser stadig flere båtførere med nesa ned i mobilen fremfor øya på sjøen. 

– Men jeg vil ikke oppfordre folk til å slutte med fiskingen eller båtkjøringen. Heller motsatt! Bruk havet mer, men gjerne med litt mer båtvett, og litt mer basiskunnskap om hva som kan hentes opp, og i hvor stor skala. 

Tidligere i år tilbrakte Pia fire uker på øya Selvær langt uti havgapet ved Træna. Sammen med The Northern Company skulle hun lære mer om bærekraftig høsting av naturen.

– På Træna er det langt til nærmeste kjøpesenter, og man blir tvunget til å bruke de ressursene som er tilgjengelige. Vi kjøpte fisk rett fra fiskebåtene, og kunne hente kamskjell, tare, krabber og annen mat rett fra sundet utenfor huset. Naboen holdt en dag på å sage opp og sveise sammen noen gamle flyteelementer fra et oppdrettsanlegg for å lage seg båthenger. Hadde du gått på Løkka og spurt en skranglete kaffedrikker med trendy sveis om å gjøre det samme hadde du antagelig blitt sett på som litt smårar. 

Nå, på slutten av århundrets sommer er det ingen akutt mangel på nordmenns interesse for havet, men hos de fleste er den overfladisk. Folk padler sine karbon-kajakker rundt sjøhyttene, mens instagram-dronninger plukker plast og gjør yoga i strandkanten. 

At plastproblematikken er blitt en del av tidsånden er vel og bra, men Pia vil at interessen skal nå dypere. Vekke til live det gamle havfolket som bor i oss.

– Nå vil jeg jobbe for å samle all informasjon om livet i havet på én felles plattform. Den skal hete iHavet og være en visuell inngangsport til alt som skjer der nede.

– For når denne bølgen har lagt seg — og det kommer den til å gjøre — håper jeg at noen fortsatt har en glød i hjertet sitt. At de vil jobbe for å ta havet tilbake. 

Make the ocean great again.  

Passion for Ocean arrangeres lørdag 25. august på Vippa i Oslo.

Dårlig tid

Som deleier i Grieg Gruppen er havet hennes levebrød, og hennes handlinger av betydning for havets skjebne. Et gjensidig forhold som må pleies med respekt, mener hun.

– Livet i havet er punkt 14 blant FNs globale bærekraftsmål. For oss i Grieg Gruppen er dette viktig når vi setter mål for hvordan vi skal bidra til å nå klimamålene innen 2030. Og det er ikke så lenge til! Det går fort, og det går ikke riktig vei.

– I 2008 sa du i et intervju til Teknisk Ukeblad at vi trenger en teknologirevolusjon for å nå ambisjonen om nullutslipp til sjø og luft. Har vi kommet nærmere den teknologirevolusjonen i dag?

– Ja, det tror jeg. Men selv om alle sier at vi jobber med det, og det kommer ny teknologi hele tiden, går det likevel for sakte. Og 2008, ja… det er jo søren meg ti år siden!

Million-spørsmålet

Grieg Gruppen har de siste årene profittert mer på laks enn på shipping. Men selv om varer i aller høyeste grad skal fraktes på skip også i fremtiden, har vi bare sett begynnelsen på havets potensiale som matfat, skal vi tro Elisabeth.

 – Verden trenger mat, og vi har ubrukte ressurser i havet. Bare mellom to og fem prosent av det vi spiser produseres i havet, så det er jo uante muligheter. Vi har noen utfordringer som skal løses også, men det opplever jeg at lakseoppdrettsnæringen i økende grad tar på alvor. Men mat kommer til å være en enda viktigere havnæring i fremtiden, sier hun, og fortsetter: 

– Energi blir nok også viktig, altså bølger. 

– Hvilket drivstoff skal skipene deres bruke i fremtiden, da?

– Det er jo selvfølgelig «the million dollar question». I en overgangsfase vil det nok være en eller annen form for naturgass. Så sies det at hvis vi knekker sol-koden, vil det være det billigste og mest tilgjengelige alternativet. 

Åpent landskap

Elisabeth reiser seg fra benken. Fotografen har bedt om å få ta noen bilder av henne mens hun ser ut mot havgapet. Litt sånn kontemplerende, sier fotografen. 

Vi rusler bortover langs kaien til lyden av småbåter som rolig skvulper der de ligger fortøyd langs bryggen. 

– Hva betyr havet for deg?

– Veldig mye. Ulf Lundell synger det jo så fint i sangen «Øppna landskap». Det er noe med følelsen av å være ute i det fri, sier hun, og legger til: 

– Jeg er veldig glad i både å være i båt, bade, seile og padle. Man kommer jo så nær naturen når man padler, det er helt fantastisk! Så havet betyr mye for meg som person, men også selvfølgelig mye for de virksomhetene vi driver i Grieg Gruppen. Og ikke minst for kloden vår.

– Norge har som ambisjon å bli verdens ledende havnasjon. Er det realistisk?

– Ja, det tror jeg. Vi er en av de største skipsfartsnasjonene i verden, og vi begynner å bli en av de største innenfor havbruksnæringen også, så hvorfor ikke? Man skal ha store ambisjoner. 

Arven til neste generasjon

Etter en luftig fotoseanse går ferden forbi det røde trehuset med den lille fiskebutikken hvor de selger blodferske reker.

Butikken er tom for mennesker, men snart kommer en høy mann med sjøstøvler og hvitt forkle frem fra rundt hjørnet.

– Har dere reker? spør Elisabeth. 

– Nei, vi er utsolgt, svarer han. 

– Utsolgt?

– Ja, dessverre. Vi får forhåpentligvis inn igjen i morgen. 

Ting går ikke alltid som planlagt, i hvert fall ikke på første forsøk. Elisabeth spaserer videre.

– Tar næringslivet nok ansvar i klimakampen?

Hun trekker pusten og blir stille. Puster langsomt ut, før hun svarer:

– Jeg skulle ønske at jeg kunne si ja. Ja og nei, er vel egentlig svaret. Det er for mange som fremdeles ikke gjør det, men det er flere og flere som gjør det. 

Hun fortsetter med å forklare hvordan alle selskapene i Grieg Gruppen har jobbet sammen for å sette konkrete bærekraftsmål, og utarbeidet planer for hvordan de skal nås. 

– Det er utrolig spennende å se hvor enormt mye positiv energi som kommer ut av det i hele gruppen, egentlig. Jeg håper det bidrar til at vi blir enda mer strukturert på at det vi gjør, det gjør vi ordentlig. 

– Hvor kommer det sterke engasjementet ditt fra?

– Jeg har en sånn motor i magen. Jeg er jo priviligert, og jeg kjenner veldig sterkt på at jeg har lyst å bidra til å utvikle samfunnet vårt og kloden vår med det jeg kan på en god måte. Og som mor og bestemor vil jeg veldig gjerne overlate kloden i bedre stand enn det den var for en generasjon siden.

Nå ser hun utover havet. Litt sånn kontemplerende. 

– Det er det jo slettes ikke sikkert vi får til. Jeg er bekymret for at vi leverer den tilbake i dårligere stand enn det den var for en generasjon siden. Men jeg må jo være optimist. Og det er viktig for meg at jeg har gjort det jeg har kunnet for å bidra. 

Elisabeth skal straks fortsette ferien sin med familien på landstedet, som ikke ligger langt unna denne idylliske fiskerhavnen utenfor Larvik. Hun fortsetter å prate, litt mer for seg selv nå. Hun er ikke en som gir seg så lett.  

– Det var jo helt merkelig at de var tom for reker her. Hvilken dag er det i dag? Onsdag? Det kan jo være de har fått inn noen ferske reker på Meny.