DNs kommunikasjonsplattform Havet 2019 er i gang. Tråden tas opp fra Havet-konferanse og Havet-innhold i fjor. Rundt bordet denne vinterdagen sitter Kristin Holth (DNB), Matts Johansen (Aker Biomarine), Bjørn K. Haugland (DNV GL), Frida Eklöf Monstad (Equinor), Kjetil Haga (Broodstock Capital), Ingrid Kylstad (Katapult), Karoline Andaur (WWF) og Agnes Árnadóttir gründeren i BRIM. Debatten ledes av Elin Sandnes i McKinsey. De mener fremtidig suksess ikke må tas for gitt.
Dette mener de må til for å bli det landet som går foran også om ti og 20 år:
‣ Aktivt bruke store innkjøp til å etablere tidlig markeder og dytte næringslivet i retning av nye, klimapositive løsninger.
‣ Samarbeide mer i eksporterbare verdikjeder, både i Norge og ut av landet.
‣ Tettere samarbeid mellom etablerte selskaper og oppstartselskaper.
‣ La havet løse noen av landjordas utfordringer med byutvikling, transport og befolkningsvekst.
‣ Re-industrialisere Norge gjennom automatisering og robotisering .
Gjennom sommeren og høsten i 2018 kunne man lese om selskaper som til sammen gjør Norge til en ledende havnasjon på DN.no/Havet. Basert på hundrevis av år med nedarvet kunnskap og erfaring, fremragende forskning, tusenvis av dristige gründere i alle generasjoner langs kysten og evne til å ta tak i nye muligheter, er vi blitt blant de beste.
– Vi har en underskog av gode, erfarne selskaper. Det er norsk næringslivs ryggrad, sier Kristin Holth, Ocean-direktør i DNB, som en opptakt til diskusjonen om hvordan man skal få til betydelig innovasjon i næringen fremover.
99 prosent av norske bedrifter er små og mellomstore bedrifter. De står for halvparten av all verdiskapningen i landet. Mange ligger langs kysten, og mange er en del av havnæringene.
– På et tidspunkt var det mange høye piper på Vestlandet. Men de som startet selskapet og tok opp gjeld, er forrige generasjon. Det var en bestefar eller en onkel som tok stor risiko, sier Kjetil Haga, partner i Broodstock Capital, et private equity fond som investerer i sjømatnæringen.
Gjennom møter med næringen både nå og som tidligere gründer i et skipsselskap, ser han at farten på omstillingen i næringslivet avhenger av valgt som tas i de små og mellomstore selskapene. Han er opptatt av at selskapene også må tørre å ta risiko nå. Når verden er i endring må man peke ut en ny kurs for fremtiden.
– Mange av selskapene er i et generasjonskifte nå. De som tar over har ikke lært den delen av driften som handler om å ta risiko i investeringer. Tvert om er de livredde for å feile og dermed risikere storfamiliens verdier. Her kan risikokapital være med å avlaste, sier Kjetil Haga.
– Så ser vi at de velger å investere i eiendom, heller enn i videreutvikling av bedriften, sier han og det går et sukk rundt bordet.
Skal vi beholde posisjonen må vi fortsette å ta risiko, og fortsette å samarbeide gjennom forskning, teknologiutvikling og åpen innovasjon. Det er beskjeden fra ekspertene rundt bordet.
– Jeg synes visjonen om Blue Silicon Valley er en fantastisk ambisjon å strekke seg etter, sier Frida Eklöf Monstad, direktør for logistikk og beredskap i Equinor.
– Det hjelper alltid å sette et konkret mål for det man driver med, også for de store visjonene, legger hun til.
Og hun kan vise til helt konkrete resultater av å sette slike mål. I 2011 la daværende Statoil en plan. Siden den gang er utslippene i Eklöf Monstads divisjon kuttet med 600.000 tonn CO2. Det tilsvarer ett års utslipp av alle biler i Oslo kommune.
– I min del av virksomheten er 95 prosent av operasjonen drevet av leverandører. Gjennom å stille krav og skape felles målsetninger og incentiv har vi kuttet utslippene. Det hadde vi ikke klart uten tett samarbeid og gode initiativ fra leverandører som for eksempel rederiet Eidesvik, som har hatt bærekraft på agendaen lenge, sier hun.
Nå merker Equinor at kravene de setter, fører til hurtig innovasjon hos underleverandørene.
Batteriselskapet Corvus er et konkret eksempel. Det skal levere batterier til flere av forsyningsfartøyene som fått tildelt kontrakt av Equinor. Samtidig har Equinor Technology Ventures bidratt til utviklingen av selskapet.
Gjennomtenkte og bærekraftige innkjøp blir ofte nevnt som en nøkkel til å skape markeder for nye løsninger.
– Det er bare 4000 dager til 2030. Innen den tid skal vi nå noen ganske hårete mål uttrykt gjennom FN’s 17 bærekraftsmål. Da må alle innkjøp brukes klokt, sier Haugland.
– Å skape gode, bærekraftige løsninger i Norge er som et kinderegg. Vi skjerper konkurransekraften til norsk næringsliv globalt, samt at vi skaper arbeidsplasser i Norge og bidrar til å redusere nasjonale klimautslipp. Vi må ha et industrielt perspektiv på mulighetene i havet, tilrettelegge for innovasjon, samarbeid og skape et attraktivt hjemmemarked for utprøving av løsningene, sier han.
Norsk havvind er en av industriene som lett kan bli eksportert, mener flere rundt bordet. Det samme er kompetansen som nå bygges opp på oppdrettsanlegg på åpent hav, og mer bærekraftig drift i den klassiske oppdrettsnæringen. Autonome frakteskip, elektriske ferger og turistbåter, peker seg også ut, sammen med anleggene som bygges på land for å koble disse løsningene til både industribehov, byutvikling og strømnett.
– Det som ofte skiller debatten i Norge fra andre steder i verden er at mange i næringslivet ser på miljøreguleringer som forretningsmulighet, sier Karoline Andaur i WWF.
– Det er flere selskaper som nå bruker kreftene på å finne gode løsninger for miljøet og bunnlinjen istedenfor å motarbeide reguleringer, fortsetter hun.
Aker Biomarines nye Krill-skip til én milliard kroner er verdens første krill-skip som bygges nytt. Byggingen skjer på Brattvåg i Møre og Romsdal. Med 40 bidragsytere er den et eksempel på hvordan industrikrav skaper ny kompetanse hos underleverandørene, som så kan selges igjen og igjen - i og utenfor Norge.
– Det er slik norsk maritim industri har vokst gjennom historien. Det er gjennom å investere ute, ikke sitte hjemme og tviholde på teknologien, fastslår Kristin Holth, som har jobbet det meste av karrieren innen shipping.
For selskapene som driver innovasjon, er tilgangen til risikokapital sentral. Agnes Árnadóttir har gjennom selskapet BRIM tatt bærekraftsutfordringene på alvor, og sett mulighetene nye krav både fra turister og myndigheter skaper for andre produkter og tjenester. BRIM er en turist- og sightseeingbåt som kan ta med seg turister inn i de vakreste fjordene, også når kravene til utslipp skjerpes.
Hun og selskapet har fått mye oppmerksomhet, skryt og priser og er tatt opp i akseleratoren Katapult Ocean, men sliter likevel med finansiering av videre utvikling.
– Tar bankene høyde for klima og bærekraft når de vurderer risikoen til norske selskaper? Det lurer jeg på etter noen runder hos norske banker der vi får tilbakemelding på at det vi holder på med en uprøvd og risikabel teknologi, sier hun.
– Og banken sitter jo her, sier Bjørn K. Haugland og gir med store armbevegelser ordet til Kristin Holth i DNB, som får i oppgave å forsvare bankenes kanskje restriktive holdning.
Utvelgelsen av ideer og selskaper som får finansiering, er med på å forme fremtidens norske næringsliv.
– Det er viktig for oss å være gode rådgivere. Samtidig er ikke innovasjon og teknologiutvikling noe som tradisjonelt finansieres gjennom bank. Det er klart at dette er viktige elementer når vi vurderer hvor et selskap er i verdikjeden.
DNB har samlet alle havnæringene i en avdeling, nettopp for å kunne seg muligheten som dukker opp mellom de klassiske hovednæringene energi, shipping og sjømat, og hvordan kompetanse fra en næring kan skape innovasjon i en annen. Holth bekrefter at vurderingene av fremtidige bærekraftskrav er svært aktuelt.
– Vi vurderer både eierstruktur, inntjening, risiko og bærekraft. Det er mange industrier som akkurat nå sitter og vurderer hva som skjer om fem og ti år. Det du spør om er absolutt relevant, sier hun.