- Men vi må gå fra å snakke om hva vi skal leve av etter oljen til å spørre hva Norge kan bidra med til verden, sier Anne Lene Dale, leder for teknologiklyngen GCE NODE på Sørlandet. Vi skal komme tilbake til hvorfor det teller hvordan spørsmålet om vår fremtidige velferd stilles.

Rundt bordet sitter et utvalgt knippe mennesker som til daglig jobber i havindustrier med tilknytning til olje og gass. Samtalen ledes av Jens Festervoll fra Equinor og som også er ansvarlig for selskapets akseleratorprogram Techstars Energy.

Oppgaven de har fått er å forklare hvordan olje- og oljeservicebransjen bidrar til det grønne skiftet. For den som kjenner bransjen er mantraet at det er teknologi- og kunnskapsoverføring fra olje og gass som skal overta for oljen.

-      Lenge har olje og gassinntektene vært en sovepute for Norge. Men nå skjer det ting. Vi er i gang med et skifte. Vi må se på oljenæringen som et springbrett, heller enn en sovepute, sier Jon Evang i Zero.

Hva skal erstattes?

Men hva betyr egentlig det?

– Det er viktig å spørre oss selv hva det er vi skal erstatte. Er det de fallende statsinntektene? Eller er det næringslivet? Eller er det arbeidsplassene? Det er ikke sikkert at vi klarer å få til ett kinderegg, sier Håvard Devold fra ABB.

Tilbake til Anne Lene Dales innledende anmodning. At den kom fra henne, kan ha sammenheng med at hun nylig kom tilbake fra tre år som ambassadør i Mosambik. Et land med lang kystlinje og en sokkel med gass, men som rangerer i bunnsjiktet blant verdens fattigste.

Det er to grunner til at det teller hvordan spørsmålet stilles. For det første er det forskjell på å utvikle teknologi, og å utvikle en løsning på et problem.

– Jeg mener at vi i Norge er for teknologifokusert. Hva fører det til? spør Jens Festervoll.

– Det er lett som teknolog å være teknologifokusert. Men jeg tror vi ser nå at vi må
være mer opptatt av hvordan vi kan møte problemene i samfunnet, og også fokusere på finne de riktige problemene å løse, sier Katrine Vetlesen i Energy Valley.

– Vi må følge med på trender og behov i samfunnet. Fremover må vi ha en systemtenkning som drar teknologien inn i samfunnets behov for løsning på problemer, sier Frank Børre Pedersen i DNV GL.

– For å bidra til å løse globale utfordringer, har vi nødvendigvis ikke tid til å starte med grunnforskning, sier Roger Martinsen.

– Vi må i stedet oppnå «quick wins» gjennom innovasjon, hvor vellykkede løsninger fra en næring anvendes innen andre industrier. Her spiller leverandørindustrien en nøkkelrolle.

For det andre er Norge en del av verden, og alt vi skal leve av- eller bidra med i verden - må ikke være plassert i Norge.

– Alt vi utvikler i Norge, trenger heller ikke testes og produseres her. Det skaper mange arbeidsplasser og store inntekter å ha ekspertise og prosjektledelse, sier Dale.

– Men er det en ting vi virkelig kan her i landet er det jo å lede byggingen av skikkelig store, komplekse prosjekter og konstruksjoner, kommenterer Festervoll.

– Verden skriker etter grønn energi. Hvis Kina, India og Vietnam realiserer alle sine kullplaner, så har ikke verden noen sjanse til å nå togradersmålet. Her kan Norge bidra med noe vi allerede kan godt, nemlig å bygge fornybar kraft, sier Jon Evang.

– Havvind er jo en norsk mulighet i dette bildet. Det er fint, men la meg komme med et varsko. Det er mange land som jobber hardt med ulike havvindløsninger, og vinduet for å kunne ta en stor del av dette markedet er ikke åpent så lenge før andre har hentet inn det forspranget vi har i teknologien fra oljeservice offshore, legger han til.  

Energi på nytt

Hvilke løsninger er det da som inneholder teknologier der Norge er best i verden?

– Vi har masse boreekspertise i Agder. Hvis de selskapene klarer å forbedre teknologien slik at de klarer å bore 8000 meter på en rimelig måte, så er det slutt på gass til oppvarming i hele Europa, sier Devold.

Sammenhengen er slik: Man kan varme opp hus med jordvarme, slik mange norske hus gjør i dag. For å få store volumer av det må imidlertid kilden være skikkelig varm. I Sentral-Europa er det rundt 8000 meter ned til skikkelig varm jordkjerne, og den må det ekspertise til for å nå.

En annen løsning Norge kan bidra med er batterier.

– Vi har analysert mulighetene innenfor veldig mange bransjer de siste fem årene. En av tingene vi har tro på er batteripakker. I Norge har vi mange av råvarene som skal gå inn i et batteri. Når det skal selges 100 millioner elbiler i 2030, så betyr det at det skal leveres veldig mange batteripakker. Si at det er behov for 80 megafabrikker globalt. Noen av de bør vi ha her i Norge, sier Devold.  

Og så var det denne månelandingen da. Mens man for ti år siden jobbet med uttesting av fangst av CO2 på kullkraftverk i Storbritannia og gasskraft på Mongstad, er disse kraftverkene nå lagt ned. CCS er i stedet knyttet til store industrielle utslipp.

– Vi har jobbet mye med CCS de siste 20 årene, og nå ser vi endelig at det begynner å bli interessant kommersielt. Vi jobber nå med sementfabrikken Norcem Brevik, som er en del av tyske Heidelberg Cement. Frem til kunden etterspør utslippsfri sement, så er CCS kun en utgift. Likevel ser vi at store aktører i Europa er klare til å handle, fordi CO2-kvoteprisene øker og fordi de trenger en bærekraftig forretningsmodell. For å få opp farten på en utvikling av et marked der varens CO2-avtrykk teller, kan offentlig innkjøp gå foran, sier Simensen.

Og da er vi over på skalering for å øke inntektene. For å skalere må man nå et marked, og det markedet kan skapes av bevisste innkjøpere.

– Vi bør bruke offentlige anskaffelser og reguleringer for å sette i gang innovasjonsprosesser i næringslivet. Statens Vegvesens anbudskrav om utslippsfrie løsninger i fergebransjen er et godt eksempel på at det offentlige drive frem helt nye løsninger, sier Roger Martinsen.

Nå er mellom 75 og 80 ferger elektriske. Den første hydrogendrevne fergen vil settes i operasjon i Rogaland i april 2010, og innen 2025 vil alle de 200 norske fergene være utslippsfrie.

- Sement er et av flere områder hvor suksessen med fergene kan gjentas ved at innkjøpere - private og offentlige stiller krav, mener deltagerne.

Ideen er at det offentlige setter krav til sine innkjøp av sement til byggeplasser. Kravet er at betongen skal være utslippsfri i produksjonen. Da er det bare leverandørene som har installert CCS som er aktuelle. Slik skaper man et lønnsomt marked for en forbedret vare.

Hvor er lokomotivene?

Vi har gjort det før.

– Hele olje- og gassindustrien i Norge er et eksempel på teknologioverføring. Den gang var det fra maritime næringer. Uten den basen av næringsliv kunne ikke norske selskaper ha tatt så stor rolle i utviklingen av sektoren, sier Pedersen fra DNV GL.

Så da kan vi vel bare kopiere suksessen?

– Historien vår er full av noen som tok sjansen og som fikk eller hadde midler til det. Fra Sam Eyde til Statoil. Men nå er næringsstrukturen annerledes. Vår industrielle historie gjør det naturlig å tenke seg at det er store, statlige lokomotiver som må ta bestillingen om å drive utviklingen av det grønne skiftet, men gründere og mindre selskaper spiller i dag en betydelig rolle, sier Dale.

– Det er et veldig godt poeng. Hvor er lokomotivene? spør Devold fra ABB.

– Da Equinor startet opp hadde de mandat ikke bare til å produsere olje og gass, men til å utvikle næringen i Norge. Dette mandatet er det ingen som har nå. En batterifabrikk koster det samme som en middels oljeplattform. Når den kommer i drift, gir den betydelige inntekter. Men den skal bygges, legger han til.

En arbeidsplass innenfor olje genererer 21 ganger merinntekter til staten enn en gjennomsnittlig industriarbeidsplass. Det er mange måter å regne ut dette på, og ikke alle regnestykker ender like høyt, men dette var eksempelet som ble brukt da Nasjonalbudsjettet ble lagt frem i 2019.

Av nye næringer er det ingen som gir tilsvarende inntekter per ansatt, selv om økende grad av automatiserte fabrikker krever få arbeidere i selve produksjonen.

– I den lange omstillingen fra olje og gass som vi nå er inne i, mener jeg vi må hjelpe oss selv som best vi kan. Vi må bygge forretningsmodeller som gjør at utslippsfrie verdikjeder blir lønnsomme overtid, sier Evang.

– Det vi jobber med å utvikle i dag må være lønnsomt. Hvis det ikke gir avkastning på kort sikt, må det være sannsynlig at det gir god avkastning på lang sikt. Som land må vi tørre å satse flere ting samtidig, sier Festervoll.

Norge har vært svært sentrale i å skape et marked for el-biler, til tross for at ingen slike biler produseres her.

– Jeg er så gammeldags av meg, at jeg synes vi kan få litt industri igjen for å ha kjøpt halvparten av verdens Teslaer. Vi bør ha noen av de batterifabrikkene, sier Devold.

Til god latter rundt bordet legger han til:

– Det er jo allright med elbil, så det er kanskje en teknologi som ville blitt foretrukket uansett klimasak.

Men uavhengig av gjenkjøpsordninger og fordeling av batterifabrikker, er det ingen rundt bordet som påstår at omstillingen blir en dans på roser for alle. Helt sikkert er det at lederes evne til endring om omstilling, og befolkningens evne til tilpassing og livslang læring blir sentral de neste 20 årene.

– Jeg er opptatt av at vi må se hele samfunnet i dette. Noen kommer til å måtte gi fra seg noe i denne omstillingen, og når det skjer er det viktig at det skjer med følelse av rettferdighet, tillit og samspill, sier Børre Pedersen i DNV GL.

En liten påminnelse til slutt

Husker dere hvor få år det er siden glødepæren var det som gjaldt? I 70 år jobbet teknologene med gåten blått lys. Helt til tre forskere knakk koden på 90-tallet. De fikk nobelprisen i 2014.

– Da endret hele lysbransjen seg. Tre personers samarbeid var det som skulle til, men da hadde man snakket om den umulige muligheten så lenge at ingen trodde på det lenger, og bransjen var ikke forberedt da det skjedde, sier Devold.

– Det er en påminnelse om at endring kan skje i alle bransjer, og et argument for forskningsinnsats også på nye teknologiområder.