– Om sommeren kan du leve like mye ute som inne her, sier Martine Knudsen (42).

Tregulvet på terrassen er solvarmt. Barna Ane (3), Live (7) og Sverre (10) surrer rundt, det er kaffe og moreller, sparkesykler, trampoliner, huske i kirsebærtreet, og der er nabogutten Ola også.

– Kontakten mellom ute og inne, det var den vi var opptatt av da vi kjøpte dette huset, sier samboeren, Håvard Strøm (39).

I en nordvendt åsside utenfor Asker, med gløtt mot Oslofjorden, ligger Borgenbråten. Rekker med lave atriumhus, med flatt tak og fasade i rustrød teglstein. Et lite stykke Danmark i norsk suburbia, som arkitekter og landskapsarkitekter har omfavnet. 

Både Martine Knudsen og Håvard Strøm er landskapsarkitekter. Hun jobber i Bærum kommune, han hos Bjørbekk & Lindheim, blant annet med transformasjonen av Ensjø-området i Oslo. 

– Det er vel arkitekter i ni av 35 hus her, sier Knudsen. 

arkitektenes valg. For tett. For mørkt. For lite uteareal og for dårlige materialer. Mange nye boligprosjekter får mye kritikk. Med press i boligmarkedet og muligheter for skyhøy fortjeneste mener mange at kvaliteten på nye boliger, både små leiligheter og større familieboliger, ofres. Arkitektene vil ikke bo i boligprosjektene de selv tegner, hevder kritikere.

En undersøkelse gjort av den svenske bransjeorganisasjonen Sveriges Arkitekter viste at den største andelen av arkitekter i nabolandet, 27 prosent, bor i hus bygget før 1930. Bare 14 prosent av befolkningen generelt bor i så gamle hus.

D2 har funnet frem et knippe boligprosjekter rundt hovedstaden som utmerker seg med mange arkitekter blant beboerne. Hvis arkitektene trekkes dit, må det være gode boliger, har vi tenkt. Og hvis det er noen som kan forklare hva som er en god bolig, så bør det være arkitekter.

etterspurt. Det er ingen som kaller atriumhusene på Borgenbråten revegårder og fengsel lenger. Nå står det «Sjelden anledning på Borgen!» og «Populært atriumhus» i boligannonsene. Eller som Mats Lund, daglig leder for eiendomsmeglerfirmaet Krogsveen på Bekkestua, skrev da han annonserte i mars: «Dette er en særdeles flott og etterspurt eiendom (boform) med solrik og usjenert beliggenhet. Atriumhus i dette området kommer sjeldent for salg!»

Lund har solgt flere hus på Borgenbråten opp gjennom årene, og det kommer nesten alltid arkitekter på visning.

– Atriumhusene er hus folk bor lenge i, gjerne livet ut. De gangene de selges, er det derfor som regel som oppussingsobjekter. 

Det liker arkitekter. Da kan de sette sitt eget preg på huset, vise hva de kan.

 – Det er morsomme hus for arkitekter. De er så fleksible, det er så mye lys og det er få bærende konstruksjoner, noe som gir rom for arkitektonisk utfoldelse, sier Lund.

diagonalt kikk. Det ser man i atriumhuset til arkitektekteparet Malin Ekberg og Henrik Lous. De fleste veggene er fjernet og erstattet av ni fleksible skyvedører.

– Det er fint å kunne gå rundt, sier Malin Ekberg (41). 

Eller som hun også sier: Det er et hus barn synes det er gøy å løpe i. 

Da de oppdaget at det ikke var noen bærende innervegger, bestemte de seg for å rive nesten alle veggene og prøve ut en fleksibel plan, hvor de kan lukke eller åpne rommene etter eget ønske og behov. En garderobe og et bad er plassert i hver sin kube, kledd i askfinér. 

Fra stuen kan de ha det helt åpent ned til døtrene Ellen og Sophias avdeling i andre enden av huset. «Det diagonale kikket», kaller Ekberg det. På soverommet er det ingen gardiner, for her har ingen innsyn, hvis de da ikke har sneket seg inn i atriet.

– Vi kan ligge her og se på stjernehimmelen, sier Ekberg.

 – Huset er veldig stengt utad, men åpent innad. Vi kan stenge ute resten av verden, samtidig som vi som familie kan leve et veldig transparent liv om vi ønsker. Arkitekturen gir oss mulighet til selv å velge når vi vil være private og når vi vil være i fellesskap. Det er nok dette vi setter mest pris på med dette huset.

Det er lyst, åpent, med vinduer fra tak til gulv. Gulvet er brede planker av arkitektfavoritten Douglas-gran, lutet og såpet. Himlingen er i lutet, kvistfri furu, lik den originale som var her da de overtok huset for seks år siden. Paret driver sammen sitt eget kontor Ekberg Lous Arkitekter, bak en lettvegg har ekteparet en arbeidskrok, med en stor Mac og med  renderinger og tegninger av prosjekter de har laget. Blant annet det nyåpnede verdensarvsenteret på Vega og et kultur- og fredsbygg på Helgelandskysten for organisasjonen Peacepainting.

Men da eldstedatteren kom til det nyoppussede huset for første gang, var det kjøkkenet hun la sin elsk på. Det mørke, trange kjøkkenet fra 1980-tallet, som de ikke hadde gjort noe med, som fortsatt hadde burgunderrød innredning, skjeve dører og dekorerte fliser. «Her var det fint!» sa hun drømmende.

danmark. De flyttet til Borgenbråten fra en 100 år gammel leilighet med utsikt på St. Hanshaugen i Oslo. For å kunne åpne en dør og gå ut i hagen.

– Det var mest for Emmas del, sier Ekberg. 

Emma er ikke datteren, men en ti år gammel engelsk cocker spaniel. 

Henrik Lous er fra Asker, mens Ekberg kommer opprinnelig fra Skåne i Sverige. De møttes da de studerte arkitektur i Århus. Atriumhusene på Borgenbråten ga umiddelbart en hemkänsla, sier Ekberg. Det var noe kjent, noe trygt ved de lave husene med fasade i teglstein. De likte nærheten til hagen, atriet, det moderne skandinaviske formspråket. Den enkle og tydelige konstruksjonen.

– Som arkitekter kjente vi jo denne typologien godt, og vi så med en gang likhetene mellom husene i Borgenbråten og Jørn Utzons Kingohus utenfor Helsingør, som vi hadde besøkt og beundret i flere år.

Da de pusset opp peisen i det nye huset, ramlet en murstein ned. Den var fra Höganäs, hjemstedet hennes.

– Höganästegel. Det var et tegn, sier Malin Ekberg og smiler.

hierarki. Hunden Emma skraper med poten på døren ut til atriumhagen.

– Hun er som brexit. Skraper på døren, men når vi åpner den, klarer hun ikke bestemme seg, sier Ekberg.

Ekteparet snakker om at de liker den rigide formen husene har, samtidig som de er forskjellige. Og detaljene, det er så mange gjennomtenkte detaljer i huset. I karmer og treverk, i det at vinduene går helt ned til gulvet, sømløst, uten brystning. Peisen i teglstein, som er formet så den danner en garderobenisje i gangen på den ene siden og et «innhugg» for ved, fra gulv til tak i stuen. Rommene er ulike, det er et hierarki i arkitekturen.

– Noe fremheves, enkelte detaljer er viktigere enn andre, sier Malin.

– Noen ganger vil arkitektene for mange ting på en gang. Her har de tatt grep. Det er tydelig at arkitektene har vært med hele veien, mener Henrik.

 – Vellykkede boliger har det. Men når for eksempel en totalentreprenør kommer inn og kupper prosessen og kaster ut arkitekten, får du noe annet. Du får «byggeri», ikke arkitektur.

 Ofte kan eiendomsmeglerne få for stor makt over boligprosjektenes utforming, mener paret. Megleren sier for eksempel at kjøperne vil ha L-form på kjøkkenet. Men sannheten er at kjøperne ofte ikke vet hva de vil ha.

– Det er å gjøre det litt lett for seg selv, mener Henrik.

 Det er ikke mer enn 2,3 meter til taket, men likevel oppleves ikke rommene som lave. Fordi arkitektene som tegnet husene har utnyttet de horisontale linjene, mener huseierne.

– Mennesker trenger gode rom. Kontraster i skala og åpenhet. Man trenger mørke for at det skal være lyst igjen. 

luksus. I hagen til ekteparet Ekberg og Lous vokser rabarbra, jordbær og krydderurter. Det er plommetrær og bærbusker. En port leder ut til fellesområdet ovenfor huset. Barna sier at de har to hager: Atriet, og fellesområdene utenfor. Men det er en uskreven regel at man banker på porten før man går inn i naboens atriumhage.

Hos naboene Martine Knudsen og Håvard Strøm henger en huske i et kirsebærtre i gressbakken utenfor porten. 

– Det er så rause utearealer her. Det er en luksus i dagens arealkamp, hvor man fortetter så voldsomt på bekostning av utearealene, sier Martine Knudsen. 

– Man sprenger ut og legger jord på toppen, for man må ha underjordisk parkering. 

Selv om Strøm og Knudsen begge er landskapsarkitekter, har de ikke lagt sjelen sin i utformingen av hagen. Ikke ennå. De har ikke de grønneste fingrene, sier de. 

– Skomakerens barn og så videre, sier Håvard Strøm. 

Beboerne har ansvar for fellesområdet på utsiden av sin atriumhage. Selv om det bor flust med landskapsarkitekter her, tar ikke de den jobben. Selv en nabo på 90 år beskjærer frukttrær utenfor sitt hus.

– Men hun på 95 er ikke så mye oppe og kutter i trærne, sier Strøm.

tidlig vår. Malin Ekberg liker at det er beboere i alle aldersgrupper på Borgenbråten. At datteren på fire er god venn med naboen på over 70.

– Det er positivt både for oss og for barna. Det er så mange snille «tanter og gubber». Det setter jeg stor pris på, at man møter alle stadier i livet her.

Om vinteren kan snøen ligge tung på de flate takene. Men da sender en eldre ingeniørbeboer eposter med oppdateringer om bæreevnen på takene og snødybden. Og så beroliger han kanskje med at det var mye verre vinteren 1968.

Men når vinteren først slipper taket, da blir det fort vårlig i de lukkede, lune atriene med de varme solveggene i tegl. Som de eldre beboerne i atriumhusene sier: «Våren kommer tidlig til Borgenbråten.»