Nyttår i helvete

De står og henger i døråpningen: To små gutter med møkk i ansiktene og blikk som vitner om at omgivelsene allerede har problemer med å overraske. De virker ikke å bry seg synderlig om hvem som kommer eller går i den trange gangen. På et iskaldt betonggulv i halvmørket innenfor sitter moren, Wahiba, og klamrer seg til et skittent pledd. Hun har til sammen fem barn, forteller hun fryktsomt, de fire første med en mann som er død, det femte med en som er forsvunnet. Borte er også verdenen de vokste opp i. Da regimelojale styrker to uker tidligere rykket gjennom Øst-Aleppo, nabolag for nabolag, ble de skyflet ombord på en buss og plassert i denne nakne cellen i en ombygget verkstedhall øst for byen. Nå er den eldste sønnen redd for å bevege seg ut, i frykt for at noen skal ta fra dem rommet. Det er den siste dagen av 2016. En skjør våpenhvile har nettopp tatt hold i Syria.

Veien hjem

– Denne moskeen var tusen år gammel.

Abdoul Masih Khalil peker på noen avrevne vegger som kneiser ut av en ruinhaug langs Tilal-gaten. Så strener han trassig videre. Mens den lutryggede optikeren leder vei innover i sitt gamle nabolag i Aleppo, er det som om han hele tiden ser en annen by for sitt indre øye. Dette var en gang et av byens mer fasjonable nabolag, fullt av luksusrestauranter og boutiquehoteller. Veien er sleip av søle, et sted må han trå helt ut på veiskulderen for å unngå en gjørmepøl.

– Her lå det en kirke.

Han stanser et øyeblikk og gjør en bevegelse med hendene for å vise hvordan hjertet hans rives i to. Så begynner han å gråte. Tre sørpe fulle soldater holder veien under oppsyn med kalasjnikovene slengt skjødesløst over skuldrene. Khalil går videre, peker ut en forlatt kanon, roper ut noen forbannelser og stopper utenfor en dør. Han løfter unna noen steiner, begynner å slepe til side en veltet smijernsport.

– Dette var butikken min, sier han.

Den 67 år gamle assyreren levde av å lage briller, men hans virkelige lidenskap var litteraturen. I hjemmet bak butikken hadde han 4000 bøker, en verdifull samling av sjeldne førsteutgaver, encyklopedier, diktsamlinger og ordbøker. Da Aleppo ble splittet sommeren 2012, havnet området under kontroll av den væpnede opposisjonen. Khalil fikk først drive butikken sin i fred, men etter å ha gitt et intervju til en arabisk tv-kanal, ble han tatt til fange. Han viser hvordan hendene hans var bundet på ryggen og sier en islamistgruppe var i ferd med å henrette ham da en av hans tidligere ansatte i optikerbutikken gikk god for ham og ga ham anledning til å rømme. Han dro til Vest-Aleppo, som regjeringen kontrollerte, sendte døtrene til Qatar og Oman, da kona også bestemte seg for å flykte, tok han valget om å bli, ville heller dø enn å forlate Syria. Etter at regjeringshæren gjenerobret Øst-Aleppo i løpet av noen dramatiske dager i desember, kunne han for første gang på fire år vende tilbake til det som en gang var et hjem. Butikken er brent, bøkene er borte, gjesterommene ser ut som fengselsceller. En innskrumpet sitronskrott henger fremdeles i den spede busken som henger over bakhagen. Mens han tramper gjennom huset, er det som den gamle optikeren føler at vi ikke riktig tror ham, at han ikke klarer å få oss til å se fortiden like tydelig som han gjør. Han peker på et bord.

– Ved dette bordet pleide vi å drikke. Øl! Whisky!

Den tapte byen

Byen som aldri sover, pleide syrerne å kalle Aleppo. Damaskus er det politiske høysetet, men Aleppo var handelshovedstaden, og motorveien som forbandt de to byene, som konkurrerer seg imellom om å være det lengst bebodde stedet i verden, var hovedpulsåren i det syriske samfunnet. I dag går den gjennom områder kontrollert av ugjestmilde opposisjonsgrupper, og for å komme til Aleppo, må man kjøre en lang omvei østover. På det smaleste strekket kontrollerer regimet bare en trang korridor, der det golde ødelandet til venstre er under kontroll av islamistgruppen Ahrar al-Sham, mens ørkenen som brer seg østover, er underlagt den såkalte Islamske staten. Veiskiltene teller ned kilometerne til IS-hovedstaden Raqqa, før man omsider kan ta vestover igjen. Noen kilometer senere passerer man en smadret landsby der jihadistene angrep veien i fjor vår og i over to uker holdt Aleppo helt avskåret fra omverdenen. Veien snirkler seg gjennom bakevjer og århundrer, passerer utbrente busser, forvrengte lastebilvrak, stadige haikende soldater. Det er fjerde juledag, og mørke skyer henger over stedet FNs avtroppende generalsekretær Ban Ki-moon bare 12 dager tidligere beskrev som «synonymt med helvete». Krigen har gjort ikke bare husene, men også språket ubeboelig. Byen er blitt sammenlignet med Dresden, Hiroshima og Stalingrad, men Aleppo er forlengst blitt et eget begrep ulike mennesker fyller med helt ulike meninger. «Ikke glem Aleppo!» skrek den tyrkiske politimannen som skjøt den russiske ambassadøren i Istanbul en uke tidligere. Utenfor den berømte festningen på en høyde i sentrum av byen, som etter mange tiår som yndet turistmål igjen har måttet tjene akkurat det formålet den ble bygget for flere tusen år tidligere, står unge menn og kvinner og tar selfier, mens barna synger sanger til ære for president Bashar al-Assad. I ruinene rundt ligger den andre versjonen av historien. Denne julen sier flere i byen at de ikke klarer å sove fordi det ikke lenger faller bomber gjennom nettene.

Fortiden

I de lange årene da byen var delt i to, gjorde Nabil Samarij mange ganger den farefulle krysningen mellom øst og vest.

– Jeg kan beskrive det for deg, men da kan det hende jeg går fra forstanden, sier den skjeggete psykiateren da vi møtes første gang på kontoret til Verdens helseorganisasjon (WHO) i Aleppo, der han jobber.

Jeg kan beskrive det for deg, men da kan det hende jeg går fra forstanden Nabil Samarij, psykiater

Så begynner han å fortelle likevel. I løpet av de neste dagene forteller han både sin egen historie og andres, forviller seg stadig inn i digresjoner og avbryter seg selv med utsagn som «bare en historie jeg kom på» eller «det er en helt annen historie».

– Jeg har absorbert alle historiene. Det synes ikke på ansiktet, men det finnes inne i meg. All ødeleggelsen, all smerten og all latteren. Men det er mest smerte, sier han.

Lenge før krigen satt han et år i fengsel. Han forteller aldri hvorfor, bare at da han etter å ha blitt frikjent fra anklagene, led av depresjon og posttraumatisk stress. Det var slik han bestemte seg for å begynne å studere psykiatri ved universitetet i Aleppo.

– Jeg gikk gjennom dritten. Den gangen var det helvete, men i dag ser jeg på det som en ressurs. Det åpnet øynene mine for menneskenes lidelser. Når jeg sitter med noen som har gjennomgått pinsler, er det som om jeg kan føle det. Jeg trenger ikke snakke med dem for å forstå, sier han.

Aleppo var den siste byen som ble innhentet av krigen i Syria. Lenge var det urgamle knutepunktet på Silkeveien spart for kamphandlingene, mens opprøret ellers i landet ble stadig blodigere, frontene steilere, våpnene større. Mot slutten av juli 2012 kom alt rasende inn hit på en gang. Byen ble raskt splittet mellom regjeringsstyrkene og flere væpnede opposisjonsgrupper. Innen han var ferdig med utdannelsen var Samarij den siste psykiateren igjen i Aleppo, forteller han selv.

– Alle vennene mine forlot landet, og de sa hele tiden til meg at jeg også burde flykte, men jeg trengte å være her. Jeg visste hvordan det var å bli etterlatt, derfor hadde jeg dette spørsmålet: Hva skjer hvis alle bare drar sin vei?

Institusjonen

Dagen etter drar vi ut til mentalsykehuset Ibn Khaldoun, der Samarij jobbet da krigen begynte. På kjøreturen ut av byen blir omfanget av ødeleggelsene tydeligere. Det er som hele nabolag er forsøkt gnaget løs fra jorden, ruinene fortsetter i kilometer for kilometer helt til vi parkerer i et ugjestmildt industriområde nordøst for byen. Vi går inn i det som ligner et gammeldags galehus, gjennom store, nakne rom der menneskene ligger i sengene sine midt på dagen. Mange er blitt evakuert hit under de siste harde kampene om Øst-Aleppo. Enkelte ser alvorlig syke ut, andre sies å være traumatiserte. Noen virker bare å ha gitt opp.

– Jeg ønsker ikke å bli frisk, for da må jeg dra herfra. Det er trygt her, sier Amira, en ung kvinne som er koblet til en oksygenbeholder i et hjørne.

To av bygningene i området utenfor er sprengt av bilbomber. Da krigen først brøt ut i 2012, ble området overrent av Jabhat al-Nusra, som holdt til i noen av bygningene, der de kunne skyte mot flyplassen. Frontlinjen gikk rett gjennom sykehusområdet. I seks måneder oppholdt Nabil Samarji seg her sammen med de 400 pasientene og andre ansatte med familier, det var ikke mulig å dra noe sted. I desember 2012 rykket kampene inn i selve sykehuset. De ansatte samlet de mannlige pasientene i et trangt rom, de kvinnelige i kjelleren, og i ti dager satt de stuet sammen og hørte skytingen utenfor, etter noen dager gikk Samarji ut for å prøve å finne noen som ville høre på fornuft.

– Det døde pasienter hver dag, og ingen brydde seg. Så stort er stigmaet rundt disse menneskene. De ble ikke vist noen verdighet, hverken i livet eller i døden. Jeg spurte om de ville at dette skulle fortsette, sier han.

Det døde pasienter hver dag, og ingen brydde seg. De ble ikke vist noen verdighet, hverken i livet eller i døden Nabil Samarji, psykiater

De klarte til slutt å forhandle seg til å evakuere 250 personer til et annet sted, i Øst-Aleppo, og Samarij begynte å krysse frontlinjen mellom vest og øst for å se til pasientene sine. På veien måtte han passere gjennom «dødens korridor», en 800 meter lang passasje full av snikskyttere.

– Du bare går og ser rett frem. Hver bevegelse og hvert blikk kan være fatalt. Det kan komme fra hvem som helst av dem, og alle vil si at det ikke var deres feil. Du kan dø når som helst, sier han.

På denne tiden begynte han også å ta opp samtaler han hadde med pasientene, med deres tillatelse. Han forteller at han sitter på hundrevis av timer med opptak. En historie handler om en mann med en kjent psykologisk lidelse som gjorde at han trodde tv-en snakket til ham, og at han kunne snakke tilbake. Så ble han drept fordi noen misforsto og trodde han var informant for en tv-stasjon.

– Han hadde bare trengte et papir på at han var mentalt syk, så ville livet hans blitt spart. Jeg følte skyld, sier han.

En annen historie handler om en ung kvinne som hadde en elsker på hver side av frontlinjen, den ene var regjeringssoldat, den andre islamistisk opprører, hun lå med begge og fikk penger som hun ga til familien, og krysset mellom dem, på et av de farligste punktene. Kvinnen fortalte Samarij at hun ønsket å dø.

– Til slutt forsvant hun. Det er noe vi er blitt vant til. Folk forsvinner bare. Det er som å se en film som hele tiden slutter midt i, du finner aldri ut hvordan det ender.

Det er noe vi er blitt vant til. Folk forsvinner bare. Det er som å se en film som hele tiden slutter midt i Nabil Samarji, psykiater

Etter at han begynte å jobbe for WHO, fortsatte han å krysse mellom vest og øst for å se til de mentalt syke. Han fikk en rutine, en sang han måtte høre på. Før krigen hadde han spilt i et postrock-band. I løpet av de lange årene med krig klarte han ikke lenger å høre på musikk, for «det tar deg til et annet sted, og hvordan kan du være et annet sted når du er her?». Den eneste sangen han klarte, var «Mariam» fra lydsporet til den iranske filmen «Bab'Aziz». Han satte på sangen hver gang han skulle krysse.

– Det var som trolldom. Jeg hørte den, og så var jeg klar til å gå. Det var en rar følelse, å være i øyeblikket og så bare gi slipp.

Den siste gangen han krysset, var nyttårsaften 2015. I desember 2016 var han sammen med WHOs team under evakueringen av Øst-Aleppo. Han sier han undret seg over at det kunne skje uten at det ble spilt blod.

– All denne volden, og så gikk det så smertefritt? Vi pleide å ha bomber fra åtte om kvelden til åtte om morgenen. Du våknet og ventet at hele byen skulle være ødelagt. Det var som om alle hadde to jobber. Natt og dag. Og etter alt det – wow! Vi kom til en enighet? Hvorfor fant vi ikke den helt i begynnelsen?

Evakueringen

– Det var skrevet på veggen at Aleppo skulle falle, men jeg var overrasket over at det skjedde så fort, sier Georges Comninos, sjefen for Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) i Aleppo.

Han beskrives som en av veteranene i organisasjonen og tok over stillingen for en måned siden, akkurat i tide til det en fransk FN-ambassadør kalte «den verste humanitære tragedien i det 21. århundret».

– Jeg var ikke så overrasket, for å være ærlig. Jeg begynte å jobbe med dette allerede i september, sier Elizabeth Hoff, Ålesund-kvinnen som er øverste leder for WHO i Syria.

De sitter i ICRCs lokaler i en gammel villa i sentrum sammen med Martin Yttervik, Norges chargé d'affaires for Syria. Han har reist opp til Aleppo for å være der over nyttårshelgen. På veggene henger store kart over byen der Hoff har oppholdt seg store deler av høsten for å forberede en mulig evakuering av syke og sårede fra Øst-Aleppo, helt siden de havnet under beleiring i juli. Utover høsten ble situasjonen mer og mer desperat, sykehus ble bombet, FNs spesialutsending Staffan de Mistrua sa tidlig i oktober at «Aleppo kan være utslettet innen jul» og advarte om et «nytt Rwanda», uten at noen forhandlinger bar frem. Hoff opplevde at det siste avgjørende vendepunktet var valget av Donald Trump, som hadde sagt i den andre presidentdebatten at «Aleppo i praksis allerede har falt».

– Etter det var det fritt leide for den syriske regjeringshæren og Russland til å gjøre det de trengte å gjøre. Og da skjønte jeg at jeg bare måtte sette alle kluter til for å redde så mange vi kunne i oppløpet til kampene, sier Hoff.

I slutten av november kom den siste, store offensiven. Nabolag etter nabolag falt til regjeringsstyrkene, og de som ble værende, befant seg plutselig på den andre siden. Tusenvis av flyktninger ble fraktet til leirer utenfor byen, men de som ikke torde eller ville overgi seg, ble til slutt drevet inn i et 2,8 kvadratkilometers hjørne, der de levde under det flere beskriver som den kraftigste bombingen Aleppo har vært utsatt for. 12. desember begynte det å strømme ut meldinger på sosiale medier om at verden sto overfor en mulig massakre. Flere kilder rapporterte at 82 sivile ble henrettet i hjemmene sine av regimevennlige styrker. Dagen etter klarte endelig Tyrkia og Russland å komme til en avtale om våpenhvile. Da evakueringen begynte den 15. desember, var det via rutene som WHO allerede hadde lagt opp for syke og sårede som trengte beskyttelse fra myndighetene, over i andre opprørskontrollerte områder. Georges Comninos fra ICRC tilbrakte en natt som observatør på stedet der de grønne bussene skulle plukket dem opp inne i Øst-Aleppo.

– Folk var desperate, det var kaldt, de lagde bål og brant all slags materiale. Men siden premisset for evakueringen var en våpenhvile, var det første gang de kunne tilbringe noen dager uten å bombes, så det var noe lettelse også. Kombinert med masse angst, sier Comninos.

Flere ble strandet under disse forholdene i mange dager mens evakueringen stoppet opp på grunn av politiske kjøpslåinger, men 22. desember forlot de siste bussene Øst-Aleppo, kjørte gjennom den fem kilometer lange korridoren og fraktet passasjerene inn i et annet opprørskontrollert område vest for byen. Nå knytter spenningen seg til den mer omfattende våpenhvileavtalen forhandlet frem mellom Russland og Tyrkia, som skal tre i kraft i hele landet ved midnatt.

– Det gjenstår å se om den vil vare, for du vet hvordan det er med Syria og våpenhviler. Det har vært mange, sier Georges Comninos.

– Hvis man skulle våge å være litt optimistisk, noe som ikke er tilrådelig i Midtøsten, kan man håpe at dette er begynnelsen på et gjennombrudd, sier Martin Yttervik.

Hvis man skulle våge å være litt optimistisk, noe som ikke er tilrådelig i Midtøsten, kan man håpe at dette er begynnelsen på et gjennombrudd Martin Yttervik, Norges chargé d'affaires for Syria

Sent samme kveld skytes det en rakett inn vestfra som treffer bare noen hundre meter fra hotellet der hele FN-staben og diplomatene er samlet. Fem minutter senere trer avtalen i kraft.

Levende ruiner

Det henger et flyfoto av byen på kontoret til guvernøren av Aleppo. Bildet dekker nesten hele den ene veggen av det gigantiske rommet, der de svarte tusjstrekene og skraveringene forteller sin egen historie om regimets raske gjenerobring av byen. Hussein Deiab har fått en ødelagt by i fanget. Han sitter bak skrivebordet og røyker en sigarett.

– Vi er interessert i å rehabilitere så mye som det er mulig og oppfordrer folk til å vende tilbake til områdene, sier Deiab.

Flere tusen har allerede flyttet hjem, men byen de kommer tilbake til, er ikke lenger den samme som er avtegnet på kartet. FN hadde sagt at 250.000 mennesker bodde i Øst-Aleppo, men antallet vi får oppgitt av myndighetene her, er 135.000. De færreste av dem tør å snakke fritt om hva de har opplevd, av frykt for represalier, men bygningene kan noen ganger fortelle det menneskene ikke våger å si. Aleppo er en by av versjoner. Ziad Al-Haj Taha, en tannlegesønn i svart skinnjakke som er Aleppos helsedirektør, tar oss med for å vise et lager med hundrevis av kanner med ubrukt dialysemedisin, han sier det bare er en brøkdel av det overskuddet som er funnet etter opprørerne, men ingen kan forklare akkurat hva det betyr. Det er som alle prøver å vise deg noe annet enn du kan se. En mann peker på inngangspartiet til den verdensberømte Umayyad-moskeen, som ligger utbombet i gamlebyen, sier «det er ingen moské», en annen skuer utover et område i nærheten av det som var byens store sykehus og sier:

– Dette er ikke Aleppo.

I en gate i Aghior-nabolaget møter vi Abd al-Fatah Khatab, som har forsøkt å vende tilbake til sitt gamle hjem.

– Vi var glade for å komme tilbake, men da vi gikk inn i leiligheten, ble vi tristere og tristere. Alt var stjålet. Fjernsynet, kjøleskapet. Bare sengen og en kommode sto igjen, sier Khatab.

Vi var glade for å komme tilbake, men da vi gikk inn i leiligheten, ble vi tristere og tristere. Alt var stjålet Abd al-Fatah Khatab, innbygger i Aleppo

Han drev en grønnsakshandel i samme gate, i september 2012 dro de til Vest-Aleppo. For 20 dager siden kunne de vende tilbake og fant huset i denne forfatningen, nå er han avhengig av veldedighet.

– Vi forsøkte å sove med syv tepper over oss, men måtte fortsatt stå opp og gå ned på gaten og tenne bål midt på natten. Jeg ser frem til sommeren, sier han.

Han leder oss opp på taket, der utsikten er bedre, eller verre. Foran ham brer ødeleggelsene seg, man kan kikke rett ned i forlatte hus, se trappene folk brukte mellom etasjer som ikke lenger finnes. Sønnen Mohamed står ved siden av ham med et nøkkelknippe i hånden. Det virker så underlig, omgivelsene tatt i betraktning, at det fortsatt finnes nøkler i verden. Alle nøklene som ikke lenger har noen dør.

Fortidens hotell

– Det er et spøkelseshus nå.

Rubina Tadjinjian leder vei inn i ærverdige Baron Hotel, ber oss sitte ned i et dunkelt værelse der fem personer er trengt sammen rundt en glødende vedovn. Vinduene er erstattet av plast, en flaske Johnny Walker Red Label med litt vin i står på et skap i hjørnet.

– Noen som ønsker noe linsesuppe? Kan vi tilby dere en kopp kaffe? Vi har nettopp laget den.

Det store, mørklagte huset var en institusjon, et av Aleppos landemerker og trekkplastre, opprettet i 1911 som byens første hotell. Det fikk sitt nåværende navn etter at kong Faisal I erklærte Syrias uavhengighet fra terrassen. Blant de mest navngjetne gjestene finnes også T.E. Lawrence, som ledet araberoppstanden mot Det ottomanske riket; hans kvinnelige motstykke Gertrude Bell; krimdronningen Agatha Christie, som skrev «Mord på Orientekspressen» på rom 203, og Syrias mangeårige enehersker Hafez al-Assad.

– I 2011 hadde vi hundreårsjubileet, og etter det var det ingen som dukket opp, sier Muslimijan.

Hun drev hotellet sammen med ektemannen, som var født her og tok over driften på 70-tallet. Etter at turistene sluttet å komme, kviet de seg for å ta imot gjester, siden man ikke kunne stole på noen lenger. Gjennom nære bekjentskaper har hun likevel tatt imot tre flyktningfamilier, stort sett armenere som henne selv, som bor på noen av de tomme rommene. En av de ufrivillige hotellgjestene er Abdul-Wadoud Al-Saleem, en 47 år gammel mann som kom flyktende fra Øst-Aleppo etter at sønnen hans ble utkommandert i hæren, av frykt for å bli sett på som regjeringssympatisør.

– Det er en tragedie. Takket være visse land og visse personer, sier Muslimijan.

Mannen min sa alltid at så lenge Syria lever, skal døren holdes åpen Rubina Muslimijan, Baron Hotel-eier

Ingen ser lenger ut til å respektere røyking forbudt-skiltene på veggen. Hun leder vei inn i baren, viden kjent for sine gin tonics, møblene er dekket av støvete, hvite laken. I andre etasje viser hun vei gjennom rommene som har huset hotellets mange berømte gjester.

– Dette var Hafez Assads rom. Det er jeg som bor her nå, sier hun.

På nattbordet står et bilde av mannen hennes, som døde for under et år siden. Hun er fremdeles i sorg, vil ikke la seg avbilde fordi hun ikke går i svart.

– Mannen min sa alltid at så lenge Syria lever, skal døren holdes åpen, og så lenge døren er åpen, er Syria fortsatt i live, sier hun.

– Så vi har holdt den åpen. Han gikk bort, men vi har holdt døren åpen.

Livet etterpå

Veiene mellom husene er strødd med ødelagte appelsiner. Noen barn er engasjert i en uoversiktlig fotballkamp ute på grusen i flyktningleiren Jibrin i et goldt industriområde øst for Aleppo. Dette er de sivile som rømte fra Øst-Aleppo etter hvert som nabolag etter nabolag falt til regimet, nå er de stuet inn i små, cellelignende boenheter i noen gamle verkstedhaller. En av dem som ble fraktet ut, var Bakri, en 17 år gammel gutt med en medfødt funksjonshemning som gjør at han ikke kan gå, men han har lært seg å sykle på en liten barnesykkel. Han bodde i Øst-Aleppo med moren. Faren og to av brødrene er forsvunnet.

– De skulle ut for å få tak i mat og kom aldri tilbake, sier moren.

Det var under beleiringen, for tre måneder siden. Det virker som alt som har skjedd, uansett hvem man spør, skjedde for tre måneder siden. Det gjentas så ofte at man tar seg i å lure på om det var da kampene var på det hardeste, eller om det bare er den uvirkelige tilværelsen som har gjort at tidsperspektivet bedøves, kanskje er tre måneder grensen for hvor mye lidelse man klarer å huske av gangen. Da evakueringen begynte, sier hun at de brukte ti timer på å komme til stedet der bussene skulle plukke dem opp. De satt og frøs i kulden fra åtte om morgenen til syv på kvelden, måtte også bruke lang tid på å få lov til å få med sykkelen ombord av de russiske soldatene, før de til slutt ble fraktet ut hit og fikk tildelt et rom. Det skitne, orientalske teppet som dekker det kalde betonggulvet, er mer enn de fleste naboene har.

– Vi var beleiret der. Det er ille der, og det er ille her, sier Fatima, en ung mor som er alene med fire barn og gravid med det femte.

Mannen hennes døde, også det for tre måneder siden. De sitter på et steingulv og fryser, har fått låne et par pledd av en av naboene, som hun sier hver dag spør om å få dem tilbake. WHO har fått vite om to barn som har frosset i hjel her ute siden de kom.

– Min hovedrolle er å la verdenssamfunnet forstå at det er nå det begynner. Nå må vi komme sammen og legge politikken til side og sette opp en Marshallplan for hvordan disse folkene skal klare seg i disse områdene. Hvis vi ikke vil ha den samme migrasjonsbølgen ut igjen, sier Elizabeth Hoff.

Hele Aleppo har vært uten vann og strøm i månedsvis. Ved stasjoner for utdeling av mat, pledd og medisiner i de trange gatene i gamlebyen, står nikabkledde kvinner i kø og virker nesten desperate etter å fortelle hvor mange barn de har og sin bønn om «vann, strøm og et samlet Syria tilbake». Noen unge gutter forteller at de har overlevd på å spise ris med insekter gjennom beleiringen. Etter å ha vært i Syria hele den tiden slaget om Aleppo pågikk, tror Hoff at de siste ukenes begivenheter kommer til å stå igjen som et av de avgjørende vendepunktene i denne blodige krigen.

– Dette er slutten på den første fasen. Jeg tror det kommer til å bli en geriljakrig nå. Men hvis vi ikke gjør noe for disse folkene som har levd under ekstreme grupper, kommer det til å ha en helt utrolig ringvirkning på Europa i form av eksplosjoner. Det viktigste i den fasen som begynner nå, er å bryte gjennom og gi tilbud til folk. Vi kan ikke ha disse ungdommene springende rundt og klekke ut planer, sier hun.

Dette er slutten på den første fasen. Jeg tror det kommer til å bli en geriljakrig nå Elizabeth Hoff, WHO-sjef i Syria

Gode venner

– Faren min snakket ni språk, sier Abduoul Masih.

Den gamle optikeren har lagt steinene på plass utenfor døren til huset der han ikke lenger har noen bøker, gått tilbake gjennom de gjørmete gatene forbi plyndrede kirker og sammenraste minareter. Det er 1. januar 2017. Han krysser den gamle frontlinjen, runder et hjørne og befinner seg plutselig i en spill levende handlegate, der utstillingsdukkene i undertøysbutikkene er kledd i dristige julekostymer og lyset i gullsmedene drives av generatorer. Vi slår oss ned på en kafé sammen med Khalil og hans venn Nabil Samarij, den vågale psykiateren fra WHO. De ble kjent for et par år siden gjennom en samtalegruppe som i årene med krig har møttes i leiligheter i Vest-Aleppo for å diskutere religion, spiritualitet og filosofi og andre høytflyvende temaer.

– Har du sett filmen «Fight Club»? Det er akkurat sånn, bare med kunnskap i stedet for vold, sier Samarij.

– I Aleppo er kunnskapen alltid blitt overlevert muntlig. Den finnes ikke i bøker, det er slik den har overlevd så mange kriger, sier Samarij.

Den gamle optikeren, som har mistet sine 4000 bøker, lar seg ikke trøste. Han hadde gjort det til sitt livsprosjekt å samle hele kulturarven, mens vi drikker en kaffe ramser han opp flere av titlene han har mistet, beskriver diktsamlingene, maner frem omfanget av leksikonene. Så brister stemmen.

– My books, my books. I was the king of books in Aleppo. Jeg hadde ikke så mye penger, men jeg hadde bøkene.

Så begynner han å gråte.

– De beste vennene du kan ha, er bøker, sier han etter litt.

– Det er som han har mistet 4000 venner, tilføyer Samarji.

– Sier han det selv? spør jeg.

– Nei, men jeg vet hvordan han føler det.