PROJECT
PANTHER

– Hvem er disse folkene? Er de berømte? hvisker en langhåret hardrockfan til en kollega.

Det er en overskyet maidag i 2015. Popmusikkens superpar, Jay Z og Beyoncé, kommer rett fra en hedgefondmilliardær og en motesjefs bryllup i Firenze. Nå er de omgitt av musikknerder, datanerder og unge forretningsspirer i et kontorlokale i Oslo. Da hiphop-mogulen holder en kort tale for de ansatte i Tidal, tidligere kjent som Wimp, virker han ukomfortabel.

Jay Z har kjøpt strømmetjenesten for nesten en halv milliard kroner av Schibsted. Han og 15 andre popstjerner skal drysse stjernestøv over Tidal og gi selskapet en strøm av nye abonnenter ved hjelp av eksklusive plateslipp.

Prosjektet har fått kodenavnet «Project Panther», men ingenting har gått etter planen. Abonnentene uteblir, selskapet taper en halv million kroner dagen, og det er knute på tråden med plateselskapene, som leverer Tidals viktigste vare: musikken.

Da den faste lønningspizzaen slutter å ankomme Oslo-kontoret på forsommeren, aner flere av de ansatte alvoret. Det er slutt på kjøtt i kantinen. Kokken må lage grønnsakswok. Bunken av ubetalte regninger vokser.

Og på høsten snur det uventet. Abonnentene strømmer til. Men i de konfidensielle rapportene platedirektørene får fra Tidal, er det noe som gjør dem mistenksomme: De nye kundene hører ikke på musikk.

Champagne og crack

Jay Zs første forretning var crack-salg på gatehjørnene i Brooklyn. Som 26-åring startet han eget plateselskap, da ingen ville gi ut musikken hans. Etter at gull- og platinaplatene strømmet inn, begynte han å bygge et forretningsimperium. Først med sin egen kleskolleksjon, nattklubber og restauranter, så et basketballag, en egen champagne og en Uber-aktig samkjøringstjeneste for jetfly. Han inngikk store reklameavtaler hvor han klistret navnet sitt på alt fra mobiltelefoner til sigarer. Forbes anslår i dag formuen hans til 610 millioner dollar.

Jay Z selv sier det slik: «Jeg er ikke en forretningsmann. Jeg er en forretning, mann.»

I 2008 satte han opp selskapet Roc Nation med støtte fra Live Nation, verdens største konsertarrangør. Roc Nation er blitt kommandosentralen i forretningsvirksomheten: et plateselskap, talentbyrå, eventbyrå og produksjonsselskap i ett, med en egen avdeling for idrettskjendiser.

Project Panther er likevel Jay Zs mest ambisiøse plan så langt.

Pysa Wimp

Det er 2014, og telefonen ringer hos Aspiro, Tidals morselskap. Stemmen i den andre enden av røret hevder å representere en anonym, svært vellykket forretningsmann i USA som ønsker å kjøpe selskapet. En i ledelsen tror han aner hvem det kan være: Donald Trump.

Aspiro ble startet i 1998 med en idé om å erobre verden med mobiltjenester for alt fra fondsmeglere til lastebiler. Etter å ha tjent godt på mobilringetoner, har selskapet beveget seg inn i musikkbransjen og utviklet musikkstrømmetjenesten Wimp. Nå er Aspiro børsnotert og kontrolleres av mediekonsernet Schibsted.

Fra Oslo lever strømmetjenesten Wimp i skyggen av svenske Spotify, men har en høy stjerne i Norge. Underskuddene er store, og internasjonalt sliter Wimp med lite gjennomslag og et uheldig navn. Wimp betyr pyse på engelsk. I USA markedsføres tjenesten nå under navnet Tidal.

Men mannen som har rettet blikket mot Oslo, er ikke Donald Trump.

Superheltene

I et stort herskapshus nord i Los Angeles setter tidenes mestselgende kvinnelige artist seg ned ved den ene enden av et hesteskoformet bord. Så lener Madonna seg til venstre og kysser Nicki Minaj på kinnet. Nedover rekken sitter elektronika-duoen Daft Punk, med futuristiske hjelmer på hodet; countrystjernen Jason Aldean, med mørke solbriller; rockegitaristen Jack White, med en Elvis-aktig sleik; dj-en Calvin Harris; den eksentriske rapperen Kanye West; Jay Z; Beyoncé og Coldplay-vokalist Chris Martin. Soulstjernen Alicia Keys, R&B-sangeren Usher og indie-ekteparet bak Arcade Fire følger med via videolink.

Det er februar 2015 og møte i den hemmelige basen til musikkens superhelter. Verden har akkurat fått vite at Jay Z har lagt inn et bud på Tidal for 56 millioner dollar. Noen få småaksjonærer stritter imot, men er i ferd med å bli nedkjempet. Nå samler Jay Z et stjernekollektiv til planleggingsmøte for Project Panther. Samtidig spilles det inn en påkostet reklamefilm.

– Vi blir musikkens «The Avengers», utbryter Daft Punk, med henvisning til filmen der tegneserieheltene Iron Man, Captain America, Hulken og Thor danner en allianse for å redde verden.

– Dette er nesten som begynnelsen på en ny verden, mener Kanye West.

Rihanna er forsinket, men Jay Z tar mikrofonen. Tidal skal bli en strømmetjeneste eid av – og drevet for – artister. Plateselskapene skal ikke lenger styre dem. Teknologiselskapene skal ikke lenger styre dem. De skal lage revolusjon.

Etter møtet er det tid for bobler i glassene, klemmer og enda større ord. Rockeren Jack White sammenligner det med da filmstjernene Charlie Chaplin, Mary Pickford og Douglas Fairbanks gikk sammen med regipionéren D. W Griffith i 1919. De laget sitt eget filmstudio, United Artists, og løsrev seg fra de store kommersielle studioene.

– Hvis disse artistene kan sitte i et rom sammen, forandres spillereglene for alltid. Og det skjedde i dag. [...] Vi skal forandre historiens gang, sier Jay Z.

Samlet har de nok Grammy-trofeer til å fylle to badekar, 400 millioner følgere på Facebook og 800 millioner solgte album. Nå trenger de bare å overbevise et par prosent av fansen om å tegne Tidal-abonnement, så er de en suksess.

Rett opp og ned

Da Tidal inviterer til lanseringsfest på Manhattan i slutten av mars 2015, er salen knapt halvfull. Bartenderen har lite å gjøre. Så kommer Jay Zs stjernelag på scenen, én etter én.

– Dette er et øyeblikk som vil forandre musikkhistorien for alltid, sier Alicia Keys.

Så siterer hun den tyske filosofen Friedrich Nietzsche – «uten musikk ville livet være en misforståelse». Stjernene signerer en deklarasjon der de kaller seg en «bevegelse» med en «visjon» som skal forandre «status quo». Så går lyset av, og artistene står rådville i mørket noen sekunder, før de trasker av scenen.

Toppsjefen i teleselskapet Sprint har fulgt seansen fra vip-plass og er invitert til å møte stjernene på bakrommet, men han går da scenen er tom. Sprint, som er omtrent dobbelt så stort som Telenor, har vært i forhandlinger med Tidal om en avtale som kan gi Jay Zs nye selskap en pangstart i det amerikanske markedet og kritisk finansiering. Fra scenen har Tidal annonsert at avtalen allerede er i boks. Det er den ikke. Et par dager senere melder Sprint at det ikke har signert noen avtale med Tidal.

I mediene høster Tidals lanseringsfest universell og nådeløs slakt. «På en pressekonferanse utført like høytidelig som et møte i FNs generalforsamling, forklarte verdens rikeste musikkstjerner hvorfor vi bør melde oss på en tjeneste som vil gjøre dem enda rikere. Og alt for det dobbelte av prisen på Spotify», skriver britiske The Telegraph og kaller lanseringen «det mest pompøse arrangementet i musikkhistorien».

Bakrus

Dagen derpå er Tidals lokaler i Oslo halvtomme. Ansatte er sendt hjem for å sove etter å ha jobbet på høygir frem mot lanseringen. Stabler med tomme pizzaesker, potetgull, ølflasker og pappvin på kontorpultene vitner om feiringen natten i forveien.

– Det var helt topp da vi så trafikken komme inn. Serverne leverte som en kule, sier Tidals tekniske direktør Rune Lending til DN og gjesper.

Han har vært oppe nesten hele natten. Lending er mannen som mer enn noen bygde Tidal og forløperen Wimp. Omtrent alle strømmetjenestens datasystemer er snekret sammen fra bunnen av, og Lending er både arkitekten og snekkeren. Han har vært i selskapet i 11 år. Nå sitter han og forteller om hvordan systemene hans klarte pågangen fra alle de nye kundene.

– Vi er blitt fortalt veldig lite, annet enn at dette blir stort, sier Lending.

I en rettssak halvannet år senere skal det komme frem nye opplysninger om hvorfor systemene taklet den store trafikken så godt. Alt ble skalert opp til å takle nærmere ti millioner brukere. Den reelle pågangen var langt lavere.

I april 2015 tvitrer Jay Z at Tidal har nå 770.000 abonnener. Lanseringen klarer kun å gi Tidal omkring 270.000 nye abonnenter. Den samme våren rapporterer konkurrenten Spotify at de har gått fra 15 millioner til 20 millioner betalende kunder.

Hodene ruller

To uker etter lanseringen står en advokat på Tidals kontor i Oslo og spør etter selskapets administrerende direktør. Først klarer ingen å finne toppsjefen, han sitter i et møte i England. Midt i møtet får direktøren beskjed fra advokaten: Han har fått sparken. Nestemann ut er produktdirektøren, så markedsdirektøren.

Så lanserer Apple sin nye strømmetjeneste. Teknologigiganten henter inn 6,5 millioner kunder like fort som Tidal hentet 270.000.

Hvor lenge overlever Tidal? spør musikkmagasinet Billboard musikkbransjens toppledere i august. Bare én av ti tror Tidal har en fremtid. Jay Zs musikkrevolusjon er dødsdømt.

Så slår han tilbake med en comebackhistorie: «Tidal is platinum. 1,000,000 people and counting. Let's celebrate», tvitrer Jay Z 25. september 2015. Nyheten om at Tidal har nådd én million abonnenter går verden over. Er Tidal en moderat suksess likevel? spør Billboard i en artikkel.

Comebacket blir feiret med en massiv veldedighetskonsert i Brooklyn, New York. Nicki Minaj, Usher og Lil Wayne er alle på scenen. Mot slutten av konserten fremfører Jay Z «Empire State of Mind», hyllesten til byen for store drømmer.

Jay Zs mann i Oslo

Da han forklarer seg i Oslo tingrett, er Arthur Sund nervøs. Den jordnære sunnmøringen, som har lite av Tidal-eiernes glamour over seg, krever 130.000 kroner av sin tidligere arbeidsgiver for overtidsarbeid. Han ser ned. Stemmen er ustø da han begynner, men fortellingen er tydelig og presis.

Arthur Sund var Tidals tallknuser, head of business intelligence, mannen som kunne plukke frem og analysere abonnements- og lyttertall fra selskapets databaser. Etter at Jay Z overtok Tidal, ble det mye overtid på Arthur Sund

Mannen som møter i retten for Tidal, har på papiret ingen formell rolle i selskapet. Lior Tibon er tidligere etterretningsoffiser i den israelske hæren, har jobbet i Deutsche Bank og presenterer seg nå som «representant for aksjonærenes interesser». Han er Jay Zs mann i Oslo og styrer den daglige driften ved hovedkontoret.

I retten sier Tibon at Tidal fant «alvorlige mangler» i Sunds arbeid omtrent samtidig som Tidal feiret én million abonnenter. Manglene skal blant annet ha ført til overlagte feil i rapporteringen av abonnementstall, derfor betalte de ikke for overtiden.

Til DN forteller Sund en ganske annen historie om hva som var problemet med rapporteringen av abonnementstall:

– Jeg har god samvittighet. I den grad jeg selv har vært delaktig i feilrapportering, har det vært på ordre fra nettopp Lior Tibon, sier Sund.

– Jeg vurderte det som uetisk og stilte kritiske spørsmål. Men jeg anså det mest som idioti å betale plateselskapene for kunder vi ikke egentlig hadde, sier Sund, som en tid senere sa opp jobben.

Hverken Rune Lending eller Lior Tibon vil kommentere Arthur Sunds historie eller Tidals abonnementstall.

Jay og Des

Da de ansatte i Oslo kalles sammen til et allmøte i november 2015, har Tidal vært uten toppsjef i et halvt år. Finansdirektøren har nylig sluttet, og selskapet er i vedvarende pengenød. Kvinnen som introduserer den nye toppsjefen, har heller ingen formell tilknytning til Tidal. Desiree Perez er Jay Zs høyre hånd og driftsdirektør i Roc Nation. Hun har vært der når det forhandles med plateselskapene. Hun har vært der i viktige møter og da store beslutninger skulle tas. Og de ansatte i Tidal er blitt vant til å ta ordre fra henne.

Da den nye toppsjefen, Jeff Toig, i en epost takker de ansatte for jobben de har gjort, takker han på vegne av «Jay og Des».

American Gangster

I 1994 ble Desiree Perez arrestert i New York med et stort parti kokain. Politiet mente den unge tobarnsmoren var del av et omfattende smuglernettverk. Et titall rettsdokumenter fra New York, Florida og Puerto Rico som DN har fått innsyn i, forteller bruddstykker av et liv i kriminalitet.

Ute på prøvetid stakk hun av fra tilsynsvergen. Hun ble arrestert i Brooklyn for grovt tyveri, med et ulovlig skytevåpen og narkoutstyr på seg. I 1999 havnet hun igjen i fengsel for å ha brutt vilkårene for prøveløslatelsen. Desiree Perez forelsket seg så i den høyreiste sportsentusiasten Juan Perez, en bekjent av Jay Z. Etter at hun slapp ut av fengsel, ble de tre ble partnere i nattklubbkjeden 40/40.

I årene som fulgte, styrte Desiree Perez 40/40. Selskapet havnet stadig i rettstvister med kunder, regnskapsførere, leverandører og ansatte som hevdet de ikke hadde fått betalt. Etter hvert ledet hun stadig mer av Jay Zs imperium og ble driftsdirektør i kommandosentralen Roc Nation. Mannen hennes, Juan Perez, ble sjef for sportsdivisjonen i selskapet. Men mens selskapet var kjent for alle i USA, holdt hun seg i bakgrunnen. DN har ikke klart å finne en eneste offisiell uttalelse fra henne, og alle intervjuforespørsler er blitt avvist.

– Både Desiree og Juan Perez har vært lenge i Jay Zs indre sirkel. Han liker å omgi seg med løytnanter som trives best utenfor rampelyset, sier Jay Z-biograf og Forbes-journalist Zack O'Malley Greenburg.

Den egentlige sjefen

Et titall nåværende og tidligere Tidal-ansatte DN har snakket med, peker alle på Desiree Perez som den som har siste ord i Tidal.

– Så lenge jeg var der og hadde grunnlag for å observere noe, var det mitt inntrykk at Desiree Perez styrte selskapet, sier Arthur Sund, som sluttet i april 2016.

Lisette Paulson, en tidligere Tidal-ansatt i USA, identifiserer i rettspapirer Desiree Perez som den som styrte Tidal-driften. Paulson hevder hun fikk sparken fordi hun ba Perez om et rom til å pumpe brystmelk til sitt barn og har saksøkt sin tidligere arbeidsgiver for diskriminering.

– Det var Perez som bestemte i Tidal, sier advokat Jamon R. Hicks.

Han representerer Paulson sammen med Carl E. Douglas, en av O.J. Simpsons gamle forsvarere.

Også Tidals tidligere Asia- og Midtøsten-sjef, pakistanske Rohit Bhatia, sier Desiree Perez i realiteten styrte selskapet.

– Det var henne og hennes kompanjong Lior Tibon, sier Bhatia.

Han opplevde lederstilen slik:

– De drev selskapet uten etikk, empati og som – hva kaller man det igjen – som bøller. De begynte å drive stedet som gangstere. Og en gangster får det som han vil – en stund. Det var ikke noe blivende sted for meg, sier Bhatia, som forlot selskapet i april.

“De drev selskapet uten etikk, empati og som – hva kaller man det igjen – som bøller” Rohit Bhatia, tidligere Asia- og Midtøsten-sjef i Tidal

Andre kommer til samme konklusjon. I februar 2016 forsvinner Tidals driftsdirektør. På våren trekker selskapets revisor seg med umiddelbar virkning. Selskapet mangler finansiering for de neste 12 månedene.

Tidal trenger et nytt mirakel. Da dukker frelseren opp, omgitt av syv Kardashians i smykkekjoler og hvit pels.

Jesus lever

Han går ned på knær og poserer for fotografen. Til høyre på den egendesignede genseren hans står det «I feel like Pablo». På capsen står kallenavnet hans, Yeezus, en omskrivning av Jesus. Så går han ut foran et fullsatt Madison Square Garden i New York og starter et kombinert plateslipp og moteshow. Tidal er i ferd med å spille ut sitt kanskje sterkeste kort: Kanye West.

«Life of Pablo» er en av årets mest etterlengtede plater. Nå slippes den eksklusivt på Tidal. Eksklusiviteten blir kortvarig, men for strømmetjenesten later likevel «Life of Pablo» til å ha vært en ubetinget suksess. På dagen ett år etter den mislykkede relanseringen av Tidal, annonserer selskapet at det har nådd tre millioner brukere. Nyheten rapporteres i verdens medier som at Tidal nå har tre millioner betalende abonnenter.

Samtidig kan selskapet fortelle at «Life of Pablo» er blitt strømmet 250 millioner ganger i løpet av de ti første dagene albumet var ute eksklusivt på Tidal. Og snart skal Beyoncé gjøre sin eksklusive lansering.

– Kanye West og Beyoncé kan ha reddet Tidal, skriver magasinet Fortune.

Oppblåst

To dager etter gladnyheten varsler Jay Z et gigantsøksmål mot de tidligere eierne, lederne og styremedlemmene i Tidal, deriblant Schibsted, Platekompaniet og Johan H. Andresens Ferd. Fra Jay Zs advokater hevdes det at Tidal har blåst opp abonnementstall før Jay Z kjøpte selskapet.

Bak et påfallende lite skrivebord sitter en direktør i et av disse plateselskapene. I møte med tall fra Tidal har de ansatte i plateselskapet spøkt om hvordan det må være en feil i noens kalkulator.

– Eller en ny måte å plusse to og to sammen på som jeg ikke er klar over, sier direktøren.

Da Tidal fortalte verden at selskapet hadde nådd milepælen på tre millioner brukere, fikk direktøren en betalingsrapport der Tidal fortalte at det hadde færre enn 850.000 betalende brukere.

I et brev sendt fra et plateselskap går det frem at Tidal ved inngangen til 2016 sluttet å betale for de sovende abonnentene som var blitt reaktivert i Danmark og Norge, og som kostet selskapet millioner.

DN har fått tilgang på tall fra tre internasjonale plateselskaper, uavhengig av hverandre, som alle viser det samme: Plateselskapene fikk tall som var en knapp tredjedel av det Tidal presenterte til offentligheten.

I Tidals interne rapporter fra april er abonnementstallet 1,2 millioner. Tallet er noe høyere, fordi man regner med kunder som har tilgang til Tidal, men ikke har brukt tjenesten de siste månedene. Avstanden til hva offentligheten er blitt fortalt, er uansett enorm. Likevel har ingen snakket åpent om det.

Gullkalvene

Toppene i plateselskapene har revet seg i håret over Tidals sene og uregelmessige betalinger og stemplet ideen om eksklusive lanseringer som «bad for business».

– Du kan trygt si at vi ikke er særlig glad i hverandre, sier direktøren i London.

“Du kan trygt si at vi ikke er særlig glad i hverandre” Platedirektør i London

Han lener seg bakover.

– Men det finnes en annen økonomisk forbindelse mellom oss og Roc Nation. Det gjør det for nesten alle, sier han.

Musikkbransjens aktører har lange og sammengrodde røtter. Beyoncé er medeier i Tidal, men hun er også signert hos Sony. Kanye West er signert hos Universal. Coldplay hos Warner. Å kritisere Tidal offentlig kan for et plateselskap være ensbetydende med å gå til kamp mot sine egne gullkalver.

– De er alle blant stjernene som tjener plateselskapene mest penger – og har gjort det gjennom hele 2000-tallet, sier en annen kilde i et annet internasjonalt plateselskap.

Og fortsetter:

– Det sier seg selv at hadde det vært en tjeneste uten eiere med like stor betydning for plateselskapene, ville man håndtert situasjonen på en annen måte.

Utpost

På plateselskapenes utposter har det vært enda vanskeligere å gjøre noe. I Nydalen i Oslo sitter norgessjef Lena Midtveit i Sony Music Entertainments. Utenfor kontoret står en nesten to meter høy reklameplakat for Beyoncé og hennes seneste album, «Lemonade».

– Med disse store superstjernene er maktbalansen sånn at makten ikke nødvendigvis ligger hos plateselskapene, sier Midtveit.

Oslo-kontoret har slitt med forsinkede betalinger og manglende rapportering, selv om ting har bedret seg nylig, ifølge Midtveit.

Nesten to år etter oppkjøpet står forhandlingene mellom Tidal og Sony fortsatt fast.

– Det er fortsatt ingen ny langsiktig avtale på plass, sier Midtveit.

Matte og musikk

– Tidal har vært svært gode til å produsere falske tall. Det har fôret markedet med tall som på en utspekulert måte mangler presise definisjoner. Det gjør at de ofte ikke forteller det man tror de forteller, sier analytiker Mark Mulligan.

Nordvest for bank og finansinstitusjonene i Londons bykjerne, blant musikkscenene og markedene i Camden, driver han analyseselskapet Midia Research og skriver en av de ledende industribloggene fra musikkbransjen. Når han får høre tallene Tidal rapporterer internt og i betalingsrapportene til plateselskapene, kunne han ikke vært mindre overrasket.

– Jeg har mistenkt dette ganske lenge, sier han.

Da Tidal annonserte strømmetallene til Kanye West og abonnementstallet på tre millioner, var reaksjonen hans spontan:

– Jeg visste det var umulig. Tallene impliserte at de hadde slått Justin Biebers rekord på Spotify. Jeg var ikke spesielt sjokkert eller noe sånt. Tidal hadde allerede da et rykte som en mindre troverdig strømmetjeneste når det kom til rapportering av tall.

Mulligan setter opp et regnestykke hvor han enkelt forklart begynner med en hel kake: omsetningen plateselskapene får fra alle strømmetjenestene til sammen. Så fjerner han stykke etter stykke, de andre strømmetjenestene. Kakestykket som står igjen, er pengene plateselskapene får fra Tidal. Det er på langt nær nok penger til at det kan komme fra tre millioner betalende brukere.

– Det finnes andre eksempler på selskaper som har overrapportert tall eller har vært vel kreative, men dette er den største saken i sitt slag, sier Mulligan.

“Det finnes andre eksempler på selskaper som har overrapportert tall eller har vært vel kreative, men dette er den største saken i sitt slag” Mark Mulligan, analytiker i Midia Research

Sue Me, Sue You Blues

– Hallo, er dette Desiree Perez?

– Ja, ja, det er det.

Før DN får stilt flere spørsmål, sendes samtalen videre til en person som identifiserer seg som Perez’ sekretær og sier at de ringer tilbake.

DN ringer videre til Lior Tibon.

– Jeg kan ikke kommentere noe som helst, er alt han vil si.

To minutter senere ringer Jay Zs mangeårige pr-agent, Ron Berkowitz.

– Du kan ikke ringe disse folkene direkte. Det er ikke slik det fungerer, mann, sier han.

“Du kan ikke ringe disse folkene direkte. Det er ikke slik det fungerer, mann” Ron Berkowitz, Jay Zs pr-agent

Berkowitz benekter at Perez styrer Tidal. «Desiree [Perez] styrer driften av Roc Nation, hun styrer ikke driften av Tidal», skriver han i en epost. Så ber han om mer tid for å kunne svare på et titall spørsmål fra DN.

Dagen etter tar en av Tidals norske advokater, partner Stein Kimsås-Otterbech i Thommessen, kontakt med Arthur Sund. I et brev får Sund beskjed om at Tidal vil saksøke ham for brudd på arbeidskontrakten og understreker at «det vil være i hans beste interesse» å umiddelbart trekke alle sine uttalelser til DN.

«Så det ikke skal være tvil: Tidal benekter enhver beskyldning om at selskapet har gjort noe galt», skriver Kimsås-Otterbech i brevet til Arthur Sund.

Kort tid etter kommer et nytt svar fra Berkowitz: Tidal og administrerende direktør Jeff Toig vil ikke svare på et eneste av DNs spørsmål.

Project Tiger

Nå er eierne i Tidal på jakt etter penger og nye partnere. Jakten har fått kodenavnet «Project Tiger». Apple har sagt det ikke er interessert i å kjøpe. Det samme har Samsung. I flere måneder har Desiree Perez, Lior Tibon og den nye toppsjefen, Jeff Toig, avtalt en rekke møter med banker og investorer, viser dokumenter DN har fått tilgang til. Telekomselskapet Sprint, som avviste en investering etter den mislykkede lanseringen, sitter nå også ved forhandlingsbordet.

Men å selge Tidal som en suksess, er ikke blitt lettere: Etter å ha nådd en liten topp omkring slippet av Beyoncés album, har Tidals abonnementstall begynt å falle igjen. I oktober rapporterte Tidal omkring 1,1 million abonnenter til plateselskapene. Til offentligheten har Tidal ikke gått ut med totaltall siden nyheten om tre millioner brukere.

Jay Zs varslede søksmål mot tidligere eiere, ledere og styre er så langt ikke blitt noe av. Derimot har Tidal fått minst fire søksmål mot seg i Norge og fire i USA. I Oslo tingrett vant Arthur Sund sitt søksmål om overtidsbetaling og ble tilkjent 130.000 kroner pluss saksomkostninger. Selskapets advokat har varslet at Tidal ikke kommer til å anke. I Minnesota har dødsboet etter Prince gått til sak mot Roc Nation og krever at mye av den avdøde poplegendens musikk fjernes fra Tidal.

Og mens Spotify ryktes å skulle flytte inn i One World Trade Center, New Yorks høyeste skyskraper, flytter Tidal i disse dager fra sentrumslokalene i Grensen til Sundtkvartalet på Tøyen. Selskapets forrige huseier opplyser at Tidal til slutt har gjort opp for husleien, som gikk til inkasso.

Men ikke avskriv Jay Z og Tidal, mener Jay Z-biograf og Forbes-journalist Zack O'Malley Greenburg.

– Ved utgangen av 2015, ville jeg tatt et 50/50-veddemål på at Jay Z skulle selge Tidal i 2016, med betydelig fortjeneste. Til tross for Tidals problemer, gjør jeg gjerne det samme veddemålet i 2017, sier han.

Og fortsetter:

– Jay Z har en evne til å hente ut fortjeneste fra tilsynelatende umulige situasjoner. Eller som Jay Z rapper på «Change The Game» fra 2000:

Please repeat after me – there's only one rule:
I will not lose!