Fra gatebarn i Somalia til forbilde for de «skamløse» muslimske kvinnene i Norge.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Jeg var i gang med å skrive min første bok. Jeg bodde i Telemark og jobbet mye som tolk i Oslo og andre steder, og det fikk meg til å tenke mye på samfunnsdebatten om integrering. Jeg så at det var mye som ikke gikk opp og bestemte meg for å gjøre noe, for å vekke samfunnet, de norske myndighetene og offentlig ansatte. «Hvorfor gjør dere ikke noe?» tenkte jeg.

– Du begynte å skrive på eget initiativ, men våren 2008 skrev du kontrakt med Aschehoug. Hva tenkte du om at det du skrev skulle utgis av ett av Norges største forlag? – Jeg var veldig, veldig glad – og samtidig veldig, veldig nervøs, for jeg vet hvordan mange somaliere reagerer når miljøet kritiseres.

– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – Jeg har fått meg kjæreste, har forlovet meg, ungene mine er blitt ungdommer, jeg har kjøpt min første bolig; det er mye som har skjedd de ti siste årene.

– Hva har vært tiårets sterkest opplevelse for deg? – Å forlove seg 14. februar i år. Dette er ting jeg har tenkt gjennom nesten hele livet: «Blir jeg noen gang lykkelig?» «Kommer jeg noen gang til å stå frem som den jeg er?» «Kan jeg leve med en som jeg elsker og som elsker meg tilbake?» Og nå som jeg har fått henne, gikk det opp for meg at det er noe av det viktigste som har skjedd i livet mitt. Jeg elsker henne så høyt at jeg ikke kan la hets, trusler og sjikane mot meg, på grunn av min legning, stoppe meg. Jeg har forstått at jeg skal få dele livet med den personen jeg elsker, og det å få et «ja» fra den personen var et øyeblikk i livet mitt jeg aldri kommer til å glemme.

– Hva har vært den største endringen innenfor det du driver med? – Det positive er at flere unge stemmer har kommet frem, det er blitt lettere å ta opp æreskultur og undertrykkelse. Vi er blitt flere stemmer, slik at man slipper å stå alene i stormen. Da jeg skrev den første boken min, hadde jeg Kadra Yusuf og Shabana Rehman, to mennesker jeg har stor respekt for, som forbilder. Men det var ikke mange på den tiden, for å si det sånn. Det er veldig viktig å ha slike forbilder. Ikke minst når man kommer fra et lukket og vanskelig miljø, er det viktig å ha andre som har gått før deg.

– Hva er blitt bedre av å snakke om disse problemene? – Jeg føler meg friere. Nå tenker jeg hverken på ære eller skam, jeg lever livet og nyter hverdagen. Jeg er blitt en helt fri person, men for dem som står oppe i det, er det fortsatt et vanskelig tema å snakke om. Så lenge det finnes familier som prøver å drepe sitt eget barn, er det utrolig viktig å snakke om æreskultur.

– Går vi rett vei i debatten? – Både-og. Hvis vi fortsetter å prate om det, blir det lettere å være seg selv og frigjøre seg selv. Samtidig tenker jeg at vi går i en felle hvis alle som prøver å snakke kritisk om æreskultur og integrering, blir stemplet som rasister og fremmedfiendtlige. Da knebler vi mange, slik at de ikke tør å delta i samfunnsdebatten. Jeg synes dessverre det er blitt mer personfokus i debatten de siste årene, og dermed også mindre av den saklige debatten. Hvis du prøver å snakke om æreskultur, får du lett høre at du gir rasistene rett og at du støtter høyresiden, mens andre spør hva du egentlig tjener på å ta opp disse spørsmålene.

– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Det er håp! Men du kan ikke bare håpe, vi må skape det håpet selv. Hvis du sitter på jenterommet ditt og ikke tør gå ut eller utfordre omgivelsene, i frykt for å bli tvangsgiftet, da må du bare gripe sjansen og komme deg ut.

– Hva skulle du gjerne visst i 2007? – Jeg ville sagt til meg selv: «Prøv å sov bedre, det kommer til å gå bra».

– Hva savner du fra ti år tilbake? – Egentlig ikke noe.

– Kanskje anonymiteten iblant? – Ja, det kan du si. Men jeg var ikke fri for ti år siden. I dag er jeg fri, og det kan ikke sammenlignes.