Han startet med å lese at hiphop var død, og ende det med å fylle Oslo Spektrum tre kvelder på rad.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Vi hadde gitt ut debutalbum til lunkne anmeldelser i 2006 og jobbet med oppfølgeren, samtidig som vi leste avisartikler om at sjangeren vår var død, med bilder av idolene våre. Det føltes som når The Sun skriver om landslaget i fotball med overskrifter som «You let your country down».

– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – Vi har drevet med det vi liker, tjent penger på det og fått innflytelse på omgivelsene våre – akkurat det foreldrene våre ikke har hatt. Jeg er helt sjokkert over det til tider. Det er ikke like lett å forstå for folk som har vokst opp med foreldre med en viss innflytelse og ordets makt, men det var jeg selv, og ikke foreldrene mine, som måtte skrive i meldingsboken min på skolen – og nå blir jeg nominert til priser for tekstene mine. Det er en stor omveltning, som egentlig skulle tatt én generasjon til.

– Hva har vært tiårets sterkeste opplevelse for deg? – 22. juli, det har preget mye av det som kom fra oss siden. I en periode preget det oss 100 prosent, men nå begynner det å slippe litt taket. Terroren tvang alle til å tenke gjennom hva det vil si å være norsk på en helt annen måte enn tidligere, og så begynte alle å snakke om det, og det viste seg at det fantes tusen kids som også kunne svare på det.

– Hva har vært den største endringen innenfor det du driver med? – Strømming og sosiale medier; det er ikke noen vits i å prøve noe kreativt svar. Men jeg har sansen for hvordan sosiale medier brukes som del av artisteriet. Det holder ikke lenger å trekke på seg svart rockebukse og hvit t-skjorte, og levere en låt på en nøktern og edruelig måte. I dag tiltrekker norske artister seg fanskarer ved å tro og vise at man er larger than life. Den norske musikkbransjen begynner å bli mer som India, der regnes du ikke som stjerne før du har gjort en Pepsi-reklame. Jeg tilhører en annen generasjon, det holder meg igjen, jeg vet ikke hvordan jeg skal holde den brusflasken.

– Hva savner du fra ti år tilbake? – Jeg har én gammelmannsbekymring: Jeg digger ikke hvor kjapt en låt utgis og hvor kjapt den er glemt. Jeg savner albumformatet, magien i å høre noens body of work. Og Kendrick Lamars suksess viser at jeg ikke er alene. Her ligger også en bekymring for meg selv og hva jeg skal gjøre fremover, jeg er ikke typen som spiller inn én låt i dag, lager omslaget i morgen og dunker den ut på nettet i overmorgen. Det blir sanger som nyheter, som flyveblad.

– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Jeg har håp. Tidligere har vi ikke hatt tilgang til å fullføre drømmene våre, ikke helt. De siste årene har vist oss at det går faktisk an, det finnes nok folk som vil være med og se hvordan vi jobber, og det gir oss mange muligheter. Det virker som 2017 var det mest relevante året for Karpe Diem, dette føles ikke som jobb.