Stjerneredaktøren som havnet midt i «virkelighetslitteratur»-debatten.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Den gangen hadde jeg tre barn. (Nå har han fire, han har en fire måneder gammel sønn, red.anm.) Og så hadde jeg så vidt begynt å forberede meg på at jeg kanskje skulle skrive romaner.

– Som du for så vidt hadde gjort før? – Ja, på en måte, men egentlig ikke. En og annen, liksom. Men det var bare sånne spredte forsøk.

– Hva har vært den største endringen innenfor det du driver med? – Kommersialiseringen av litteraturen. Ikke det at den ikke har vært kommersialisert fra før av, det har den vel vært siden Gutenberg. Men noe av det som har skjedd er at det virker mye mer opplagt for mange nå at en bok som selger bra, er god. Og at bøker som ikke selger bra, da nødvendigvis ikke er gode.

– Hva vil prege de ti neste årene? – Det kommer til å bli skrevet gode bøker og det kommer til å komme nye, gode lesere. Men det kommer til å bli litt verre. Kommer sikkert bare til å bli verre.

– Hvilken trend er du lei av? – Jeg er litt lei av den misforståelsen som har oppstått, som handler om at man ikke skjønner at all litteratur på et eller annet vis handler om virkelighet. Poenget med litteratur at den bruker elementer fra virkeligheten til å skape ny virkelighet. Det har litteraturen alltid gjort.

– Hva har vært tiårets sterkeste opplevelse? – Jeg begynte å lese evolusjonsbiologi. Det er en kjempeforandring i mitt liv. Det har betydd ekstremt mye for hvordan jeg ser på ting. Du vet det er noen som har spekulert i om neandertalerne, på grunn av formen på hodeskallen, var mer følsomme enn oss. Det er bare spekulasjoner, selvfølgelig. Men veldig interessante spekulasjoner!

– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Det må være mulig å tenke seg en mellomting. Et betinget håp. Det ser jo ikke så lyst ut. Folk driver og sprenger hverandre i luften av grunner de selv ikke forstår, engang. Pluss at det skjer noe med kloden som vi ikke forstår, heller, egentlig. Folk leser dårlige bøker. Men et nøkternt, betinget håp, det forestiller jeg meg.

– Finnes det noen trøst i evolusjonsbiologien? – Det er faktisk et håp i den. For vi er ikke kronen på verket. Du og jeg ble ikke bjørker, vi ble mennesker, men vi er liksom bare med i et eller annet – den store møllen som er livet – som ingen vet hvor er på vei. Det er litt håpefullt, synes jeg. Det er håpefullt på en eller annen merkelig måte. (Pause.) Dette var en kjedelig samtale. Nå sovnet han.

– Nei, absolutt ikke … – Jo, han som jeg bærer på magen. Evolusjonsbiologi og posthumanisme. Det var nok for ham