Fra kritiker til mellomleder, fra slakt til «Skam».

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Da var jeg musikksjef i P3. Og så tror jeg at jeg rundt den tiden begynte å bli veldig opptatt av hvilket tv-tilbud NRK hadde til et ungt publikum. Etter å ha jobbet med musikk i mange år, ble det min nye fanesak.

– Hva har vært den største endringen innenfor det du driver med? – Det er en visuell tidsalder. Man er nesten avhengig av å være visuell på en eller annen måte, det gjelder også radio. Og så er publisering blitt enormt viktig. Det holder ikke å lage godt innhold hvis man ikke har en god plan for hvordan det skal nå ut til publikum på de ulike plattformene.

– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – Jeg giftet meg. Det var stort. Men «Skam» er det største jeg har vært med på. En serie som har vært utviklet i gangene her på NRK, ender opp med å bli en kjempesuksess – først i den unge målgruppen i Norge, og så et nasjonalt fenomen, og så tar den verden. Det sier noe om at det globale markedet er noe man fra Norge kan være med på å påvirke. Globaliseringen er et faktum.

– Hvilken trend er du lei av? – Jeg er kanskje litt lei selfie-trenden. Nå vet vi at vi kan snu kameraet, greit, den funksjonen finnes. Og den kommer sikkert til å finnes de neste årene også. Men jeg er lei den som et kulturelt statement. Jeg tror kanskje den er i ferd med å bli litt passé også. At vi går litt videre.

– Hva savner du fra ti år tilbake? – Jeg savner Dagbladet Fredag. Men det tok jo D2 over.

– Savner du deg selv, da? – Gamle meg, liksom? Nei, det er mer behagelig å være voksne Håkon enn det var å være Håkon i 20-årene. Nå kan jeg litt mer stillfarent stå på barrikadene for det som jeg synes er viktig. Nå prøver jeg heller å skape ting, ved å være en anonym mellomleder i NRK. Lykken ligger ikke nødvendigvis i å rive ned karrierer, det kan være vel så meningsfylt å pushe ut nye serier som betyr noe for unge folk.