Fra spinkel lesehest til nestleder i Arbeiderpartiet.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – For ti år siden var jeg jusstudent, og på vei inn i rollen som politisk rådgiver for Bjarne Håkon Hanssen, og tok stilling til om det var journalistikk eller politikk jeg skulle drive med de neste årene.

– Hvem var du den gangen da? – Jeg var yngre – og en spinkel lesehest på lesesalen på juridisk fakultet. Jeg kom klokken ni, dro klokken fire.

– Hva er det viktigste som har skjedd deg i løpet av de siste tiårene? – Å stille til valg og bli stortingsrepresentant, at jeg fikk lov til å være statsråd, at jeg er blitt nestleder i Arbeiderpartiet – og at jeg har vært gift og blitt skilt.

– Hva har vært tiårets sterkeste opplevelse for deg? – 22. juli – både personlig og profesjonelt. Jeg var på Utøya og dro noen timer før gjerningsmannen kom, og dro da inn til Regjeringskvartalet fem minutter etter at bomben hadde gått av. Det har betydd mye for min kampvilje mot ekstreme ideologier. Før 22. juli så … for meg var jo en del av det som ble sagt, om Arbeiderpartiet, om personer med innvandrerbakgrunn, om muslimer; jeg er jo blitt eksponert for det i mange år, men pleide på en måte å heve meg litt over det, le litt av det, tenke at «dette blir for dumt», men 22. juli erfarte hele Norge at det er ikke bare dumt og latterlig – det er livsfarlig. Det er dødelig.

– Hva er den største endringen på ditt felt? – Endringen i det demokratiske ordskiftet, og da særlig det at de redaksjonelle mediene har fått dårligere økonomi og større konkurranse med sosiale medier, som tar annonsemarkedet deres. Sosiale medier er blitt den viktigste informasjons- og kommunikasjonskanalen for mange. Det har redusert autoriteten til profesjonelle medier, og når man ikke har råd til å drive gravejournalistikk, så utfordrer det noen helt grunnleggende sider ved de politiske diskusjonene, og også det demokratiske ordskiftet.

– Hva vil prege de ti neste årene? – At en del av de kampene vi har kjempet, må kjempes på ny. Et eksempel er at arbeiderbevegelsen i over 100 år har kjempet for et samfunn med små forskjeller, der vanlige folk skal ha like muligheter og rettigheter som de som har mye penger. Det andre er likestilling, hvor vi ser at land vi anså som allierte har begynt å gjennomføre lovendringer og pengekutt som driver likestillingen tilbake, og der er USA det absolutt fremste eksempelet.

–Hva skulle du gjerne visst i 2007 som du vet nå? – At det blir vanskelig, men at jeg er sterk nok til å tåle det. Jeg prøver å få det til å se lett ut å ha disse politiske vervene, møte hets og hat, ta utradisjonelle valg i privatlivet som å gifte meg med en ikke-muslim, men sannheten er at jeg er overrasket selv over at jeg, i alle fall så langt, har landet på bena.

–Hva savner du fra ti år tilbake? – At verden virket mer oversiktlig. Nå virker våre samfunnsinstitusjoner og demokratiske verdier så skjøre. Jeg er ikke sikker på om det er jeg som var mer naiv før, eller om det er verdenssituasjonen som har tatt en mer dramatisk vending. Antagelig er det begge deler.