Hun har gått fra å være «et friskt pust» i norsk kunstliv, til en av landets fremste samtidskunstnere – med et heftig internasjonalt aktivitetsnivå.

– Hvor var du for ti år siden? – Jeg gikk ut av kunstakademiet, og bodde i kollektiv. Det var det året jeg begynte å reise mye, og det begynte å bli en del utstillinger, særlig etter den første separatutstillingen min på Fotogalleriet i 2008. Jeg var veldig arbeidsom og usystematisk om hverandre, på en måte, men jeg tror jeg var veldig sulten. Jeg var håpefull, energisk og sikkert ganske kaotisk, for det er jeg ennå.

– Hva er det viktigste som har skjedd deg i løpet av disse ti årene? – På førsteplass kommer selvsagt datteren min, Lilja. Vennskapet mitt med Nils Bech har snørt seg sammen de siste ti årene – og det å møte Matias var en stor ting. Å få Lilja var helt sprøtt: Det snudde verden på hodet. Og med Matias falt alle brikkene på plass – den store kjærligheten, på en måte, selv om det høres helt klisjé ut.

– Hva har vært de største endringene på kunstfeltet – og i egen kunst? – Sosiale medier har endret kunstfeltet. Med internett ble det lettere å møte andre kunstnere man hadde felles interesserer med og det er ekstremt hvor lett det er blitt å få «access» til absolutt alt – til og med de smaleste nisjene, som et perifert iransk undergrunns-kunstmiljø. Selv har jeg oppnådd en tillit til mitt eget prosjekt. Det kan være mye angst i å være en kunstner i en verden der du må levere hele tiden, men troen min på eget arbeid er blitt stødig.

– Hvilken trend er du lei av? – For å være helt ærlig er jeg litt lei av unge folk med 90-tallsstil som tror de er rå avantgarde og veldig spesielle fordi de har smale briller med lilla glass. Eller, det er kanskje lite raust av meg ikke å la dem få kose seg med 90-tallet, så jeg trekker det litt tilbake.

– Hva vil prege de ti neste årene? – Jeg tror og håper at kvinnekampen fortsetter, for det virker som om kvinner støtter andre kvinner mer. Generelt, men også spesielt på kunstfeltet, har det skjedd et skifte: Det er så mange bra kunstnere og gallerister og kuratorer og samlere som er blitt mer bevisste på disse tingene.

– Hva har vært det største tapet for deg de siste ti årene? – Tap av en nær venn for ett år siden og tap av tid generelt. At tiden bare går fortere og fortere. Jeg var i London på National Portrait Gallery i går og oljemaleriene fra 1500–1700-tallet ser ut som om de var malt i går. Det ble en slags tankevekker å se Holbeins nærmest kliss levende portretter av mennesker som har ligget i graven lenge, også fordi de personlige fotografiene på harddiskene mine, fra de siste ti årene, allerede er i ferd med å smuldre bort – filene fungerer ikke lenger. Så … memento mori.

– Hva er det vi driver med nå som folk kommer til å le av i fremtiden? – Rivingen av Y-blokken, men de kommer til å grine, ikke le.