Med sin klokkeklare stemme, og særegne blanding av kunstarter, er hun blitt en av Norges mest internasjonalt anerkjente musikere.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Da var jeg i gang med mitt andre album, og siden jeg er ganske negativ av natur var jeg forberedt på at det skulle gå nedover – siden det gikk veldig bra med det første. Jeg husker jeg hørte låten min på radio, og så kom Nickelback etterpå. Det var mange slike tanker; «hva gjør man når man tror man er en alternativ artist, men så er du bare én i mengden?» Det var et år med mye forvirring.

– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – I 2007 tok jeg kontakt med Susanna Wallumrød, fordi jeg syntes hennes første soloplate var så fin. Jeg ville snakke med henne om hvordan man lager en plate, sendte demoer og snakket med henne og samboeren hennes, Helge Sten. Jeg fant dermed ut at jeg kunne produsere meg selv, og så begynte jeg også å samarbeide med Susanna. Jeg hadde jobbet og tenkt veldig mye alene, men etter at jeg begynte å jobbe med Susanna og også Håvard Volden, fikk jeg utvidet rammene for det jeg gjør. De to åpnet veldig mye for meg, og jeg begynte å hente impulser fra poesi og billedkunst inn i mitt prosjekt.

– Hva har vært tiårets sterkest opplevelse for deg? – Terroren på Utøya, det er vår felles nasjonale hendelse. Jeg var i bryllup på Tromøya den dagen, med svært dårlig mobildekning, så det var vanskelig å følge med på hva som skjedde. Men alle husker bryllupsdagen til det ekteparet. Regjeringsskiftet i 2013 har også hatt stor betydning for meg, sammen med de mange andre høyrepopulistiske bevegelsene som har vært på fremmarsj i mange år. Det har ført til at jeg er blitt mye mer opptatt av politikk, både rent akademisk og i hvordan jeg uttrykker meg, men også i det å se på ting stort og utover.

–Hva savner du fra ti år tilbake? – Jeg setter ikke spesielt stor pris på retorikken om kultur og næring, som vi har fått mer og mer av siden 2007. Jeg har lest mange stortingsmeldinger fra lenge før 2007, og ser at dette har vært i utvikling lenge, men i de siste ti årene har det kommet til et punkt der også kunstnerne måtte begynne å tenke mer på dette. I dag føler jeg at man ikke får fred fra den retorikken noe sted i kunstfeltet. Og det savner jeg, at det finnes steder der man ikke snakker om det. Og så savner jeg mer plateanmeldelser og kunstkritikk i de store avisene.

– Hvilken trend er du lei av? – Streaming! Vi må slutte å strømme, slik at vi kan slutte å snakke om det. Det er en voldsomt naiv debatt, med altfor mye snakk om bransje og penger, og penger er jævla kjedelig. Nå snakker vi om strømming, jeg holder på å sovne! Man snakker om strømming som om det skal løse helt andre problemer i kunstfeltet, men det eneste strømmedebatten forteller oss, er hvor lite opptatt vi er av musikk.

– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Jeg er pessimist, fordi jeg finner håp i pessimisme. Jeg tror det er min subkulturelle bakgrunn, jeg er nødt til å gå til mørke ting for å få energi til å finne ut hva som skjer i samfunnet. Jeg tror musikk ikke har noen verdi, og det er en gave, rent kunstnerisk. For da kan man gjøre hva man vil, siden ingenting betyr noe. Og da kanskje skjer det masse bra.

– Er det tenåringsgotheren i deg som snakker nå? – Ja, hun er evig. Så lenge jeg lever, er jeg henne.