Står bak noen av tiårets mest interessante bygg – og har brakt nordisk arkitektur ut i verden.

– Hvor var du i livet for ti år siden? – Da var vi jo i innspurten på Operaen, det var hektisk. Jeg var ekstremt spent, blant annet på hvordan publikum ville motta det.

– Hva skulle du gjerne visst den gangen? – Det er en god del ting, men særlig farten på den digitale utviklingen. Da kunne vi vært mer i forkant. Det digitale har endret arkitekturbransjen radikalt – alt fra 3D-printing til animasjon, å få frem alle former for geometri i én til én. Det har gjort det mulig å pushe grensene, gjøre nyoppdagelser – og har vært ekstremt viktig for utvikling av miljøvennlige bygg.

– Hva savner du fra ti år tilbake? – Den analoge virkeligheten vår er på sett og vis litt tapt. Men vi har et verksted der vi jobber bare med hendene.

– Hva innenfor ditt område har hatt størst innflytelse disse årene? – I Norge er det utviklingen av Oslo sentrum og den nye byplanen, hvordan man nå planlegger en by på sikt, ikke bare hvert enkelt bygg. Men jeg er glad for at man faktisk falt ned på å bygge Munch-museet. Det kan ha stor betydning for vår kulturelle status.

– Hva vil du trekke frem som du selv har stått bak? – I Norge hadde operaen en enorm betydning, mye fordi det var et lavterskeltilbud – den har en tilgjengelig form – og viste at denne kunstformen er i stand til å projisere mot et publikum.

– Hvordan har du endret deg? – Jeg er blitt klokere på ti år, og det betyr mer selvsikkerhet og mindre anspenthet på hvordan ting går.

– Hvilken trend er du lei av? – Altfor sterk ikon-tankegang, at såkalte signalbygg kan løse alt. Ikke at vi skal slutte å eksperimentere, men heller utvikle en mer helhetlig og kollektiv tanke bak byggene – ikke bare ett og ett hus, men bydeler. Vi bygger om Times Square i New York slik at det blir mindre plass til bilene, publikum overtar byen.

– Hva vil du si om tiden vi lever i nå? – Vi lever i en fantastisk tidsperiode. Det er utfordringer på klima, men jeg har en følelse av at det er mulig å løse dem.

– Hva vil prege de ti neste årene? – Det er automatiseringen og robotifiseringen i den vestlige verden. Et viktig spørsmål blir hvordan vi skal håndtere de klassiske yrkene. Jeg er tilhenger av å ha mennesker inne i alle prosessene.

– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Absolutt mest håp. Jeg har en sterk tro på at mennesket greier å løse situasjonene det setter seg i, men vi har en tendens til å reagere først når det er krise: Når vi ser at det slutter å regne, at vi ikke kan stå på ski mer, da kommer forståelsen og etter hvert en kollektiv tilnærming.