Vært med å få fart i Miljøpartiet De Grønne, et parti som knapt fantes for ti år siden.
– Hvor var du i livet for ti år siden? – Da var jeg student, og jobbet som lærervikar. Jeg var 20 år, skrev for noen blader.
– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – Jeg har gått fra å være 20 til å bli 30 år. Så jeg er jo blitt voksen.
– Noe mer? – Da De Grønne ble Oslos tredje største parti i 2015, og jeg ble byråd. Det var en stor omveltning, både det å gå fra å være ukjent til å bli en offentlig person. Og jobben i seg selv, som jo … den krever sitt.
– Liker du å være en offentlig person? – Jeg aksepterer det som en del av jobben. Men jeg trenger mye tid for meg selv, og det prøver jeg få til.
– Hva har vært tiårets sterkeste miljøopplevelse for deg? – To ting: Jeg ble veldig fortvilet da klimaforhandlingene strandet i København i 2009. Det var da jeg bestemte meg for å engasjere meg mer i klimasaken. Og så da Raymond og jeg var i Tyskland og fikk vite at Oslo blir europeisk miljøhovedstad i 2019. Det var en anerkjennelse. Byer over hele verden er pådrivere for en mer ambisiøs klimapolitikk. Fordi god klimapolitikk gjør byene bedre å bo i, er folk i byer også mer villige til endring.
– Hvilken trend er du lei av? – Jeg er lei av at noen forsøpler debatten på nettet med hets. Men den er også mange som kjemper imot, og vi er nødt til å vinne den kampen.
– Har du merket dette selv? – Ja, det har jeg jo. På nettet tror jeg at noen glemmer at de snakker om en ekte person.
– Hva er du mest stolt av? – Vi har klart å bygge ut sykkelveinettet raskt. Det var mulig å gjøre det mye raskere når vi bare prioriterte det.
– Hva vil prege de ti neste årene? – Vi kommer til å se mer og mer alvorlige konsekvenser av klimaendringer, vedvarende tørke, sterke stormer, flom – og de skremmende konsekvensene de vil ha. Men jeg tror også at vi kommer til å ta mer ansvar, og at omstillingen vil skje raskere enn vi kanskje ser for oss i dag.
– Er dine tanker om fremtiden preget av håp eller redsel? – Grunnen til at jeg vil si håp, er at det er så ubehagelig og tenke på det motsatte.