Coldplay-coveret hans ble et britisk frimerke, og filmserien han lagde med noen av klodens største stjerner for New York Times vant en Emmy.
– Hvor var du i livet for ti år siden? – Jeg var far til to små gutter bosatt i London.
– Hva er det viktigste som har skjedd deg personlig i løpet av disse ti årene? – Jeg har fått to barn til. Livet er en konstant sammenhengende jobb. Det er ikke alltid lett å få til vanntette skott mellom jobb og privat.
– Noen milepæler som står igjen? – Noe av det som skjer i min bransje nå, er at man får mye kortere tid på både produksjon og etterarbeid. Før tok en jobb to måneder, nå tar den to uker. Felles for milepælene er at alle tok lang tid. Jeg gjorde for eksempel en utstilling på The Park Avenue Armory, «The Ever Changing Face of Beauty» i samarbeid med W Magazine, som var spesiell. Det var også katalogen jeg gjorde for Alexander McQueen på The Met. En annen milepæl er filmen «14 Actors Acting» for New York Times, som jeg vant en Emmy for. Prosjektene skiller seg fra magasinjobbingen som jeg gjør «hver dag».
– Hva har vært den største endringen innenfor det du driver med? – Sosiale medier og det at alle tar bilder. Det skjer så klart masse spennende ting, men folk konsumerer uten å tenke over det. At folk ikke tar seg tid til bilder lenger, er den største sorgen. Det er blitt fast food. Instant gratification. Det er som om alle forfatteres verks skulle reduseres til tilinjers, femlinjers, enlinjes tekster. Servert i løpet av en uke.
– Hvilken trend er du lei av? – En venn i Norge sier at det er lettere å være innovativ og kreativ hvis du stiller deg utenfor strømmen. Den trenden jeg synes er teitest, er at alle følger samme impulser, som kvegdyr. Et problem med sosiale medier er at alle blir inspirert av de samme kildene. Det er et enormt mangfold der, men noen veldig få har ekstremt stor innflytelse. Da blir kulturen ekstremt ensartet.
– Hva vil du si om tiden vi lever i nå? – Den går for fort. Slutt å ha det så veldig travelt alle sammen. Stopp, pust og se dere om. Legg vekk telefonen og gi noen en klem.
– Hva vil prege de ti neste årene? – I samfunnet og politikken blir alt mer og mer polarisert, dessverre. Snakker du om min egen fremtid, så vil den preges mer av min egen alder enn til nå. Jeg lever fremdeles den drømmen jeg hadde da jeg var 20. Nå er jeg 47. Med andre ord: jeg har levd drømmen i 27 år. Da er det på tide å justere den lite grann. De tingene jeg setter mest pris på – livet, familien, de meningsfulle jobbene – vil jeg fordype meg mer i. Jeg vil la mindre av den hvite støyen som er konstant rundt meg påvirke livet.