På veggen i leiligheten til arkitekt Olav Fergus Kvalnes henger en innrammet fargetegning datteren hans, åtte år gamle Tale, har laget. «TILPAPPAELSKRDEJ», står det, på en fargerik jordklode, og i senter av kloden: blokken de bor i på Enerhaugen. «BLOKA VOR» har hun skrevet på den.

– Hun er stolt av den. Og så har hun plassert blokken midt i verden. Det synes jeg er litt fint, sier Kvalnes (34).

Utenfor stuevinduene ligger Oslo: Murgårdene på Grünerløkka, Gamle Aker kirke, og bak der Holmenkollen, grønne skoger i Bærumsmarka, Botanisk hage. 

Utsikten er formidabel. For Kvalnes er utsikten og lyset åpenbare grunner til at han vil bo her, i en 15 etasjers betongblokk i Oslo sentrum. 

Dessuten er leiligheten gjennomgående, med lys og utsikt både fra soverom- og stuesiden. Han kan se ned til arkitektkontoret hvor han jobber, Lala Tøyen.

– Det er gode bokvaliteter her, sier Kvalnes

utskjelt. Det er det flere arkitekter som mener. De fire høyblokkene på Enerhaugen er hjem til usedvanlig mange fra akkurat den yrkesgruppen. Vi telte oss frem til ni i Enerhauggata 7, og syv i Kvalnes sin blokk, Smedgata 34.

– Vi har lært oss å sette pris på mye av det som er fra 1960-tallet. Det er litt typisk arkitekter å like det som er utskjelt, sier Kvalnes.

«Prishopp for Oslos styggeste høyblokker», skrev tidsskriftet Kapital i 1999 om «vandalene på Enerhaugen». I en NRK-kåring av «Norges styggeste bygninger» i 2010 var blokkene blant de nominerte.

«En profilert fjellknaus er bebygget med ufølsomme blokker hentet ut fra en bygningsindustriell tenkning som hører hjemme helt andre steder», mente jurymedlem Peter Butenschøn. «Originalene ligger i DDR. Et monument over forfeilet byplanlegging», forklarte jurykollega Tommy Sørbø.

Kritikken var ikke ny. Sent en torsdagskveld 30 år tidligere, i september 1969, sendte NRK et program om den gamle trehusbebyggelsen på Enerhaugen, som tross stor motstand var blitt revet og erstattet med de fire høyblokkene i betong.

«Oslo skulle ikke få beholde denne flik av individualitet, egenart og frihet», sa konservator Carsten Hopstock, mens han langsomt spaserte rundt på Norsk Folkemuseum.

«Enda en gang skulle hovedstadens ansikt gjøres anemisk, sjarmløst og likt alt mulig annet som gror mer eller mindre tilfeldig likt opp over hele kloden.»

rundgang. Olav Fergus Kvalnes kjøpte treromsleiligheten i 2015, for 3,4 millioner kroner. Da hadde han vært på mange visninger, men leilighetene ble stadig tatt på forkjøpsrett. Ikke denne.

– Mange syntes nok at planløsningen var knotete, sier han. 

Badet ligger mellom kjøkkenet og en liten soveromsgang, med dør begge veier. Trangt og plass-sløsende, syntes nok flere, men Kvalnes liker at han kan gå rundt i leiligheten, gjennom badet. Som ikke er pusset opp. Oppussingsbudsjettet forsvant i budrunden, forteller Kvalnes. Han overtok leiligheten etter en gammel dame som hadde blomstrete tapet og vegg-til-vegg-tepper i alle rom. 

Kvalnes og kona Estefanía Mejía (31) serverer kaffe i kjøkkenkroken, en sofabenk og et spisebord i heltre plassert ved et vindu med utsikt over hele byen. 

På kjøkkenet har den ene langveggen den originale innredningen med skråskap og stålbenk med utslagsvask. På motsatt side er det satt inn nye moduler fra Ikea.

– Det var begrenset hva jeg kunne gjøre. Men utgangspunktet var godt. Det er solid bygget, materialene er gode og planløsningen er god, mener han.

Stavparketten i stuen er original fra tidlig 1960-tall. Soverommene har plassbygde skap fra samme tid. Det er en bod i leiligheten i tillegg til en stor kjellerbod. Fellesvaskeri med store maskiner frigjør plass i leilighetene. De har romslige rom sammenlignet med nybygde leiligheter. Hos Kvalnes er tre rom fordelt på 72 kvadratmeter.

Solen skinner inn fra øst i korridoren utenfor leiligheten i ellevte etasje. Langs hele korridoren er det vinduer, med utsikt mot Ekebergåsen. Høyblokkene har korridorer og heis-stopp i bare hver tredje etasje. Derfra er det inngang til ettromsleilighetene, som er på ett plan, og til entreene til treromsleilighetene. De har trapp opp eller ned til resten av leiligheten. Som et tetris-system, sier Olav Fergus Kvalnes.

– Jeg liker at man kommer inn i leiligheten i én etasje, og legger fra seg der. I heisen har vi små hyggelige samtaler. Den er som en liten offentlig transport før t-banen, sier Kvalnes.

Korridorløsningen trekkes gjerne frem som noe positivt ved blokkene. Men opprinnelig ble den valgt fordi den var rimelig. Det ble for dyrt med heisstopp i hver eneste etasje.

kontakt. Arkitekt Jannike Hovland (57), tidligere leder i Norske arkitekters landsforbund, nå kommunalsjef for plan, miljø og kultur i Bærum kommune, bodde 13 år i ellevte etasje i en av høyblokkene. Noe av det hun likte best, var at leiligheten var gjennomgående, med lys fra to sider. Og oppgangene.

– Jeg flyttet dit fra Sinsenbyen, som er et annet tøft, flott anlegg, men hvor det kun var trappeoppganger. Der møtte jeg nesten ikke naboer. På Enerhaugen traff jeg dem i korridoren og i heisen. Konseptet skaper lettere en kontakt mellom naboene.

I 2011 flyttet Hovland fra Enerhaugen til Pilestredet Park, boligområdet som ble bygget på tomten etter det gamle Rikshospitalet. Hun flyttet først og fremst fordi hun der fikk 40 kvadratmeter takterrasse.

– Det er et fint område, men jeg savner noe av den pulserende nærheten til byen. De gamle bydelene Tøyen, Grønland og Enerhaugen er spennende, sammensatt, med stort spenn i befolkningen. Alt er lett tilgjengelig. Der jeg bor nå, det ligger litt mellom alt. Det er ikke så tydelig at du er i en egen bydel.

uterom. I gangen står noen korte ski, de tilhører datteren til Olav Fergus Kvalnes. Det bor ikke mange barn her, det er ikke bare å stikke ut i korridoren for å finne noen å leke med. Uteområdene bruker de ikke så mye, de drar heller til noen av parkene i nærheten.

Borettslaget har anlagt en parsellhage. Kvalnes meldte seg raskt som deltager, men har ikke vært så aktiv. Fingrene var ikke så grønne likevel.

– Parsellhagen ble anlagt der det var mørke kroker med mye dopbruk, for å gi et signal om at området tilhører noen. Det tror jeg har funket, sier han. 

– Et problem med denne type modernistisk typologi, med frittstående blokker, er at grensen mellom det offentlige og det private er uklar. Spesielt midt i den tettest befolkede delen av Oslo. Det motsatte er for eksempel et Torshov-kvartal, som har et tydelig definert skille mellom offentlig gate og privat gårdsrom. 

Denne utydelige grensen har skapt områder på Enerhaugen som oppleves som utrygge, hvor det er lett å gjemme seg, selge dop, gjøre alt som ikke tåler dagens lys. Parsellhagene er et signal om at krokene og områdene tilhører blokkene. 

Dessuten ble arkitektfirmaet hvor Kvalnes jobber, Lala Tøyen, hyret for å finne bedre løsninger for noen av uteområdene, blant annet for å ruste opp og få lys til skråningen ned mot Grønlandsleiret. 

Blokkene gir lite tilbake til byen, mener Kvalnes. På bakkeplan er det ikke noe aktivitet. Vinden fra øst treffer bygningene og kan skape kraftig turbulens på gaten. Nå ville man ikke prosjektert som dette, mener han. Plan- og bygningsetaten ville stilt krav til å ivareta offentlighetens interesser. Man ville tenkt mer på hvordan gateplanet, «bygulvet», kan bidra til byliv.

– Jeg er takknemlig for at man ikke har bygget sånne blokker over hele Grünerløkka, sier Kvalnes.

lyden av by. «Evig forelsket i et dårlig rykte», skrev Enerhaugen-beboer Knut Olav Åmås i en kommentar i Aftenposten i 2014. Åmås er nå direktør i Stiftelsen Fritt Ord, og bor i sin tredje leilighet i blokkene. 

Han hadde et kort intermesso i Camilla Colletts vei på Uranienborg. Etter ti år i blokkene, ville han ha «litt flere kvadratmeter og større takhøyde». Han solgte leiligheten, men savnet raskt livet i høyblokk.

– Det var flott på Uranienborg, men trafikken kom for tett på. Det var for lite utsikt. Jeg savnet romfølelsen i leiligheten og ikke minst det å ha byen rett utenfor vinduet. Bare høre dumpe bylyder, i stedet for 21-bussen på biodiesel som stopper rett nedenfor, sier Knut Olav Åmås (51).

Han ville tilbake til blokkene, og bød på tre–fire leiligheter høyt oppe i etasjene. Budrundene vant han, men alle ble tatt på intern forkjøpsrett. Ansienniteten hadde han mistet da han solgte og flyttet, nå hadde han bare ansiennitet som Obos-medlem. 

Da han vant budrunden på leiligheten han nå bor i, en fireroms endeleilighet i 15. etasje i Smedgata 34, tenkte han at vel var budet høyt, men denne leiligheten kom sikkert også til å bli tatt på forkjøpsrett.

– Så jeg la på en kvart million på vinnerbudet mitt. Både megler og selger fikk en særdeles lykkelig dag, sier han.

– Det virker kanskje litt sprøtt. Men det er parallellen til å kuppe en leilighet før visning. Det gikk. Og jeg har ikke angret et sekund.

fjell. Olav Fergus Kvalnes og Estefanía Mejía drømmer ikke om enebolig med hage. De vil bo her, men kunne gjerne hatt større plass. 

– Å komme opp hit og ha det så rolig. Det er en helt spesiell følelse. Man er som på et fjell over byen, sier Olav Fergus Kvalnes.

Men er blokkene pene?

– Fra noen vinkler. Nede fra Grønland, om vinteren, når det er mørkt og de lyser opp på himmelen. Jeg blir så glad når jeg ser blokkene, sier han. d2