På balkongen i femte etasje lukter det fuktig skog og svakt av en nabos grill. Fuglekvitter overdøver lydene fra fotballtreningen på kunstgressbanen like ved.

– Det er helt vilt noen ganger. Du føler du bor i en jungel, sier Lise Marie Evertsen (50).

Men dette er ingen jungel, det er Obos-borettslaget Casinetto. 299 leiligheter beliggende rett bak Vigelandsparken i Oslo, flere titall bebodd av arkitekter. Evertsen er en av dem. Hun er sivilarkitekt hos Hille Melbye Arkitekter, inntil nylig jobbet hun hos Lund + Slaatto, hvor hun var med på å tegne det prisvinnende boligprosjektet Munch Brygge på Sørenga. 

Her hjemme har hun, forskerektemannen og de to barna på 11 og 17, utsikt mot høye, mer enn 100 år gamle trær og mot Holmenkollen.

– Det er så deilig å komme hjem til dette. Det er fredeligere her enn på hytta, sier Evertsen.

torn. Det var Oslo kommune som på 1970-tallet kjøpte tomten Casinetto ble bygget på. 54 mål mellom Den engelske park og en perlerad med eneboliger i Prinsessealleen.

 – Utbyggingen var en torn i øyet, for det var jo på vestkanten. Prinsessealleen, det sier jo alt, forteller arkitekt Are Telje (83). 

Arkitektfirmaet Telje-Torp-Aasen tegnet prosjektet, med Oslo kommune, Obos og Husbanken som oppdragsgivere. 

– Vi fikk mange naboprotester. Men kommunen feide alle til side, sier Telje, der han  rusler rundt mellom Casinetto-blokkene en varm dag. 

Telje stopper opp ved sørenden av en av blokkene, et høyt løvtre nærmest henger innpåslitent over bygningen.

– Nordmenn flest rydder tomten og setter huset midt på. Men disse trærne er tomtens kvalitet, sier han. 

 Rundt 200 trær, mange av dem over 100 år, ble registrert og målt opp, for at bebyggelsen skulle ta hensyn til dem. De høyeste husene ble lagt ut mot de høye trekronene i Den engelske park. De skulle ha noe stort å forholde seg til. På den andre siden av gangveiene og de felles tunene ble det tegnet inn lavere bygninger, tilpasset de eksisterende nabohusene. 

vokser sammen. Arkitekt Liv Aimée Halvorsen (50) står i morgensolen utenfor den gule blokken hvor hun og familien har bodd i 20 år. For tiden sykmeldt, med armen i fatle og brudd i skulderen. 

Hun gir Are Telje en klem, de har jobbet sammen tidligere, nå jobber Halvorsen i Nordic Office of Architecture som prosjektleder i store offentlige byggeprosjekter.

– Dette er gode boliger. Samlingen mot et felles areal, som i en landsby i Italia, og så skogen på den andre siden. Jeg føler at jeg bor på landet, sier hun. 

– Vi har tenåringsbarn og mange spør om vi ikke skal bli voksne og kjøpe hus. Men vi har 95 kvadratmeter over to etasjer, det gir rom for at man kan trekke seg litt tilbake for seg selv.

Et steinkast fra inngangsdøren deres ligger et av Casinettos tun. Det er sosiale treffpunkt som alle beboerne føler seg knyttet til, ifølge Halvorsen.

– Det må gis rom for å føle at man er i et fellesskap. Bygger du en blokk  uten gode fellesarealer, hvor folk anonymt forsvinner inn en dør og opp i leilighetene sine, får du ikke det. Det er utearealene som får oss til å vokse sammen, sier hun. 

Halvorsen sier at hun liker at Casinetto er bygget med «en viss sosial samvittighet».

– Mye av det som bygges i dag er ren og skjær spekulasjon. Det handler kun om profitt, sier hun.

– Dette var jo i regi av kommunen, Obos og Husbanken. Det var ikke fritt frem. Det var begrensende, men klare retningslinjer, sier Telje om prosjektet som sto ferdig i 1983.

Begrensningene innebar blant annet at leilighetene fikk inngang fra svalganger plassert utenpå bygningene. Og trappehus, ikke heis, det ble for dyrt. Kravet til heis gjaldt bygg over fem etasjer, for å slippe unna gikk de øverste leilighetene over to etasjer, med inngang fra fjerde etasje.

– Husene er veldig smale. Ni meter dype, mens Selvaags terrasseblokker er 17 meter dype. Da blir leilighetene mørke inni. Her var vi opptatt av at man skulle få maksimalt med lys. Det er så fine omgivelser, sier Telje. 

Budsjettsprekk gjorde at rekkverkene ikke ble utført som planlagt, landskapsarkitektene fikk ikke laget beplantning og forhager som de hadde tegnet inn. Fasadene ble heller ikke som arkitektene ønsket. 

– Husene skulle egentlig være i pusset mur. Gule, som buksene mine, sier Telje, og peker på sine sennepsgule chinos.

– Sånt som du finner i italienske småbyer. Varme fargenyanser. Men det ble for dyrt. 

I stedet ble fasadene kledd med brennlakkerte aluminiumsplater i gul- og rødtoner.

– Som arkitekt må du svelge noen kameler, sier Telje. 

Men det ser ut til å fungere. Som en beboer sier: «Jeg føler at solen alltid skinner på Casinetto, fordi husene er så gule.» 

tilfeldige møter. Svalgangene, de lange altanene utenpå husene er noe av det karakteristiske ved Casinetto. Fra svalgangene har beboerne sine egne inngangsdører, hvor de kan sette opp skilt, blomsterpotter, kanskje et lite bord og en stol.

– Vi tenkte vi kunne spare litt inn på trappegangene. Dessuten kunne vi stimulere til at folk møter hverandre, sier Are Telje. 

Det er også beboer og arkitekt Lise Marie Evertsen opptatt av. Hun studerte arkitektur i København under professor og byutviklingsekspert Jan Gehl. 

– Jan Gehl var opptatt av de tilfeldige møtene. De er viktige. Du kan sitte på svalgangen utenfor leiligheten din og vente på at naboen kommer forbi. De tilfeldige møtene gir en mulighet til å sosialisere, som du ikke får i trapperom. 

Evertsen tror mange er skeptiske til at soverom og kjøkken har vindu ut mot fellesareal og svalgang hvor naboer går rett forbi. Men det gir en mulighet til kontakt som er positiv. 

– Utgangspunktet er at mennesker har behov for kontakt. Flere og flere blir ensomme. Det er viktig at arkitekturen tilbyr steder å møtes. Da må det være gode uterom. Med sol, så det er trivelig å sitte der. Det skvises vekk i nye prosjekter. Det finnes noen krav, men de er minimale.

Når man bor så tett som på Casinetto, blir det ikke konflikter da? Når en nabo lar sko slenge utenfor inngangsdøren og en annen har visne blomster og ski stående i juli? Eller en utstoppet schæfer, som en beboer har liggende?

– Det er ganske avslappet, sier Evertsen. 

– Velger du å bo så tett som her, liker du å ha folk rundt deg.

portal. Noen konflikter og irritasjonsmomenter er det, de handler stort sett om bråk, kanskje fra oppussing, for det er alltid noen som pusser opp, borer i betong. Dessuten er det sterke følelser knyttet til trærne. De som ifølge Telje var tomtens kvalitet da de begynte planleggingen. 

Noen beboere vil hugge trær, fordi de står for tett på, tar solen og etterlater blader. Andre vil for all del bevare dem. 

– Vi måtte alliere oss med Park og idrett, sier Telje. 

– Slipper du beboerne løs, kommer de med motorsagen. 

Som pensjonist er han ofte innom her, for han har familie i en av leilighetene. Det er én ting som fortsatt irriterer ham: At de ikke tegnet et sammenhengende tak mellom de to øverste blokkene, en slags portal som bandt dem sammen. 

– Hver gang jeg går gjennom det hullet der, tenker jeg: «Faen heller.» 

Men ellers synes han at de klarte å lage et prosjekt som var fint tilpasset omgivelsene her, både funkishus og gamle trær. 

– Det er en kontrast til omgivelsene, men den er ikke skrikende. Tarjei Vesaas har sagt noe jævlig fint: «Eit hus var sprunget frem som eit hugg av uvøren tanke.» Det er akkurat det motsatte vi arkitekter skal holde på med. d2