Hun syklet forbi byggeplassen hver dag, på vei til og fra jobb. Tidlig på 1980-tallet bodde arkitekt Anne Louise Hoen, ektemannen Helge Brunborg og deres to små barn i blokk på Holmen i Oslo. Omtrent halvveis passerte hun Giske, en 18 mål stor hage med direktørbolig, hvor Norsk Olje (Norol) fikk bygget nye rekkehus tett i tett.

– Da jeg så disse husene under bygging, tenkte jeg at hvis jeg hadde fått oppgaven, ville jeg løst det omtrent akkurat sånn, sier Anne Louise Hoen (73). 

Det «geniale» grepet med smale gater. At terrenget fikk bestemme. Variasjonen i huskroppene.

– Det billigste er å planere ut og sette ferdighus oppå. Her begynte arkitektene med terrenget og spurte seg selv: «Hvordan kan vi legge husene i det?»

Hoen kastet seg på telefonen og fikk reservert et av de første husene, som ble solgt til fastpris. 36 år etter at de flyttet inn, er tre barn blitt voksne, flyttet hjemmefra. Tregulvet i stuen har fått kledelig patina, det gamle Norema-kjøkkenet er skiftet ut, på soverommet på loftet står en sprinkelseng til barnebarn på besøk.

– Jeg skjønner ikke at ikke flere arkitekter gjør som i Giskehagen, sier Hoen. 

– Når de først har sett Giskehagen, hvorfor lærte de ikke?

spillerom. Giskehagen ligger som en enklave blant villaer og fortettede eplehager på vestkanten i Oslo, mellom Smestad og Vinderen. 57 hus knyttet sammen i rekker, på forskjellig vis. 

Utgangspunktet var fire ulike typehus fra en svensk produsent. Men når man kommer hit gjennom de gamle portstolpene i stein fra forrige århundreskifte, er det lite som minner om ferdighus. Likevel, det var enkle hus de tok utgangspunkt i. 90 prosent var prefabrikkert, ifølge arkitekt Niels Torp (79). 

– Den siste håndspåleggelsen skjer på stedet, sier Torp, som sammen med arkitekt Svein Lund sto for utformingen av prosjektet.

De siste ti prosentene med spillerom var viktige. De gjorde det mulig å variere sokkelhøyden, kanskje plassere et tak over en bod mellom to hus, sette inn et ekstra vindu. Sterke aksentfarger på vinduskarmer, markante piper. Alt for å gi husene individualitet, for at området ikke skulle fremstå monotont.

– Vi ville lage sammenhengende rekker, som formet enkle bånd. Måten vi satte sammen husene på var forskjellig i ulike deler av prosjektet. Ellers ville husene blitt kliss like.

Torp finner frem en rull med tynt skissepapir, tegner tre like hus med svart penn, plasserer dem etter hverandre på ulike vis.

– Når du kobler husene sammen på forskjellige måter, klarer du å gi dem en annen identitet.

De brukte mye tid på «millimetersøm», sammensetningen av husene og plasseringen av dem på tomten. 

– For at det skal bli magi, må man tenke seg godt om når man lager bebyggelsesplanen.

Veiene ble laget så smale at Renholdsverket protesterte, sier Torp, adkomsten for søppelbilene ble for trang. Han var inspirert av landsbyer i Loire i Frankrike, hvor husene ligger tett i tett.

– Jeg ville ha det samme knotet. En «tranghet», hvor du må lete deg frem og lure litt. Det er veldig viktig at man setter ned farten og forventningen om å komme raskt frem.

husbankhus. Da de flyttet inn, syntes de huset var «knøttete og mørkt». Men det føler de at de har gjort noe med. For det er en styrke ved husene, synes de, at de er fleksible. Lettvegger kan flyttes på, planløsningen kan endres.

– Mye av det som bygges nytt nå, er så knadd og satt. Men vi kunne jo bygget soverom i stuen her, sier Anne. 

De gjorde ikke det, i stedet bygget de to små soverom og et ekstra oppholdsrom til sønnene under skråtaket på loftet. Utgangen til hagen var tidligere gjennom et vaskerom, som fungerte som en propp. De flyttet kjøkkenet og rev vegger. Nå er kjøkken, stue og spiseavdeling et stort, lyst gjennomgående rom med utgang til hagen.

Den nesten 30 år gamle kjøkkeninnredningen fra Unoform ble demontert og satt opp igjen, komplettert med ny benkeplate i marmor. 

– Det er jo et 80-tallshus. Skikkelig, og knapt. Som den gamle Husbank-standarden, sier Pedersen.

Noen ganger tenker de at de skulle ha gjort noe med trappen, den som var så skinnende hvit og nymalt da de flyttet inn for fem år siden, men som nå har merker fra hendene til små fotballspillere, fra saftis-fingre, merker fra livet her. 

– Hjemmet vi overtok hadde noen overflater og løsninger som ikke var helt kompatible med det til tider kaotiske småbarnslivet vi flyttet inn med, sier Per Olav Pedersen. 

De har gjort noen endringer, for å tilrettelegge for det faktiske livet, ikke det perfekte; med materialer som er varige og løsninger de tror de kan leve med også etter at barna er ute av huset.

tv-trøbbel. Arkitekt Svein Lund (67) var saksbehandler for utbyggingen av Giskehagen som ansatt hos Niels Torp. Han flyttet inn i et av husene da prosjektet sto ferdig og ble boende til familien på fem trengte mer plass.

– Andre uken vi bodde der kom en nabo på døren idet jeg skulle legge meg. Han fikk ikke inn TV 2. Det var bare snø på skjermen, og han lurte på om jeg kunne hjelpe ham, siden jeg var arkitekten. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde så mye med tv-installasjonen å gjøre, sier Lund og ler.

Han startet egen arkitektpraksis i 1984 og er nå partner i firmaet Lund Hagem, som blant annet er kjent for å ha tegnet kongeparets hytte på Mågerø og for det nye Deichmanske bibliotek i Bjørvika.

– Det vi var opptatt av i Giskehagen, var å tilpasse prosjektet til dette strøket. Det er hovedoppgaven til en arkitekt. Å få det til å føye seg inn i området.

To «veldig fine hus» rett ved, tegnet av arkitekt Knut Knutsen, samt Giskes gamle direktørbolig og stallbygning som skulle bli stående på tomten, var viktige både for fargesettingen og uttrykket på de nye husene.

Nå er det sjeldent at arkitekter får planlegge og bygge ut en så stor sentrumsnær tomt i hovedstaden, uten å rive.

– Denne skalaen med rekkehus bygges det ikke så mye av i dag. Fordi presset på tomtene, utnyttelsesgraden, gjerne blir større. Man vil få inn flere boliger per dekar, sier Svein Lund.

Han er fornøyd med at de klarte å lage store sammenhengende fellesområder, og at de klarte å ta vare på så mye av den eksisterende vegetasjonen. Det klarer man ikke så ofte lenger, fordi det bygges tettere. Noen utbyggere mener det er for dyrt å bevare trær og vegetasjon.

– I mitt hode er det en vinn-vinn-situasjon å ta hensyn til naturen. Området er da etablert umiddelbart når man er ferdig med å bygge.

At området er bilfritt, tror Lund er én av grunnene til at arkitekter og planleggere søker dit. Det gir et barnevennlig, sosialt fellesskap og en «boligtypologi» som ikke lenger bygges. 

– Brannbilenes fremkommelighet påvirker prosjektene i veldig stor grad. Jeg sier ikke at det er galt, brannbiler må man ta hensyn til, men det er et tankekors at Giskehagen kanskje ikke ville vært mulig å bygge i dag på grunn av forskriftene. En av suksessfaktorene er nettopp de trange gatene. Det er jo de vi elsker når vi drar til små landsbyer i Frankrike eller Italia.

fellesskap. I hagen til Anne Louise Hoen og Helge Brunborg står et gammelt pæretre. Hver høst inviterer de til pærefest. Da høster de pærene, lager varm sjokoladesaus og går rundt til naboene og sier at nå er det pærefest, hvem vil komme?

– Da sitter vi med ullsokker og teppe og later som det er varmt. Og drikker hvitvin og spiser «Pære Belle Helene», sier Hoen. 

Nabokontakten, fellesskapet, er noe av det de setter mest pris på, og noe av det som gjør at de fortsatt bor her – selv om barna er flyttet ut og det «av og til har rykket litt i foten». 

– Noe av problemet med fortettingen i bydelen her, er at det er to, tre enheter sammen her og der. Det blir ikke noe fellesskap av det.

Fellesskap og kollektive løsninger var noe av det de så etter allerede da de flyttet hit, sammen med et par vennefamilier. 

– Men noen av de unge vil kanskje ikke kjenne seg igjen i vår beskrivelse av det sosiale, sier Brunborg, som er tilhenger av at  fellesoppgaver løses av dugnadslag og komiteer.

– Vi er jo sekstiåttere, ikke sant, sier Hoen. 

– Helt fra starten hadde vi fellesmiddager. Jeg syklet fra barnehagen med fire barn på sykkelen, sier Helge Brunborg. 

Det var før de fikk overtalt utbyggeren, Norol, til å bygge barnehage i den gamle portnerboligen på området. Barnehagen er der fortsatt, og kjelleren i den gamle direktørboligen er felleslokale til «dametrim» og yoga, konfirmasjoner og bursdagsfeiringer. 

For Per Olav Pedersen og Anne Dragsund er den sosiale boformen noe av det beste ved Giskehagen. Det har vært en del utskifting av beboere, mange av de eldre har flyttet ut, nye, unge familier har flyttet inn.

– Vi tenkte at fellesskapet kanskje skulle forvitre. Men det har ikke skjedd. Det er nok en så sterk del av identiteten her, sier Dragsund.

Arkitekt Niels Torp sier han syntes det var «helt herlig» å legge til grunn for et sosialt fellesskap.

– Det er arkitektens ansvar å lage sosiale treffpunkter, sier han. 

– Uten dem er det ikke et sted. Da er det bare hus.  d2