Hoder er kappet, hjerner snittet, hele sommerferier fordampet bort på laboratoriet. Nå skal Kaja Nordengen (26) bevise at hun er ferdig hjerneforsker.
– Du burde aldri brukt laptop, det gjør det umulig å ordne, klager en it-kyndig over maskinen hennes.
Snart står det fem-seks personer rundt datamaskinen og ser på dataproblemet.
– Nå er det en halvtime igjen, påpeker en av dem.
Håndflatene til Nordengen gir avtrykk på bordet.
– Mye kan ordnes på en halvtime, sier hun.
Hjerne det
Helt siden hun var liten har Kaja Nordengen hatt hjerne på hjernen.
Nå toger familien stivpyntet inn for å høre på datterens forsvar av egen doktorgrad.
– Foreldrene mine har lært meg at det ikke finnes noen grenser for hva man kan bli i Norge. Du kan bli det du vil, sier Nordengen.
På spørsmål om hva man burde bli om man ville jobbe med hjernen, svarte foreldrene nevrolog. Dermed ble det medisinstudier for Nordengen, parallelt fulgte hun psykologenes hjerneundervisning og etter et semester begynte hun å forske på egenhånd.
– Jeg banket på dørene til professorene og spurte «har du tid?».
«Nei, man har aldri tid, så kom inn», var svaret, og slik fikk hun delta i forskningsprosjekter allerede som fersk student. Alt arbeidet inngår nå i doktorgraden hun har jobbet med parallelt med medisinstudiene.
– Forskningen er noe jeg er blitt sugd inn i. Det er nerdete nok en slags hobby. Jeg finner nye ting og tenker «hva kan dette bety?» og kan jobbe hele natten. Jeg blir ikke gretten, sur og selvmedlidende slik jeg kunne bli av studiene, sier hun og slår ut med hendene:
– Og det er utrolig hvor kort man har kommet i hjerneforskningen! Vi kan nå diagnostisere mange pasienter uten å kunne hjelpe dem. Jeg må ha forskningen for å ikke bli demotivert. Da kan jeg tenke «jeg kan ikke hjelpe deg nå, men kanskje senere!».
14-timersdager
Går det bra blir Nordengen en av de yngste kvinnene som har tatt doktorgrad i Norge.
Det kan hun takke en ordning fra 2002 for, underveis i medisinstudiet kan studentene velge Forskerlinjen.
Det forlenger studiene med ett år der man bare forsker, etterpå vender du tilbake til ordinære medisinstudier og forsker på deltid i to år.
Programmet gir stipend, en betydelig arbeidsbelastning og kan gi et forsprang på phd-løpet. Populariteten til linjen har gått i taket.
Nordengen anslår å ha brukt rundt 14 timer dagen, helger og ferier på å turnere medisinstudier, turnustjeneste og hjerneforskning.
– Har du lært noe om hjernen som gjør det mulig å holde på med mye arbeid over tid?
– Godt spørsmål. Det viktigste er å være tilstede der man er. Når jeg er på forelesning, tenker jeg at det er dette jeg skal lære nå, da sitter jeg ikke og dagdrømmer om forskning. Når jeg er på laboratoriet tenker jeg ikke på at det snart er eksamen, sier Nordengen.
Hjernekommunikasjon
Etter å ha kappet hoder av rotter og mus, snittet hjernene og studert dem i digre elektronmikroskop har hun funnet ut at hjernecellene signaliserer til hverandre på en annen måte enn det man tidligere har visst.
Men avhandlingen hjelper lite mot et datasystem som svikter når klokken tikker mot start.
Professorene som skal kritisere arbeidet hennes er fløyet inn fra USA og Sverige, og venter i gangen. Realfagslærerne fra videregående har skaffet seg vikar og er på vei. Labteknikerne som har hjulpet henne finner plassene sine. De prøver en restart av systemet.
Kaja sitter alene på fremste rad. En festkledd person fotograferer ryggen hennes.
Skjermen flimrer, og som ved et teknisk mirakel kommer presentasjonen frem på storskjermen.
Alle reiser seg når disputasleder og bedømmelseskomiteen kommer inn i salen.
Nordengen får ordet, hun skjelver i bena, men ikke i stemmen.
Så avslutter Kaja Nordengen åtte års hjernearbeid.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.