– Jeg er opptatt av å utvikle meg selv akademisk, profesjonelt og personlig. Jeg er ikke villig til å gi slipp på det for å stå med luen i hånden i Norge og unnskylde at jeg har en Ivy League-utdannelse, sier Line Brotnow (25).
Dette året går hun på Yale University i USA og fullfører mastergraden i nevropsykologi. Hun har ikke bodd i Norge siden hun ble ferdig på videregående i 2007 og ser ikke for seg at hun kommer tilbake.
– Planen er å begynne på en treårig doktorgrad i London etterpå. De langsiktige planene er upålitelige, men Norge har ikke en større magnetisk kraft på meg enn noe annet land. Jeg har opplevd å ha større muligheter andre steder, sier Brotnow.
«Ikke godt nok tilbud»
«Det som ble tilbudt oss da vi la våre fremtidsplaner var og er fremdeles ikke godt nok». Slik starter debattinnlegget skrevet av «en gruppe norske studenter med permanent adresse i utlandet som innehar verdifull kompetanse for ulike sektorer av norsk næringsliv, både i form av formell kunnskap og evne til å fungere innenfor nye kulturelle kontekster», som de selv beskriver seg som.
Psykologistudenten Line Brotnow er en av disse, i tillegg til fem andre. De er satt sammen til et studentråd i forbindelse med NHH-symposiet, Handelshøyskolen i Bergens årlige, studentdrevne næringslivskonferanse. De skal bruke erf#229ene fra utlandet for å bidra i debatten om hvordan norsk næringsliv skal tiltrekke seg talentene.
Les også: – Norge må vinne talentjakten
Selv om ikke alle de fem andre medlemmene av studentrådet er like bombastiske som Line Brotnow har de flere ting til felles: toppkarakterer fra videregående og høyere utdannelse, og følelsen av at utdannelsen de tar i utlandet ikke anerkjennes i Norge.
Utlandet ikke plan B
– Jeg har en snikende følelse av at hvis jeg kommer til Norge må jeg unnskylde meg. Vi er flere i studentrådet som hjemme i Norge er blitt møtt med en antagelse om at vi studerer i utlandet fordi vi ikke kom inn på studiet i Norge. I mitt tilfelle er det helt feil. Utenlandsstudier var ikke en plan B, det var en voldsom befrielse. I Norge finnes det én mulighet til å bli klinisk psykolog, og det er et innmari rigid løp som innebærer at jeg måtte bodd i den samme norske byen i seks år. Det var vanskelig for meg, sier Line Brotnow.
Et av problemene i Norge er ifølge 25-åringen en skepsis til folk med en annerledes utdannelsesbakgrunn – enten det er norske studenter i utlandet eller utenlandske arbeidere.
– Hvorfor i alle dager skal jeg, med min bakgrunn, gidde å skrape på døra i Norge når jeg kan jobbe med folk andre steder som forstår hva jeg kan? I England og Frankrike har det aldri vært et problem for folk å få en umiddelbar forståelse for min kompetanse. I Norge er det annerledes. Hvis man ikke har gått det seksårige psykologløpet blir man mistenkeliggjort med én gang, sier Brotnow.
– Er det ikke litt arrogant å sitte i utlandet og vente på at Norge blir slik du ønsker?
– Jeg har en kompetanse som er helt spesiell. Det norske helsevesenet er i en skikkelig krise. Arbeidsstokken blir eldre og eldre, og det utdannes for få psykologer. Det er ikke noe spørsmål om min arbeidskraft er nødvendig. Jeg har ikke behov for Norge på samme måte som Norge har behov for meg. Jeg skjønner at noen synes det er arrogant. Men jeg synes vi skal snakke litt om hvorfor det oppfattes slik, sier Brotnow og understreker:
Trenger talentene
– Dette handler ikke om «hva Line skal gjøre med livet sitt». Det er ikke meg det går ut over, og jeg lever et fantastisk liv. Utfordringen er at hvis ikke Norge engang klarer å lokke meg tilbake, hvordan skal norsk næringsliv klare å tiltrekke seg kompetent, utenlandsk arbeidskraft som ikke har tilknytning til landet overhodet, spør Brotnow.
– Står det så ille til?
– Det er næringslivet som har bedt om at dette temaet tas opp på konferansen i Bergen. Jeg sier ikke at det er forferdelig i Norge. Det er store muligheter her. Alle er enige om at norske studenter bør reise ut – og komme tilbake. Men det er begrenset forståelse for hvorfor det er viktig.
Vil bare si ifra
– For min del har jeg alltid sett på Norge som endestasjon. Men det er ikke alltid like lett som det burde være. Jeg har møtt folk som er skeptiske til utenlandsgraden min, selv om universitetet er anerkjent, sier Dino Ratnaweera (22), som også er med i studentrådet.
Han har mastergrad innen business og mekanisk ingeniør fra King’s College i London og tar nå en doktorgrad ved universitetet i Cambridge.
Også Cilie Holmes Indahl (23) sier hun har en oppfatning om at hun skal jobbe i Norge i fremtiden.
– Men jo mer vi prater om det, jo mer usikker blir jeg på om jeg skal komme hjem. For min del er det mer spennende prosjekter utenfor Norge. Det norske markedet er ikke modent for prosjekter innen bærekraftig utvikling ennå. Vi er fortsatt oljenasjonen Norge, sier Holmes Indahl.
Hun er NHH-student, men reiser til HEC (Hautes Études Commerciales de Paris) i Paris for å fullføre mastergraden i bærekraftig utvikling.
– Når norske bedrifter søker etter folk i dag ser de ofte bare til NTNU eller NHH. De må være mer vågale, mer mangfold vil avle innovasjon, sier hun.
– Men du går på NHH selv?
– Ja, nettopp fordi det var en sikker vei å gå. Samtidig har jeg benyttet meg av de utvekslingsmulighetene som finnes, og er med i studentrådet for å si ifra om det som ikke stemmer i norsk næringsliv., sier Holmes Indahl.
Vedder på at de kommer hjem
– Slik jeg tolker dem sier studentene at de synes det er litt kjedelig hjemme, sier sosiologiprofessor Ivar Frønes ved Universitetet i Oslo.
Han har lest debattinnlegget til utenlandsstudentene og mener de bommer på noen av punktene, mens andre er gjentagelser av gamle argumenter.
– Det er lett å sitte i utlandet og føle at man er en del av en elite og at likhetstankegangen i Norge trekker dem ned. Men jeg er villig til å vedde en doktorgrad på at de kommer hjem igjen – slik de fleste nordmenn i utlandet gjør. Sosial forankring er én årsak, velferdsstaten en annen. Valget er selvfølgelig også avhengig av konjunkturene i verden, sier Frønes.
I innlegget skriver studentene at de i grunnskolen ble bedt om å hoppe «høyt nok», og at de skoleflinke ikke dyrkes.
– Studentene hevder at det er for mye likhet i Norge, men den vanligste begrunnelsen for hvorfor de nordiske landene gjør det så godt er at likhet og høy sosial kapital er effektivt. Det er nok et problem i Norge at det er lettere å skape idrettsgymnas enn mattegymnas, og at skoleflinkhet ofte gir lav status. Men tanken om å fremheve de skoleflinke på samme måte som idrettsstjernene, oppsto i USA allerede på 60-tallet, sier han.
Videre skriver studentene at det er en utfordring at Norge er oljesmurt, og at det er viktig å dyrke fagmiljøer.
– Dette er blitt påpekt tusen ganger før. I det hele tatt er mye av det de sier en del av pågående politisk diskusjon – men det er vel lov å ikke vite det når man er 21 år, sier Frønes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.