På Ryvarden fyr utenfor Haugesund er det ingen helikopter, ingen NRK-biler, ingen brennende lys, bare vind, måker og en gruppe små mennesker hugget i stein. Minnesmerket over de 16 omkomne er det eneste som vitner om den dramatiske kvelden da hurtigbåten Sleipner kjørte på Store Bloksen, skjæret som akkurat stikker hodet over vannet, rett der ute.
- Det er ikke langt fra land?
- Nei, men når folk kommer med den der svømme til land-teorien sin, har de ikke tatt i betraktning strømmen og bølgehøyden. Jeg er glad jeg ble dratt utover. Hadde vi endt i fjæra ville det i hvert fall blitt en massegrav, sier Arnt Helge Halvorsen (28).
Ingen fasit
En båtulykke er noe helt annet enn terror. Det er Arnt Helge helt tydelig på. Han forteller likevel, i håp om at hans erf#229er med ”etterpå” kan være til hjelp for noen av de som var på Utøya forrige fredag. Eller for skolesystemet, helsepersonalet, familien og vennene som skal møte de berørte når hverdagen vender tilbake.
- Selv om det er en gruppe som er rammet, handler det likevel om enkeltindivider som har sett eller opplevd døden. Jeg kan ikke terpe på det nok: Alle takler det forskjellig. Det må man ha forståelse for. Informasjon om hva som kan skje er uansett bra, både for familie og venner. Det ville nok spart meg for mye.
Kjempet for livet
26. november 1999 og 85 personer om bord, over halvparten av passasjerene er 24 år eller yngre. Arnt Helge er 16 år og på vei til Bergen på en førjulstur. I stedet blir han en av de siste som plukkes opp av havet. Han ser døden, kjemper, en medpassasjer knyter seg fast i redningsvesten hans og må klippes bort da Arnt Helge blir reddet etter 50 minutter i vannet.
- Etter ulykken så jeg hvordan de voksne brøt sammen. Jeg forstod ikke hva som var så ille, jeg var våt og kald, men det gikk jo bra. Som ung har du ingen erf#229 som tilsier noe annet enn at det skal gå bra. Jeg skulle ønske jeg hadde visst mer om hva som kunne skje senere, sier han.
"Hvorfor løp du ikke dit?"
Allerede i desember 1999 var Arnt Helge igjen på plass mellom lettede, lykkelige medelever. Alle hadde fulgt med på nyhetene, og alle ville ha hans versjon. De som ikke turte å spørre, stirret. Til slutt lot læreren Arnt Helge få ti minutter av en skoletime til å fortelle.
- At alle har lest om saken og har en mening kan være veldig irriterende. ”Hvorfor sprang du ikke dit?” ”Hvorfor gjorde du ikke sånn” ”Jeg ville bare gjort det sånn og sånn”. Det er viktig å ytre meninger, men tenk meningen først, si den inni deg en gang til og deretter kan du si den høyt om den fremdeles høres fornuftig ut. En spurte til og med om hvorfor jeg ikke hadde tatt kasseapparatet. Det var forferdelig, selv om det var ment som en fleip. Du blir plutselig litt mer voksen enn de andre, og det er ikke nødvendigvis en god ting, sier Arnt Helge.
Angrer mediestress
En av grunnene til at alle visste mye, var medienes fyldige dekning av forliset. I ettertid ser Arnt Helge at han burde gitt seg selv mer ro.
- Jeg skulle ønske det ikke var så stressende rett etterpå. Media dekket Sleipner-forliset, og ville komme i kontakt og snakke. Det er helt greit en gang eller tre, men til slutt stod det så mye om ulykken at jeg bare ville bare la det ligge. Men det gikk ikke, det var alltid en telefon eller en journalist som stod på døren. Jeg fikk avsmak.
Utfordrer behandlingsapparatet
Tirsdag kritiserte psykolog og leder for Senter for krisepsykologi Atle Dyregrov medienes behandling av Utøya-ofrene. De overlevende fra Utøya er nå sendt hjem til hver sin kommune, og Dyregrov leder kriseteamet i Bergen.
- Vi må nok regne med at det er relativt store forskjeller i hvordan de berørte blir ivaretatt, og i mange småkommuner har du ikke de samme faglige ressursene som på de større stedene, sier Atle Dyregrov på telefon fra Sundvolden hotell der han denne uken bistod letemannskapet etter Utøya.
Han mener Utøya best kan sammenlignes med en krigssituasjon, men det er også sider ved hendelsen som kan tror kan bidra til bearbeiding.
- Det er en ressurssterk ”elitegruppe” som er rammet, noe som demper risikoen for langtidsvirkninger. De har støttet hverandre, deler verdier og ideer, og har slik et stort kollektivt potensiale. Det kan dempe litt av skadevirkningene.
Fra snittkarakter til stryk
Han som ble hentet opp fra havet etter Arnt Helge, døde. Selv kom 16-åringen fra det med blåmerker. Han fortalte psykologen i krisetilbudet at han spiste, sov. Hva annet kunne han si? Det gikk jo greit. Etter to uker begynte han på skolen igjen.
- Konsentrasjonen var som blåst bort. Jeg sov ikke om nettene, fikk mye fravær og begynte å svare folk nebbete. Jeg tilpasset meg, og tenkte at nå gikk det bedre. Jeg var naiv og blåøyd.
Til jul det året fikk han ikke karakterer og droppet ut . Høsten etter begynte han på ny skole og på en ny linje. Fraværet fortsatte å vokse, han kunne være borte i flere uker og klarte ikke gi beskjed, noe han i seg selv synes var flaut. Han sluttet igjen, og har fremdeles ikke fullført videregående. Planen om å bli arkitekt eller mekaniker er lagt på hyllen.
- Jeg søker meg i hjel på de jobbene jeg kan få, men uten papirer er du ikke verdt vann. Jeg har prøvd å ta mer utdannelse, men det går bare ikke. Jeg har ikke sjans, etter ulykken klarer jeg ikke konsentrere meg. Jeg kan kun lære praktisk, sier han.
Pedagogisk utfordring
- Nå vil nok en stor prosentandel i ettertid, kanskje 30-40 prosent slite med læringsproblemer og konsentrasjonsvansker, tror psykolog Atle Dyregrov.
I 1998 arbeidet han med discotekbrannen i Göteborg der 63 ungdommer døde. De overlevende ble fulgt over tid, og halvannet år etter viste det seg at jo større traumesymptomer, jo dårligere skolepresentasjoner.
- De fikk dårligere karakterer og flere sluttet på skolen. Det er en pedagogisk utfordring og læreren må ha stor forståelse for dette. En undersøkelse vi nå jobber med om sorg i klasserommet viser at mange elever mener læreren har ”kort hukommelse” når det gjelder sorg. Etter terroren vet jeg at mange lærere er opptatt av hvordan de skal takle dette, og det er veldig viktig, sier han.
Posttraumatisk stressyndrom
- Mentaliteten til de rundt meg ble etter hvert litt sånn, hallo, det er lenge siden, andre har kommet seg videre, hva er det med deg? Jeg skjønner det godt, det var en gammel nyhet og de eneste som bryr seg om gamle nyheter er de som selv var i overskriftene. Jeg var i tilsynelatende fin form og kunne gjøre det jeg ville. Men det var alle disse småtingene de ikke så, sier Arnt Helge om tiden ett og to år etter ulykken.
Han hadde begynt å skvette hver gang han hørte visse lyder. Hadde angst. Det demret for han at det kanskje ikke gikk så bra likevel. Han ble diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom.
- Før jeg innså at jeg trengte hjelp, hadde det gått så lang tid at det var en stor påkjenning for meg bare å komme meg ut dørene. Det hadde vært fint med en liten oppfølging fra støtteapparatet, bare et brev med kontaktinformasjon, for eksempel. Det er en viktig faktor i saken om terroren, jeg håper de får tilbud om hjelp også etter ting tilsynelatende har falt på plass.
Ikke alle rammes hardt
- Det er ingen grunn til at dette skal prege resten av ungdommenes liv, sier Dyregrov.
Han understreker at det ikke er grunn til bekymring om formen er fin etter å ha opplevd terror på en eller annen måte. Den plutselige ”smellen” dukker sjelden opp.
- I de første ukene vil det skje en gradvis normalisering. Søvnen vil komme tilbake, og man går tilbake til normale rutiner. Skjer det ikke de første månedene er det grunn til uro, og da er det viktig at de tar kontakt. De fleste som får problemer, får det tidlig, sier Dyregrov og understreker:
- De skal ikke la være å sørge eller slette hendelsen fra hukommelsen, men gjenopprette livet. Det har de all mulighet til. Fra mange ulike undersøkelser vet vi at motstandskreftene i mennesket er meget store.
Lys i horisonten
Bak svaberget spriker løvetannen fremdeles med frø. Våren er sein mot havet. Arnt Helge har ikke problem med å se sjøen, men tar sjelden båt vinterstid. Han bor fremdeles i Haugesund, er gift, stefar til to og har bare ett stort mål: Fast jobb.
- Jeg blir glad for små, teite ting og nøyer meg med mindre. Tenker på hva jeg har, ikke på hva jeg kunne hatt. Da har du plutselig mye, sier han.
Det som hjalp mest i tiden etter ulykken var når vennene tok han med på ting, men det var kjipt om de sa ”er du sikker på at du klarer dette?”. Han vil syns synd på.
- Ungdomstiden skal liksom være den kjekke tiden, det kan hende du vil angre om du ikke griper den. At du ikke hopper på turen til Danmark eller tar den ferien til Kreta. Det er lov å flytte tankene og bare ha det gøy. Jeg er opptatt av at man skal feire livet, ikke skamme seg for å være i livet. Folk sier at man skal være stille, men hvorfor stoppe? Hjelper det de som har gått bort? Å integrere seg i en en vanlig hverdag igjen er viktig.
- Du bruker ordet ”integrere”?
- Ja, det handler jo rett og slett om det. Å komme inn på banen igjen.
Les også:
«Verden er i forandring, men det er vi som må forandre den»
- En ny generasjon politikere står fram
Leder DN: Til ungdommen (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.