Hvor fort brenner du penger?

Dotcom hadde noen trekk som minnet om en vekkelsesbevegelse, og for de som satt med aksjer var det viktig å beholde troen i markedet, selv om gammel økonomisk teori ikke kunne støtte svimlende markedsverdier på verdens børser. I ettertid kan det være vanskelig å forstå logikken, og derfor går vi her gjennom de sentrale begrepene som formet tiden, og som forklarer den for ettertiden.

Burn rate: Dette er et tall som normalt ikke opptrer i vanlige regnskaper, det beskriver nemlig hvor fort man brenner igjennom investorenes penger. Under dotcom-tiden kunne man fleipe med at man hadde høy "burn rate" , og komme unna med det. Så lenge alt gikk oppover var det jo bare å hente nye millioner i en ny emisjon. Dotcom-motoren gikk på store mengder investordollar fra folk som var redde for å stå igjen på perrongen når den nye økonomien fikk vinger og tok av. Hvor fort du brant igjennom disse pengene var noe man nesten skrøt av på det verste, fordi høy "burnrate" ble forbundet med høy vekst og agressiv satsing.

Nettverkets verdi: Dette var sentral matematikk i dotcom-boblen som ble grovt feiltolket og misbrukt. Teorien forklares gjerne med faxmaskiner: Hvis det finnes én av dem i verden er verdien null. Finnes det to kan man sende fax til en annen, og antallet mulige koblinger øker eksponensielt. Dermed øker verdien av hver dings i nettverket også eksponensielt, ifølge teorien. Formelen blir i forenklet form satt opp som V=N opphøyet i andre, der V er verdi og N er antall enheter. Matematikken gjelder til en viss grad nytten for brukerne av et nettverk - verdien av tjenester som Facebook, lynmeldinger og epost øker for alle når flere kontakter bruker den. Men problemet er at denne økte verdien bare i spesielle tilfeller lar seg konvertere til hard valuta.

Den nye økonomien: En ny økonomi bygget rundt informasjon, ikke produksjon. Dette ble nok kraftig overfortolket, og inntil videre er råvarer og produksjon svært så sentralt. Men det er liten tvil om at informasjonsflyten er enda viktigere i dag, særlig når produksjon internt i et selskap kan foregå globalt, og folk på forskjellige sider av jorden kan jobbe på samme prosjekt, med samme informasjon. En god regel når folk begynner å snakke om en "ny økonomi" er å trå varsomt og se seg om etter nærmeste nødutgang - dette er verken første eller siste gang det begrepet har kommet opp.

Dotcom: Punktum kalles som kjent ”dot” på engelsk, og ”.com” –domenet var og er de viktigste adressene på nett. Å legge til ”.com” på slutten av et selskapsnavn kunne øke verdien av selskapet heftig frem til mars 2000. Så sprakk boblen, og allerede i juli 2000 hadde en rekke dotcom-selskaper skiftet navn og vasket bort ”dotten”. Et selskap gikk mot strømmen, og Sun Microsystems fortsatte å hevde at "We put the dot in dot-com". Sun ble nylig kjøpt av Oracle, og var da bare en skygge av sin tidligere storhet. Om ”dotten” økte deres store problemer de neste årene er ikke greit å si, men det hjalp dem neppe.

Death of distance: Når alt er på internett har det lite å si hvor på kloden du befinner deg – distanse er død. Svært mange dot.com-foretak tolket dette som at de kunne starte butikk over hele kloden samtidig. De lærte fort at det finnes tollmurer, forskjellige regler, ulike markedsvilkår og behov for synlighet i hvert marked, og ikke minst at global satsing er dyrt når forretningsmodellen og maskinen i bunn ennå ikke er ferdig skrudd sammen.

Ellers er dette en funksjon som får stadig mer effekt. Programmer som tidligere lå på din egen pc, kan nå ligge på en server på Island, og folk fra India, Kina og Ukraina jobber for norske selskaper direkte, stadig mer som om de bodde her i landet.

Bleading edge: Under dotcom-boblen trodde mange at man måtte være først for å vinne. Det har faktisk vist seg at en del av de tidlige lederne har ”vunnet”, særlig Amazon.com, eBay.com og i Norge Finn.no. Men det har også vist seg mulig å være først og tulle det fullstendig til. Da dotcom-perioden gikk mot slutten ble det klart at "leading edge" ofte var synonymt med "bleading edge". Samtidig viste Google at man kan komme inn sent og likevel bli dominerende, hvis man har en bedre tjeneste. Om det er mulig å gjøre det samme med Google og deres reklamemaskineri er et åpent spørsmål. Tjenester som i tillegg til skalafordeler også har nytte av nettverkseffekter kan vise seg vanskelig å utfordre (se "nettverkets verdi").

Eyeballs: Hvor mange øyne ser på dine sider og dine produkter? Mange dotcom-profeter snakket om slutten på knapphet som viktig økonomisk prinsipp, fordi varer kunne være tilgjengelig fra alle produsenter over alt. Oppmerksomhet fra brukerne skulle være det eneste knapphetsgodet, og derfor svært verdifullt. Så langt har dette fungert dårlig, verdens nettaviser har ikke blitt store inntektsmaskiner. Det ble påstått at ”Distribution is king, but content is King Kong”. Så langt må distributørrollen til Google sies å være den mest økonomisk vellykkede.

B2B, B2C: Business til Consumer (B2C) skapte den første dotcom-bølgen og betyr bare at en bedrift selger til forbrukere. Da denne bølgen mistet noe av kraften tok markedsplasser for bedrifter over (B2B). Senere kom en bølge innen telekom med mobilt internett, før alt til slutt krasjet. M2M er forøvrig et voksende marked - maskiner som snakker sammen, gjerne over mobilnettet. Man har også snakket om C2C -og handel på Finn.no kan sies å være et eksempel på dette. For øvrig var dotcom-tiden svært preget av TBF-er (TreBokstavsForkortelser), men det var så mange av dem at vi ikke kan nevne alle her.

Noen sentrale begreper vi mangler?Legg dem til i diskusjonen under artikkelen!

Les også:
<b>Dotcom lever! </b>
<b>Døden på Oslo Børs</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.