Jeg er en norsk politiker som støtter ytringsfriheten som en bærebjelke i vår kultur. Jeg støtter alle menneskers rett til den frie ytring, også den som støter andre. Jeg støtter at redaktøren har ansvar for hva som publiseres. Jeg slutter meg til alle dem som i disse dager fordømmer terror og vold og som erklærer sympati, solidaritet og medfølelse med journalistene som ble rammet av terroren i Paris – og med hele Frankrike som opplever et drama som i skrivende stund ikke er over. Jeg støtter alle de som vil arbeide for at vi kan leve godt videre med mangfold og motsetninger i moderne samfunn, det franske som det norske.
Terroren i Paris rammet ikke blindt, men med presisjon: mot en redaksjon, mot dem som formidler meninger i ord og tegninger, mennesker som lever av å bruke sin ytringsfrihet. Det ville terroristene at de skulle dø for.
Angrepet rettet seg mot en gammel og hederlig, og i Frankrike særlig velutviklet, form for maktkritikk: satiren. Den er i sin natur ytterliggående, det er dens mening, for den skal vekke ettertanke og debatt.
Det er avgjørende å drive maktkritikk. Vi gjør det i ulik form, Charlie Hebdo på sin måte, Kjetil B. Alstadheim på sin og jeg på min. Maktkritikk må også ramme religioner og religiøs praksis. Ytringsfriheten gir oss stort rom for slik kritikk og er samtidig en forutsetning for religionsfriheten. Det kan aldri være slik at religionsfrihet innsnevrer ytringsfriheten. Hva som oppleves som en krenkelse er det nesten umulig å definere, og selvopplevd krenkelse skal aldri kunne legitimere bruk av vold eller terror.
Ytringsfrihetskommisjonen (1999) understreket at ytringsfriheten skal verne sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Loven setter grenser mot blant annet oppfordring til rasisme og vold, men viktigere er det at vi har stor frihet og at vi alle har et ansvar for hva vi sier, skriver eller tegner, hvordan vi ytrer oss og hvordan vi omtaler andre.
Samtidig skal ingen føle seg tvunget til å legge bånd på seg selv ut fra en frykt for vold eller represalier. Skarp religionskritikk, karikaturer og opplevelse av krenkelse og blasfemi må tåles, selv om vi kan bli provosert og såret. Da straffeloven ble endret var dette en av forandringene, den sovende blasfemiparagrafen gikk ut. En av årsakene er at det er nesten umulig i vår tid å definere hva som forstås som blasfemi. Loven skal beskytte mennesker, ikke gud.
Vi må stå opp for ytringsfriheten. For meg er ikke målet for en sterk mening og fri ytring at den er krenkende og blasfemisk. Men den kan være det, det er lov og vi skal selvsagt forsvare den retten loven gir oss.
De som nå utfører terror i Paris ønsker dypere konflikt mellom muslimer og majoritetsbefolkningen i Frankrike, og i land som Norge.
I dag vet vi ikke om det vil bli resultatet. Vi har alle et medansvar for å hindre at det skjer.
Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets leder
Les Kjetil B. Alstadheims kommentar her: De fornærmedes forsvarer
Les intervjuet som skaper debatt her: Gahr Støre mener han hindret vold
Les også:
Reagerer på «alternativ historiebeskrivelse»
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.