Vi går nå inn i nok et år med finanskrise, og det er på tide å få bedre oversikt over verdensøkonomiens fremtid.
De langsiktige trendene er tydelige. Fremvoksende markeder fra Asia til Latin-Amerika blir stadig viktigere. USA og Japan er fortsatt sentrale spillere i verdensøkonomien, men begge landene har høy gjeld og store underskudd. Europa går igjennom en vanskelig, men historisk, integrering- og omorganiseringsprosess. Midtøsten forvandles foran øynene på oss. Afrika sør for Sahara skaper vekst etter tiår med stillstand.
Disse endringene former fremtiden vår på en god måte. Men fortsatt er det store hindringer som må forseres. Verdensøkonomien må komme seg på fote. Det er mer enn 200 million arbeidsledige over hele verden, og det er lite som tyder på at det vil bli flere jobber. Forskjellen mellom fattig og rik er fortsatt for stor.
Skal vi gjøre optimismen til virkelighet har vi en tøff vei foran oss. Jeg ser tre hovedpunkter på veien mot dette.
For det første er vi nødt til å legge krisen bak oss, en gang for alle. Vi vet hva som trengs: tilpasningsdyktig pengepolitikk; konkrete og realistiske budsjettjusteringer som kan redusere gjeld, men som ikke ødelegger veksten på kort sikt; opprydning i banksystemet; reformer som øker produktiviteten og vekstpotensialet. I tillegg bør den globale etterspørselen spres til dynamiske og fremvoksende markeder.
Den største utfordringen vil være konsekvensene av offentlig gjeld, som i mange utviklede land nå er omtrent 110 prosent av bruttonasjonalprodukt, det høyeste siden andre verdenskrig. Myndighetene i disse landene mister lett folkets tillit. Derfor er de mindre handlekraftige. De er nødt til finne en balanse mellom å bygge fysisk og institusjonell infrastruktur, og ivareta folkets rettigheter.
Fra historien kan vi hente to lærepenger.
- Det er utrolig vanskelig å redusere gjelden uten vekst.
- Det er utrolig vanskelig å øke veksten med store mengder gjeld på slep.
Å sikre vekst og å redusere gjeld er imidlertid like viktig. Det viktigste akkurat nå er ikke bare å sette ut i livet den politikken vi vet trengs, men at vi gjør det sammen på alle fronter.
For det andre trengs det et bedre globalt finanssystem. Vi er nødt til å lage noe bedre enn det systemet som ga oss krisen – en finanssektor der noen, som de gamle grekerne kanskje ville ha sagt, lekte med overmot og slapp løs Nemesis. Mye har selvfølgelig blitt gjort allerede, særlig med Basel III-avtalen, som skal skape mer robuste kapital- og likviditetsbuffere. Men fremgangen mister fart, både nå det kommer til å sette i gang avtalte reformer, og fremgang på områder som derivater og skyggebanksektoren.
Systemet som helhet er ikke noe særlig tryggere enn det var i september 2008, da Lehman Brothers kollapset. Det er fortsatt for komplekst, og konsentrert i få store institusjoner, som fortsatt er “to big to fail”. Nye tilfeller av utsvevelser og skandaler viser at finanskulturen ikke har endret seg.
Mange i finansnæringen er bekymret for kostnaden av de nye reguleringene. En undersøkelse utført av Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at bedre reguleringer vil øke bankenes utlånsrenter, men ikke mye. Vi fant ut også at bedre kapitalbuffere bidrar til økonomisk vekst. Endret skattlegging av finanssektoren vil også bidra til å tøyle risikotagning og utlån.
Når det kommer til stykket er kostnadene ved reformer noe vi må ta oss råd til. Vi har derimot ikke råd til å la alt være som det er.
Det tredje punktet er vekstens kvalitet. Vekst er livsviktig for verdensøkonomiens fremtid, men det må være en annen type vekst – altomfattende, og ikke bare biproduktet av uhemmet globalisering.
De politiske følgene av slike endringer er enorme. Det vil kreve en budsjettpolitikk som ikke bare orienterer seg rund effektivitet, men også likhet. Dette betyr at alle må dele byrden, og de svake og sårbare må beskyttes. Alle må få tilgang til kreditt og finansielle tjenester. Det betyr mer åpenhet og bedre styring.
Hvis disse tre punktene skal oppfylles, må hele verden samarbeide. I en globalisert verden er vi nødt til å jobbe tett sammen for å ha fremgang. Det finnes intet annet valg. Vi er flere spillere i samme spill – et spill som handler om samarbeid, ikke konkurranse. I en slik verden er internasjonale institusjoner som Det internasjonale pengefondet essensielle for å skape økonomisk samarbeid.
2013 er året vi kan legge finanskrisen bak oss, og forme en bedre fremtid. Politikerne er nødt til å ta denne sjansen. IMF vil hjelpe dem med å bygge en mer rettferdig og fremgangsrik verden.
Christine Lagarde er administrerende direktør for Det internasjonale pengefondet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.