I femten år nå har debatten om universitetenes fremtid i ly av Bologna-prosessen (se faktaboks til høyre) vært dominert av de mest banale markeds-og bedriftsøkonomiske hegemonitanker. Universitetene har hovedsakelig vært vurdert som bedrifter, eller som produksjonsfaktorer av betydning for landenes konkurransekraft. Og allehånde kvantitative kriterier for måling av gjennomstrømming er innført sammen med et kontrollregime som smaker av alt annet enn universitetsfrihet.
Ingen romantiserer fortiden. Klart at det var store reformbehov med den massetilstrømning til universitetene som kom på 1990-tallet. Ingen er imot at studentene kommer gjennom studiene på rimelig tid. Intensjonene i Gjennomstrømnings-reformens var tildels gode. Og en del av resultatene har forbedret de høyere undervisningsinstitusjonene.
Bernt Hagtvedt:- Standarden er senket så lavt
Aslaug Mikkelsen, rektor ved Universitet i Stavanger:- Flåsete av Hagtvet
Statssekretær Kyrre Lekve:Vi driver gourmetrestauranter, ikke pølsefabrikker
Leder DN:Grunn til bekymring
Frykter yngrebølgen vil sprenge universitetene
Ingen er mot bedre studentoppfølging. Ingen er heller imot milde incentiver for internasjonal publisering, eller for den saks skyld timeregnskap (skjønt salige Max Weber ville ledd rått om han hadde sett en slik praktfull bekreftelse på sin avtryllingstese). Ingen betviler heller kunnskapsinstitusjonene betydning for næringsliv og verdiskaping.
Men når slike flate nytteaspekter blir rungende dominerende, ja, når de blir selve hovedsaken i begrunnelsen for universiteter, og når universitetenes historiske rolle som dannelsesinstitusjoner, som karakterbyggende arenaer, ja, som eksistensielle og meningsgivende fellesskap forsvinner, og når universitetenes rolle som selve forutsetningen for kritisk tenkende, demokratiske borgere i et mer og mer kunnskapsfundert samfunn underkommuniseres, ja, da må noe må si stopp. Kraftig.
Det sier seg selv at min diagnose om studiekvalitet ikke gjelder alle universitetenes institusjoner. Jeg er også blitt kritisert for å skade Universitetet i Oslos (UiO) omdømme. Da sier jeg med Bibelen: Sannheten skal frigjøre Eder! Heller omsvøpsløs debatt enn ullen lojalitetsfølelse. Respektabilitet må vike. Min lojalitet går til studentene og til universitetenes klassiske dannelsesoppgaver.
Å sette utidsmessige tanker i sirkulasjon er del av embetspliktene for universitetslærere. Det er altfor mye konformitet ved universitetene, også blant studentene.
Trang nyttetenkning
En perspektivløs nyttetenkning danner det store bakteppet for den pågående universitetsdebatt. Det ble til fulle bekreftet på det Civita-møtet som utløste denne siste runde debatt. Der ble bevilgninger diskutert (en naturlig og riktig begynnelse); forskningens betydning; bedre regnskapsrutiner som del av samfunnsansvaret; næringsliv og forskning, og studiekvalitet.
Alt vel og bra. Men trange nytteperspektiver dominerte.
Helt underkommunisert var stoltheten og viljen til å se universitetene som skapere av erkjennelse utover det umiddelbart (tilsynelatende) nyttepregede. Nå må vi diskutere alvorlig Gjennomstrømningsreformens skyggesider. Derfor denne veggtavle. Den er ment som et konstruktivt innspill.
Vi Bologna-kritikere er ikke surmulende nostalgikere som lengter tilbake til AndenExamen fra 1800-tallet, Johan Sebastian Welhaven og tuberkuløse bondestudenter på trekkfulle hybler.
Vi er på parti med ungdommen nå. De er landets viktigste ressurs, mye viktigere enn oljå. Og vi gir oss ikke. Derfor disse ti bud for en kommende nødvendig universitetsreform.
1. bud: Gjeninnfør fireårig bachelor
Bologna-reformenes treårige bachelor of arts-grad (BA) fører til grunn læring, tidspress, oppstykket læringsprosess og mangel på sammenheng. Antakelig også til karakterinflasjon. Graden kvalifiserer til omtrent ingenting og fører til forsterket press på masterstudiene.
Fireårig BA er vanlig i Nord-Amerika og i de fleste engelsktalende land (der man tar et 4. år som honours degree). At Bologna førte til denne amputasjon og samtidig g ga oss et karaktersystem som er vanskelig kompatibelt med det amerikanske, er korttenkt. Norge bør vise vei og gjeninnføre fireårig bachelor.
England diskuterer nå sin egen BA, som er treårig og meget spesialisert. Kanskje har skottenes bredere, mer dannelsesorienterte universitetsgrad noe å tilby i en internasjonalisert verden? Amerikanske liberal arts- ideer er på fremmarsj i Europa. Næringslivet i England finner at kandidatene er for snevre, har for lite tankemessig endringspotensial, tenker ikke nyansert og overgripende nok. Å motsette seg fireårig BA fordi siste året på norsk videregående sidestilles med første år på college, er feil. Det vet alle som kjenner hva dagens gymnasiaster kan.
2. bud: Full restaurasjon av ex.phil.
Med en fireårig BA-grad må forberedende prøve gjeninnføres i tradisjonen fra Arne Næss, med fullt bibehold av saklighets- og argumentasjonslæren og innføring i tenkningens historie. Vinterens kjønnsdebatt viste hvor dypt forfallet er kommet i selv universitetsansattes kunnskaper i vitenskapsteori.
Et helt semesters ex.phil. må være obligatorisk for alle, for tannleger så vel som for teologer (akademisk frihet er ofte bare et annet ord for neglisjering). Man må vite at man er kommet på et universitet, ikke blott og bart en fagskole.
Denne ex.phil. må reise de grunnleggende spørsmål om menneske, natur og samfunn: Hva er viten? Hva er en teori? En hypotese? Kan vi tale om sannhet? Hvordan fremstille et argument? Hvordan vise dets styrke og svakheter?
Ex.phil. må inspirere studentene til kritisk tekning og helhetlige perspektiver, hisse dem opp til å stille nye og tverrgående spørsmål om verden rundt oss. Få dem til å kjenne erkjennelsesgleden suse i blodet. Gi sterke møter med tradisjonen– og gi mot til å fornye den.
Denne ex.phil. må ikke minst innbefatte naturfagenes idéhistorie og metoder og på den måten åpne et mulighetenes rom for våre naturforskere til å møte nye grupper mennesker. Slik kan vi styrke realfagenes nærvær ved våre universiteter.
Denne ex.phil. bør også inkludere kurs i bibliotekkunnskap og informasjonssøk på nettet, og bør ideelt også tilby kurs i vitenskapelig essayskriving. Å skrive klart og nyanserikt er en utrydningstruet ferdighet i disse flimmertider.
De fagfilosofiske miljøet ved UiO har vist seg uegnet til å beskytte ex. phils plass ved universitetet. Derfor må ansvaret for denne ex.phil. løftes opp på høyeste universitetsnivå, til rektoratet. Filosofene må ikke få styre dette alene.
Når nå 68-generasjonen etterhvert viker plass, må det rekrutteres et eget korps av høykompetente ex.phil.-lektorer som elsker kunnskap og undervisning. De bør gis finansielle insentiver for å holde seg oppdatert, samt generøse studiepermisjoner. De bør se seg selv som dannelsesagenter på yttergrensen av jungelen, den norske. De kan forske hvis de vil, men ofte vil forskning her føre til innsnevring av perspektiver og unødig spesialisering. Men de bør ha frihet. Viktigst er at de er stolte over sin oppgave og ikke ser seg som fallerte førsteamanuenser.
3. bud: Se til USA
Allmenndannelse må prege den fireårige graden. Vi har mye å lære av de gode amerikanske offentlige universiteter (for eksempel California, Minnesota, New York og Wisconsin). Bygg norske universiteter opp etter de liberal arts-strukturer som er der, med brede innføringsforelesninger, tett studentoppfølging, hyppig essayinnlevering og tverrfaglighet. Slik kan vi øke den intellektuelle temperatur ved norske universiteter; den er for lav nå. Dypere driv sammen med tid til refleksjon – det er målet.
Dannelsesutvalgets innstilling skisserer idégrunnlaget for en slik reform.
Hold Det Norske Videnskaps-Akademiet utenfor den videre behandling av disse spørsmål! Dette akademiet viste seg som en krysning av en vestlandsk vekkelsesreligion og det reneste russepjatt da det forsøkte å drøfte dannelsearbeidet sist.
En tanke kunne være å prøve toppkompetente folk som forelesere i brede innføringsbolker organisert fakultetsvis, for eksempel på HF «sannhet», «tro» på teologi, «demokrati» på SV, «helse» på medisin, «miljø og klima» på matnat og «læring» på utdanningsvitenskap.
Universitetet i Bergen prøver dette nå. Problemet er antakelig, hvis vi skal være ærlige, at vi ikke har gode nok professorer til et slikt opplegg. Så inviter de beste utenfra, da!
4. bud: La høgskolene forbli høgskoler
Vi har nå en regjering som driver i dette spørsmålet. Mot Senterpartiet kjemper som kjent selv sannheten forgjeves. Med en befolkning på 4,9 millioner har vi nå snart åtte universiteter. Antakelig får vi flere stankelbeinsuniversiteter. Absurd nok kommer Bodø nå. Kongsberg neste? (En hevn for forbikjørselen i 1811?).
Kriteriene er vilkårlige. Stram dem opp drastisk. Drivet etter universitetsstatus fører til flere og flere tynne master- og doktorgradsprogrammer (som antakelig nedlegges etter hvert som de ikke kan opprettholdes, og etter at statusen er sikret).
Dette lett humoristiske begrepsinflatoriske drivet fører også til en uheldig akademisering av profesjonsfagene.
I knappere tider kommer sektoren til å slåss for hver krone, med det resultat at vi får en suppe av middelmådighet, som ikke minst går ut over studentene. Sats på fire universiteter og gjør dem gode. Gjenoppliv tanken fra Hernes-utvalget om Norgesnettet, som åpner for at høgskoler med gode miljøer får nasjonalt ansvar (f.eks. journalistikk ved HiO og i Volda). Jeg vil naturligvis beskytte miljøer som er gode uansett hvor de er (eks. religionssosiologi i Agder).
Men jaget etter breddestatus fører til uttynning og kvalitetsfall. UiS nedlegger nå språkfagene. Symptomatisk. Et universitet uten de europeiske språkene er som et medisinsk fakultet uten fysiologi.
5. bud: Start doktorskole (graduate school)
Doktorgradsutdanningen er for tilfeldig og for tynn i Norge. Hvorfor er det så lite debatt om kvaliteten på de talløse avhandlinger som regner ned over oss? Ved normale amerikanske universiteter må Phd-kandidater ta opptil 20 kurs før de går løs på avhandlingen. Her nesten ingen (selv om noe fanges opp av masterkursene). Og de er for planløse.
Bygg en norsk «graduate school for arts and sciences» og organiser doktorgradsundervisningen på lignende vis for de andre fakultetene (jus, medisin, pedagogikk, teologi, odontologi). Lag nasjonale innføringskurs i vitenskapsteori, vitenskapshistorie og vitenskapsetikk, forskningsmetode og skriveferdigheter på tvers av fakultetene. Gjør dem så supergode at de tiltrekker folk nasjonalt.
Et slikt opplegg får også oss middelhavsfarerne til å strekke oss. Det gjør de åndelige muskler mer førlige og hjernen mer smidig. La UiO-rektor Ole Petter Ottersen fortelle hvordan dette vidunderlige og underbrukte organ virker!
6. bud: Krev mer av studentene
Med ujevne mellomrom hører vi om slappe tider på lesesalene. Ikke sjelden møter vi pensumslaver som er mest interessert i en eksamen enn i å utfordre seg selv intellektuelt. Bologna har forsterket denne tendensen med sine bevisstløst kvantitative kriterier over hele linjen. Norske studenter må utfordres til åndelig mot, til å fremtre i offentligheten og på fagkritiske seminarer.
Mine erf#229er er at de dulles for mye med, eller for ofte neglisjeres. Mange har selvfølgelig andre erf#229er. UiO er digert.
Min erf#229 er imidlertid også at hvis du taler i alvor til norske studenter, så lyser de fleste opp og svarer med alvor. Jeg er beveget over disse erf#229er. Undervisning kan være overmåte inspirerende, om foreleserne av og til tar en øl eller flere med studentene! Og møter dem intellektuelt.
7. bud: Styrk lærerkreftene, stans tilstoppingen
Studentene må sees. Derfor er det så avgjørende å få til en tettere oppfølging ved hjelp av viderekomne studenter eller lektorer som kan stille opp i kollokvier og seminarer og følge opp med skriftlige oppgaver. Ved normale universiteter ute er såkalte teaching assistants helt vanlig. Ikke her. Håpløst.
Det må bli et bedre forholdstall l mellom studenter og lærere. Særlig nå med yngrebølgen. Vi kan ikke sluse disse menneskene inn til likegyldighet!
Nå er det flere teknisk-administrativt ansatte ved UiO enn vitenskapelige (2800 mot 2029, stipendiatene ikke medregnet). Denne utvikling er antakelig resultat av et behov for opprydning etter bølgene av reformer. Et slags brannkorps. Men vi har også å gjøre med Parkinsons lov og en sektor som rekrutterer selv for ukritisk.
Administrasjonen snakker om å ”lede”. Det er de vitenskapelige som skal ”lede”, sammen med de kollegiale organer. Administrasjonen skal finne sin yrkesstolthet i å hjelpe til med å gjøre forskning, undervisning og formidling bedre. Den som blir såret av dette er kommet på feil arbeidsplass.
UiO har de senere år fått lite fordelaktig oppmerksomhet gjennom søkelyset på sin personalpolitikk (stort sett ikke eksisterende). Surheten kommer av strukturelle trekk: for få avganger, for planløs rekrutteringspolitikk, for uklare karriereløp, for lite forutsigbarhet, tilstopping. Nå må hele denne sektorens behov for kvalifisert arbeidskraft gjennomtenkes nasjonalt.
Vi må ta bedre vare på stipendiatene. Få dem sendt utenlands og få dem tilbake breddfulle av energi og inntrykk. Det skulle være forbudt å gå hjemme som rekrutteringskandidat. Det er for lite stolthet av å være ved UiO. Her ligger hovedproblemet.
8. bud. Øk budsjettene
Det spinkes og spares ved UiO. Vi har ikke råd til en buss til ekskursjon til HL-senteret, ikke til å betale forelesere skikkelig, til å få flere av dem, til folk som kan lede seminarer og kollokvieundervisning. Når skal denne småmannsmentalitet ta slutt? Det er for lite frie midler til at institutter og rektorat kan ta initiativ, støtte prosjekter som oppstår underveis og inspirere. Vanskelig selv med banale reiseregninger.
Men dyre reklamefilmer for å rekruttere folk i konkurranse med NTNU, det har man! Da sitter pengene løst. Men å støtte studenter til Berlin for å studere nazismen og stalinismen – nei. Studiet av tyrannier bidrar naturlig nok lite til konkurranseevnen. Men gi oss flere redskaper og vi skal få jobben gjort!
9. bud: Kjøp studieplasser hos de beste ute
Den norske stat bør kjøpe studieplasser ved verdens beste læresteder og la norske studenter konkurrere om dem. Avgjørelsen om opptak bør legges ved det enkelte utenlandske universitet. UD kan bli flinkere til å inngå utvekslingsavtaler med flest mulig land. Vi må ut av Dovregubbens Hall. Send flere til Asia og Latin-Amerika!
10. bud: Fond for fremragende forelesere
Studietiden er en gudbenådet og ikke fornybar fase i livet. Vi bør ikke sky noen midler for å gjøre den til en dromedarlignende plass for opplagsnæring, en pukkel av visdom som studentene og de ferdige kandidatene kan trekke på når de komme ut i det som noen kaller virkeligheten. De bør få med seg en dyp redskapskasse for å kunne skifte jobb og skifte gir. Det kommer til å bli vanligere nå. De bør ha fått med seg varige inntrykk og evnen til å strekke seg intellektuelt og moralsk fra sin studietid.
Universitetene bør derfor bli i bedre til å inkludere toppfolk internasjonalt i sin undervisning og forskning. Vi er elendige til å ta mot gjester i dette landet. Vi går hjem klokka 16 og klarer ikke å komme over vår privatiseringshang.
Universitetene bør bli bedre til å bygge ut sine internasjonale avdelinger slik at vi i minst mulig grad stenges inne i språklige og kulturelle nasjonalhuler. Her ligger universitetenes fremste dannelsesoppgaver, ved siden av å bidra til at fremtidens mennesker blir interesserte, argumentativt kompetente og modige demokratiske borgere med brede kunnskaper og mental åpenhet.
I en tid med renessanse for alle typer fundamentalistiske tendenser blir universitetenes oppgaver i kampen for menneskerettslige verdier uvurderlig.
Jeg sitter nå i Frankrike og arbeider med en artikkelsamling, en bok til Universitetet i Oslos 200 års jubileum neste år. Før vi smeller sjampagnekorkene, bør vi være voksne nok til å konfrontere oss med kvalitetsfallet i høyere utdanning. La gaven til UiO være en totalt ny gjennomtenkning av hele høyere utdanningspolitikken i landet. Her trengs mot og vilje til å tenke helhetlig. Av hensyn til hele landets mentale førlighet og ungdommens framtid.
Bernt Hagtvet er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.