Bank i bordet! Sitat fra forrige blogginnlegg 13.juni: «Med andre ord ser det lyst ut med tanke på Norseman, selv om mye kan skje på to måneder. Så er det bare å krysse fingrene og håpe at veien fram dit går smertefritt.»
Søndag 16. juni braket det løs med Hove Tri, ett av mange arrangement som kaller seg for «vårens vakreste utfordring». I år var det mer utfordrende enn vakkert: 9 grader i luften, 13 grader i vannet, øs pøs regnvær og svære hagel!
Utrolig nok fikk jeg en fin følelse av flyt på svømmingen. Det varte inntil jeg fikk en annen kar opp på siden av meg i vannet. Jeg kikket på han gjennom svømmebrillene og tenkte «fy flate han der ligger dårlig i vannet!» Neste tanke: Jeg ligger rett ved siden av han og svømmer akkurat like fort/sakte. Fillern! Nr. 104 opp av vannet var ikke helt det utgangspunktet jeg håpet på.
Åtte minutter bak teten opp av vannet er kritisk på en såkalt Olympisk distanse (1500m svøm, 40 km sykkel og 10 km løp). Det blir rett og slett for mye å ta igjen, nesten uansett hvor bra man er på sykkel og løp. Det er fordelen med et ironman/Norseman – svømmingen er mindre viktig. Da har man masse tid å gjøre jobben i de andre disiplinene.
Sykkeletappen var den verste på Hove. De av oss som er halvseriøse triatleter bruker en såkalt trisuit under våtdrakten for ikke å bruke tid på klesskift. Det betyr at man hiver seg på sykkelen våt som ei katte.
Det spilte i og for seg ingen rolle på Hove den dagen ettersom det nesten var like vått på land som i vann. Hagel, regn og vind gjorde imidlertid sykkeløkten til en meget kald affære.
Even Chiodera fra Team ISKLAR Elite, Norges kanskje råeste triatlet i sin klasse, var en av de som ble så nedkjølt at han mistet følelsene i hendene, mistet bremsene og dundret i grøfta i en krapp 90 graders sving (det hører med til historien at han fullførte på en strålende 10. plass).
Da jeg selv kom inn fra sykkeletappen, på en foreløpig 21. plass, var kroppen så kald at jeg hadde mistet følelsen i hender og føtter. Det var så vidt jeg fikk på meg løpeskoene.
Løpeetappen på Hove er terrengpreget med ujevnt underlag. Ettersom jeg ikke hadde følelse igjen i føttene, kjente jeg ikke hvor jeg satt ned foten på hvert løpesteg. Etter 1,5 kilometer gikk det galt. Overtråkk høres ikke veldig dramatisk ut, men knakelyden som kom fra ankelen opplevdes ganske dramatisk. Det samme gjorde smertene. Foten ble fullstendig satt ut mens jeg på et vis stampet meg videre.
Skader er et område hvor man kan skille virkelig idrettsutøvere fra oss som bare later som. En idrettsutøver hadde antakelig brutt løpet og iset ned skaden. Var jeg like fornuftig? Langt i fra.
Nummen og slarkete i foten tok det ikke mer enn 200 meter før jeg tråkket over på nytt, samme fot og samme knakelyd. Det gjorde meg såpass nervøs at jeg ikke klarte å slippe løs løpesteget (vondt gjorde det også), og det ble til at jeg løp litt med «bremsen på» de gjenstående 8-9 kilometerne. 44 minutter på 10,8 km er helt klart godt under pari, men jeg ramlet i mål på en 18. plass.
Konkurranseadrenalinet gjorde nok sitt til at jeg ikke kjente ordentlig etter i foten. Det var først etter målgang jeg skjønte at foten ikke var bra. Og apropos amatør; for å haste hjem til kone og barn, sløyfet jeg isposen, kastet meg rett i bilen og satt kurs for hus og heim. Ved passering Kragerø satt foten seg omtrent fast mellom pedalene i bilen pga tykkelsen. Leggen og ankelen så ut som en elefantfot.
Uken etter Hove var det stort sett oppkjøring til Lillehammer–Oslo, så heldigvis en uke uten løp på programmet. Lillehammer–Oslo ble kjørt for Team Oslo Sportslager på tiden 4:34 – en flott gjeng og helt «decent» resultat på en dag med tøffe forhold. Foten hadde nok godt av en langtur på sykkel og er omtrent så god som ny.
Idrettsselvtillit, hvis jeg kan kalle det det, er et volatilt fenomen og fluktuerer mer enn aksjekursene vi jobber med til daglig i Norse. Det er «hero to zero» over natten, og tilbake igjen like raskt. Etter én god økt eller konkurranse føler man seg som He-Man (for de som husker tegneseriefiguren) og tenker at Norseman blir et barneskirenn. Og motsatt – én dårlig økt er nok til at nervøsiteten setter inn; blir jeg en av de som kommer til Gaustatoppen? Det er fæle greier hva hodet får en til å tro, og det er kanskje ikke uten grunn de sier at Norseman er et «mindgame».
Nå er det bare én måned og innspurten som gjenstår før ventetiden er over, og isvannet i Eidfjord, fem fjellpasseringer og totalt 5500 høydemeter til toppen av Gaustatoppen skal sette 250 menn og kvinner på en real prøve.
Andreas Martinussen (28) er partner i Norse Securities og satser hardt mot ekstremkonkurransen Norseman som arrangeres i august. Han har samboer og ett barn, og tror selv han er av 1984-modellene i landet som har vært minst på byen. Følg ham på DN.no/DN Aktiv fremover.
Les flere blogger av hans blogger:
- Langrennsmosjonister holder et skyhøyt nivå
Meglersjefens januarkjør (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.