Marcialonga... Norske skipilegrimer reiser til Italia for å gå på ski. Det er litt å gå over bekken etter vann, men når man først har kastet seg på bølgen, er det faktisk vanskelig å la være. Selv for en mosjonist som egentlig ikke er noen skiløper.
Jeg leste mitt forrige blogginnlegg, og jeg bruker ordet "skisesong" på en måte som nesten får det til å høres ut som jeg er en seriøs skiløper. Så bare for å ha det klart; jeg er ingen stor skiløper. Min skidebut i voksen alder var Marcialonga 2011, og da gikk jeg skiteknisk som ei 90 år gammel tante.
Livet (og treningen) blir aldri helt som planlagt. Lillegutt Liam debuterte i barnhagen i midten av januar, ble syk og smittet både mor og far. Dermed røyk flere dager med trening, et skirenn, og magesyke er neppe ideell oppladning til lange, harde skirenn. I tillegg reiste samboer Marit fire dager til Dubai. Med far og sønn alene var det ikke enkelt å få til veldig mye trening.
Problemet med ski? Det er så mye "greier": Spenn, glider, festesmøring, riktig par ski for riktige forhold, teknikk osv. Det å hevde seg i turrenn er ikke for hvem som helst. Nivået er skyhøyt og blir stadig høyere. Jeg stod selv på startstreken sammen med Thomas Alsgaard og andre løpere av hans kaliber da jeg skulle teste formen på søndagens utgave av Vester-Gyllen (40 km klassisk turrenn i Asker).
Vanligvis er jeg så heldig å kjenne en av Norges mest lidenskapelige (og beste) hobby-skismørere, Arnt Otnes. Jeg vet ikke hvor mange timer han har tilbragt i smøreboden for min skyld, men det er mange. Sånne mennesker finnes nesten ikke lenger.
Til Vester-Gyllen hadde jeg for første gang i mitt liv smurt egne ski. Det var ikke full klaff med glider for blodkaldt føre og grovkornet snø når det ble to minusgrader og litt nysnø. Men, men... 32. plass og 15 minutter bak Alsgaard i mål var ikke helt halvgæernt. Kroppen responderte bra og jeg fikk den bekreftelsen jeg ønsket meg.
Selv om jeg ikke er noen skiløper og debuterte på snø sent, så gjør jeg det brukbart på grunn av iherdig jobbing med stakingen. Årets langrennsmål er Vasaloppet, så jeg har forsøkt å fokusere en del på staking. Samme oppskrift som på løp: Fire minutters bakkeintervaller og åtte minutters terskelintervaller med høy fart. I tillegg har jeg hatt noen langturer med bare staking. Jeg har fortsatt å holde trykket brukbart oppe med løpeøkter på mølla. Dermed har jeg forholdsvis høy terskelpuls, og jeg kan gå hardt i bakker uten å bli stiv. For ikke å glemme teknikk...
Vester-Gyllen er en teknisk krevende løype, og der igjen skyldes den relative "suksessen" en annen av Norges langrenns ildsjeler: Via-via, og som bilkunde hos riktig fabrikat, fikk jeg to timer teknikkurs med tidligere landlagssjef Krister Sørgård. En aldri så liten teknikkrevolusjon fant sted på Ringkollen den kvelden.
"Men alle har ikke muligheten til å gå på ski med Krister Sørgård"! Det er selvfølgelig helt riktig. Jeg er priviligert som har noen ressurssterke mennesker rundt meg. På den annen side - det har flere enn de tror. Kanskje ikke en landslagstrener, men det er mange du kan lære av som er svært gode til å gå på ski. Jeg har vært heldig, men samtidig anstrenger jeg meg for å oppsøke/treffe mennesker jeg kan lære av. Alle har et nettverk - jeg prøver å bruke mitt så ofte jeg kan og jeg tør å spørre. Hva er det verste som kan skje - at noen sier nei?
DN fulgte Martinussen en dag på jobb: Meglersjef, familiemann og topputøver
I skrivende øyeblikk sitter jeg på flyet på vei til München. Derfra blir det leiebil videre til Cavalese, Marcialongas hjemby. Familien er med, formen skal være brukbar og skiene er preppet. Takket være to fantastiske partnere i Norse, og dyktige kollegaer, kan jeg ta det med knusende ro vel vitende om alle kunder blir fulgt opp på en god måte og at business-en går så det griner. Siste rykte fra finansbransjen begynner allerede og spre seg, og svaret er ja: Norse har lyktes å få tilbake gode, gamle Norse-mann Jørn Kjørsvik på laget. Når vi trodde alt var så bra som det kan bli, ble teamet akkurat enda bedre.
Fredag blir det en rolig 1,5 times skitur på Lavazze. Lørdag testing av ski med noen innlagte fartsdrag. På søndag braker det løs. Det eneste skåret i gleden er en veldig kreftsyk far hjemme som er i gang med n'te runde med cellegift. På søndag går jeg for han og alt han har lært meg om positivitet og kringerinnstinkt. Skal jeg gjøre ære på han som far, bør jeg gå veldig fort.
Slik ser treningen ut i slutten av januar:
Andreas Martinussen (28) er meglersjef i Norse Securities og satser hardt mot ekstremkonkurransen Norseman som arrangeres i august. Han har samboer og ett barn, og tror selv han er av 1984-modellene i landet som har vært minst på byen. Følg ham på DN.no/DN Aktiv fremover.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.