Februar og mars var de første månedene med slutt på fødselspermisjon og samboer tilbake i full jobb. I disse månedene har strikken utvilsomt vært strukket til det lengste, og det er første gangen på lenge at min kjære samboer Marit har sagt «dette er galskap». Hun har nok rett. Det å kombinere en krevende jobb med småbarn og trening til Norseman (og andre konkurranser) er helt på grensen, og garantert ikke helsefrembringende.
Treningen i februar og mars har stort sett vært langrenn. Etter Marcialonga gikk jeg König Ludviglauf, Holmenkollmarsjen, Vasaloppet og nå sist – Birkebeinerrennet. Det var i Vasaloppet jeg hadde de største ambisjonene, men det ble en riktig nedtur. Jeg har aldri vært i bedre skiform enn da jeg stod på startstreken i Sälen den søndagen. Skiene satt som et skudd opp den første, bratte bakken, og jeg lå +/- 300 på toppen. Spikerfestet skulle fort vise seg å være litt for mye spiker.
Da det flatet ut i første nedoverbakke lå jeg i rygg på teknologigründer Jan Gunnar Næss, som jeg har gått noen renn med tidligere. Han er blodtrimmet og seig som et bikkjeskinn, og jeg veier antakelig 15 kilo mer enn han. Med andre ord burde jeg holdt følge nedover. Det gjorde jeg definitivt ikke, og Jan Gunnar fikk luker det var umulig å tette til tross for frenetisk staking.
Les saken: Meglersjef, familiemann og topputøver
Jeg tapte 100 plasser på 10 km. Håpet at skiene ville gå seg til, men etter 30 km var det stopp. Jeg var ikke med i Vasaloppet for å delta, men med mål om topp 250. Den første store skuffelsen på ski var et faktum, men det var langt fra den siste.
Før Birken sist helg spurte jeg om råd fra norsk næringslivs råeste skiløper, John Markus Lervik. Sitat SMS: «Finn deg en rygg og hold denne – spesielt i flatt terreng med staking. Åpne ganske hardt, men ikke spreng. Kjør hardt fra siste stigning opp mot Midtfjellet og helt inn. VIS RESPEKT FOR MEG!» avsluttet med smilefjes.
Jeg har tenkt mye de siste 24 timene, men jeg kan fortsatt ikke helt sette fingeren på hva som gikk galt i Birken. Kanskje er resultatet mitt et bevis på at det går an å bli overivrig – at hodet ville mer enn kroppen.
Jeg følte selv at jeg gikk rolig og kontrollert de første bakkene, ikke i nærheten av høy puls. Da jeg kom til toppen ved Skramstad sa kroppen stopp. Det var ingen krefter igjen, jeg fikk uklart syn og slet med å stå oppreist. Derfra og inn, omtrent 40 kilometer, ble det en kamp for å fullføre. Hadde det ikke vært for Vasa-fadasen, hadde jeg garantert brutt rennet. Fire-fem ganger måtte jeg stoppe helt opp for å prøve å komme til hektene, uten at det hjalp.
Jeg kom i mål på 3:40, 25 minutter mer enn det jeg burde brukt. Sjelden har jeg vært så skuffet på egne vegne. Kanskje har totalbelastningen vært for høy, en kombinasjon av for mye jobbing/trening og for lite søvn og dårlig restitusjon.
Nå når den verste skuffelsen er i ferd meg å gi seg – hva har jeg lært? «You can’t win them all». Selv om det er på amatørnivå; idrett og konkurranser, og jobb for den saks skyld, handler om opp- og nedturer. Det går ikke alltid stang inn, og det var en viktig erf#229 å ta med seg. Nå er det bare å tenke framover.
Beste program på TV i vinter? Sirkus Northug på TV2. For en mann og for et forbilde! Jeg er fascinert av hvordan han dyrker perfeksjonen i alt han gjør. Vi snakker en mann som klippet av den lille «dingsen» på glidelåsen for å få følelsen av å spare vekt. En av mange ting Northug angivelig er ekstremt bra på, og som gjør at han er lite skadet, er forberedelser i overgangsfasene, som for eksempel til barmark. Dette høres rart ut, men det å kjøre 50 tåhev i trappen til og fra kontoret, for å trene opp legger, det er småting som gjør at man får i gang muskulatur og unngår skader. Drit kjedelig, og lett å la være, men ”the devil is in the details”.
Norseman nærmer seg med stormskritt (fire måneder igjen), så nå begynner oppkjøringen for alvor. Treningsplanen er ikke 100 % spikret ennå, men i løpet av de neste ukene legges slagplanen fram til august . Den kommer til å bli bra!
For å avslutte der jeg begynte; hvorfor utsette seg for kombinasjonen småbarn, krevende jobb og trening til Norseman, og med de giganedturene det innebærer (ref. Birken)? Det har jeg tenkt mye på, og det er vanskelig å finne et godt svar uten å pirke i ens ego. Så for å svare blodig ærlig på hva det handler om: Anerkjennelse. De aller fleste er opptatt av anerkjennelse, og ambisiøse mennesker er villige til å gjennomgå mye for å oppnå det. På godt og vondt. Med treningen er min filosofi at det skal være mest vondt: «Train hard or go home».
Andreas Martinussen (28) er meglersjef i Norse Securities og satser hardt mot ekstremkonkurransen Norseman som arrangeres i august. Han har samboer og ett barn, og tror selv han er av 1984-modellene i landet som har vært minst på byen. Følg ham på DN.no/DN Aktiv fremover.
Les flere blogger av hans blogger:
- Langrennsmosjonister holder et skyhøyt nivå
Meglersjefens januarkjør (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.