Det river i hopptårnet. Vindkastene kommer forfra, bakfra. Første hopper gjør seg klar. I dét den godt voksne mannen klyver ut på bommen og skuer ned det bratte henget, begynner kirkeklokkene i Holmenkollen Kapell å kime.
– Nei og nei. Det var jo betryggende. Skal vi ta det som et tegn?
Arne Jensen eller «Smokey» som han kalles, prøver å unngå å se på propellen til venstre på kulen. Sekundmeterne presser på fra siden. Tatt av vinden i en alder av 57, og sendt sidelengs ut av bakken, er ikke det frisøren fra Horten ser for seg som sitt endelikt.
Klikk på bildet for å se Arne Scheies stilkarakterer til veteranhopperne:
«Smokey» slipper bommen
– Du må bare se på hånda til treneren. Stole på at han sender deg ut når vinden løyer. Har han vinket eller? Nei, han holder fortsatt. Jeg kjenner jeg blir klam.
Treneren vinker til slutt og «Smokey» slipper bommen. Tilbake på toppen sitter administrerende direktør i gullsmedkjeden Espeland, Sigmund Espeland og venter spent.
– Under slike forhold handler alt om å mobilisere mentalt. Får du et vindkast i ovarennet blir du livredd for hvordan det blir over kulen. Når du slipper bommen er det ingen vei tilbake, sier han mens han for tredje gang gjør en utstyrssjekk. Espeland snakker av erf#229. Han er den siste som tippet rundt i svevet i gamle Holmenkollbakken. Han satte utfor, men hadde ikke fått med seg at det svære grønne vindseilet hadde blitt fjernet. Men ikke fordi det var vindstille. Bakken skulle jo rives.
– Jeg bommet også på hoppkanten, og tippet rundt. Brakk noen ribben. Det var det siste hoppet det året.
I løpet av få sekunder ser han hoppkollega Jensen komme opp i 90 kilometer i timen. I en ikke helt velkoordinert bevegelse strekker han ut kroppen på hoppkanten.
Egentlig ingen som tør
Skiene spriker i en smal V. Jensen flagrer i vinden, sklir ned på sletten, spenner av seg skiene og tar seg en røyk. De kaller ham ikke «Smokey» for ingenting.
Veteranhoppmiljøet er i begrenset antall, men lidenskapen er sterk. Hva som driver denne gruppen flyvemosjonister er ikke lett å forklare.
– Det er egentlig ingen som tør å hoppe. De er like nervøse alle sammen og under oppvarming går de rundt og skremmer hverandre. Spesielt i dag. Ujevn vind er det verste de vet, sier trener Tom Erik Bjerkeengen som hver torsdag fungerer som veteranenes eneste sikkerhet.
Han er imponert over gjengen som frivillig setter utfor bakker av en slik størrelse.
– De kommer kjørende fra Lillehammer, Kragerø, Horten. Det er faktisk en som har pendlet fra Bergen for å være med på disse fellestreningene. Det er en gjeng tøffinger som elsker dette kicket.
Ny mann på bommen. Eiendomsinvestor og gründer Knut Bjerke (52), en av de beste i sin aldersgruppe.
– Jeg hoppet som ung gutt, som «alle» gjør, men tok det opp igjen et godt stykke opp i 20-årene. Jeg ble bitt av basillen og hoppingen er blitt en livsstil. Det handler om det mentale. Først må du tørre, så må du like å fly. Følelsen er ubeskrivelig, og det blir jo nesten bedre med alderen, sier Bjerke.
Hva med vekta? I V-stil er det vel en fordel å være slank? Tenker du på det?
– Ja, faktisk. Det er en bonus. Jeg er fysisk aktiv på grunn av hoppingen. Du må holde deg noenlunde slank og trent, ellers nytter det ikke. Hvis du legger på deg tre kilo i sommerferien må det trenes bort.
Tørrlagt alkoholiker
Veterangruppen er sammensatt og de fleste har kallenavn. «Smokey» som er på tur opp i tårnet for andre gang, er tørrlagt alkoholiker. For 20 år siden var det enten eller for 57-åringen som valgte å kaste flaska.
– Jeg har alltid hoppet, men det var først da jeg tok tak i livet mitt, jeg begynte skikkelig. Før jeg havnet på kjøret, var rekorden min 70 meter. Men for to år siden perset jeg i Lillehammer med 123 meter. Det kicket du får i bakken, finner du ikke noe annet sted. Hoppingen fikk meg på rett kjøl.
Etter fem–seks hopp er det pause i varmerommet på sletta. Bjerkeengen som har filmet første runde, gjør videoanalyser av hoppene. Eller «muppetshow» som veteranene selv kaller det.
– Må han absolutt vise bevegelsene i slow motion, sier Sigmund Espeland.
Noe latter medregnes, men veteranene tar dette svært seriøst og Bjerkeengen gir kyndige tilbakemeldinger. Espeland og Bjerke er godt fornøyde med sine siste hopp og ivrer etter å komme seg tilbake bakken.
Fullt så offensiv er ikke Ole Eldar Kjølen (64), bonde, lokalpolitiker og pensjonist, samt en av flere veteraner som forlater hoppkanten med et skikkelig høylytt magadrag.
Prøvde en Recknagel
I et forsøk på en klassisk Recknagel-landing, der man fører armene frem mot slutten av svevet, mistet han balansen og gikk overende. Etter fallgrensen, vel å merke.
– Nei, nå stikker jeg heller hjem og tar meg et varmt bad.
– Du må sitte dypere, ha mer knekk i knærne, sier treneren og viser bilder.
Kjølen er skeptisk og svarer:
– Kan prøve neste gang, men jeg begynner å bli en gammel mann, så det spørs om jeg kommer meg opp igjen. Da blir det sittestilling i lufta, og det skal jeg i alle fall ikke ha på film.
Klikk på bildet for å se Arnes Scheies stilkarakterer til veteranhopperne:
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.