To uker ferie vel overstått. Det høres litt ekstremt ut, men det fine med ferie er muligheten til å trene lengre økter og samtidig ha masse tid med familien. Når sant skal sies er det likevel vanskelig å ta ferie i ordets rette forstand med én måned igjen til Norseman Xtreme Triathlon. Jobb eller ikke jobb – treningsjobben må gjøres, og helst skal du legge inn et ekstra gir med fire-fem uker igjen.
Jeg meldte meg på Østfold Triatlon søndag 30. juni som en siste formtest før ferien. Jeg var av alle ting påmeldt i den såkalte triatlonserien, så det ble en god mulighet til å teste seg mot noen av de beste.
Det er bare å konstatere at jeg aldri blir en god svømmer, og det gikk ei heller veldig fort i Østfold. Til gjengjeld slo jeg litt tilbake med fjerde beste sykkeltid og nest beste løpetid. 10 km løp på 36:42 rimet mer enn løpingen jeg presterte på Hove et par uker tidligere. Alt i alt ble det en 5. plass, hvilket var over all forventning.
TV2s Tour de France-sendinger er ikke bare underholdene, men også lærerikt. Det er fascinerende å høre Johan Kaggestad øser av sin kompetanse om alt mellom himmel og jord, deriblant trening. På åttende etappe, da rytterne banket inn i fjellene for første gang, poengterte Kaggestad at selv noen av de beste gutta gikk i veggen fordi bena deres ikke er vant til å kjøre mil etter mil i bakker.
I fjor var én jeg uke i alpene og syklet før Norseman. Det var antakelig grunnen til at jeg plukket 51 plasser på sykkel fra Eidfjord til Dyranut, de første 40 km omtrent rett opp, under fjorårets konkurranse. I år har jeg knapt syklet en oppoverbakke, så her var det en gjenstående jobb å gjøre.
Første helgen etter ferien var det bare å pakke snippsekken med løpesko/sykkel, sette kursen mot Gaustablikk og gjøre klar for bakker. Tilvenning av bena skulle skje i selve Norseman-løypa, og planen var to runder med løp fra bunn av bakken ved Rjukan og til toppen, samt en sykkeltur tur-retur Imingfjell (som mange mener er verste fjellet på sykkeletappen). Det burde bli bakker herfra til månen og tilbake. Det gjorde godt for kropp, sjel og psyke, og det er deilig bare å ha vært i løypa, gjort seg kjent, visualisert hvor brutalt det blir og kjent litt på farten jeg forhåpentlig klarer å holde opp de siste 17,5 km, også kjent som «Zoombie Hil».
Med den mengden som har vært lagt ned de siste ukene bør selv en engasjert DN leser, som irettesatte min påstand om at man klarer seg med kortere økter på høy intensitet, bli fornøyd. Vedkommende poengterte at kroppen best utfører det arbeidet den er vant med, hvilket jeg selvfølgelig er helt enig i. Planen har hele veien vært innslag av lengre økter. Poenget mitt var at med jobb og familie er det vanskelig å bygge basis i treningen på tre timers løpeturer og fire-fem timer sykkelturer. Det går ikke i hverdagen, og man kan bli god uten.
Dette er i hvert fall hvordan jeg har trent de siste ukene, usensurert til latter og lære:
For å beholde roen nå den siste uken skal jeg bevisst unngå å snakke med andre deltakere. Nærkontakt med andre atleter er oppskriften på å bli stresset, forvirret og usikker. De har en masse planer, idéer og/eller utstyr du ikke har: Aerodynamisk drikkeflaske med sugerør mellom tempobøylen på sykkelen eller sykkelsko som kan tas av og på lynraskt. Jeg var der i fjor, ble like forbanna nervøs og usikker.
Jeg ble plutselig usikker på om jeg burde hatt tempostyre på raceren min (jeg kjører ikke temposykkel) slik at jeg kan gire fra tempobøylen. Da spurte jeg Lars-Petter Stormo, som jeg vet er edruelig når det komme til utstyret. Han svarte like elegant som han er: «Jeg kjørte med vanlig clip-on bøyle da jeg vant i 2007». Det er ikke utstyret, men norsemannen eller –kvinnen det kommer an på. Hvis noe ryker, er det antakelig hodet og ikke utstyret.
Herfra og ut får jeg ikke gjort noe med formen, annet enn å ødelegge den, så jeg har forsøkt å legge en siste plan med omhu. Jeg trapper ned på varighet, kortere økter med litt høyere intensitet:
Det var noen som spådde at jeg ved inngangen til denne bloggingen hadde kone, barn, jobb og trening, men at jeg ved utgangen bare ville ha jobben og treningen tilbake. Når jeg nærmer meg Gaustatoppen om en drøy uke står det en fantastisk flott jente og en herlig liten gutt og venter på meg. Det er nok mer hennes enn min fortjeneste hvis vi skal kåre en vinner, men det må tre til for å løse en slik kabal med både mann og kone i full jobb. Så kommentarer om «familieforsakelse» fra skilte menn som angivelig bruker tid og penger på byen istedet, det synes jeg norsemenn, birkebeinere og andre ivrige mosjonister skal ha seg frabedt. Jeg tror ikke mosjonistene er noe dårligere på hjemmebane – kanskje tvert i mot. Vi bare disponerer tiden annerledes.
Andreas Martinussen (28) er partner i Norse Securities og satser hardt mot ekstremkonkurransen Norseman som arrangeres i august. Han har samboer og ett barn, og tror selv han er av 1984-modellene i landet som har vært minst på byen. Følg ham på DN.no/DN Aktiv fremover.
Les flere av hans blogger:
- Langrennsmosjonister holder et skyhøyt nivå
Meglersjefens januarkjør (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.