Åttetimersdagen

Menneskekroppen er sårbar. I møte med noe hardt kan den knuses. En dråpe gift og den er ferdig. Den kan være veldreid og hard som flint, men kneler for den minste bakterie.

Men selv om den er skjør, så oppleves kroppen uknuselig for enkelte. Den er et lite kraftverk hvis den ikke blir hindret, et stykke brød og den kan løpe av sted, en skive til og den fortsetter å klatre.

Selvfølgelig finnes det noen med overdrevne illusjoner om egne legemskrefter, og man skulle tro at mannen foran oss er en slik en: Før solen stod opp i morges svømte Alistair Brownlee (26) halvannen time. Da det lysnet fortsatte han å løpe halvannen time, før han satte seg på sykkelen i det skjønneste dagslys. Der har han blitt sittende i snart fem timer, og etter planen får han klemt inn 40 nye løpeminutter før mørket senker seg over Costa Blanca.

Etter norsk tariff kan han altså notere en time overtid.

Ikke rart en slik kropp har behov for eplepai – ikke et stykke, men en hel kake. Vi sitter på toppen av fjellpasset Col de Rates, på en sykkelkafé, og stirrer på den 26 år gamle briten, det fysiologiske unikumet, måten han spiser på; overkroppen bøyd over bordplaten så munnen på en måte klistres til tallerkenen, slik at kakebitene ikke trenger å løftes med skjeen, kun dyttes, ned i tanken.

Det er her han fyller bensin.

Rasende fart

Hvor mye klarer et menneske å trene? Finnes det en øvre grense?

I så fall er de olympiske triatletene denne vinteren farlig nær eventuelle svar. Nå trenes det enorme mengder.

– De bryter barrierer. Variasjonen i muskulær belastning gjør det mulig for triatletene å trene mer enn spesialistene, mer enn alle, sier rådgiver Ørjan Madsen ved Olympiatoppen.

– Det er dette som gjør sporten så spennende. Man vet ikke helt hvor grensen går. Eller hvor gode de faktisk kan bli i de forskjellige grenene.

En kombinertløper vil sjelden hoppe like godt som en skihopper, ei heller gå i fra en langrennsløper. Friidretten har sine tikjempere, og hvor gode er triatleter egentlig i de forskjellige grenene?

– Det har vært en del fordommer i spesialmiljøene, sier Norges landslagstrener Arild Tveiten og legger til:

– Men dette er i ferd med å snu.

En olympisk distanse er 1,5 kilometer svømming, 43 kilometer sykkel og 10 kilometer løp. Etter at idretten oppstod i 1977 har nivået skutt i været. På 90-tallet kunne de beste vinne en konkurranse ved å løpe den avsluttende 10.000 meteren på 33-35 minutter. Da triatlon kom på OL-programmet i 2000 løp vinneren på 31.30. Under OL i London var tiden skrumpet in til 29.06, og det til tross for at Alistair Brownlee gikk de siste 100 meterne – innhyllet i det britiske flagg. Hans bror, Jonny (24), tok bronse.

Til sammenligning løp fjorårets vinner under friidretts-NM 10.000 meter på 29.32, med piggsko på tartandekke. Da Brownlee i 2013 for første gang skulle teste baneløp, ble han klokket inn til 28.32, en tid som ville holdt til åttendeplass i fjorårets EM i Friidrett.

– Det man vet med sikkerhet er at triatletene utvikler seg i rasende fart, sier Ørjan Madsen som har en doktorgrad i arbeidsfysiologi og blant annet har trent padleren Eirik Verås Larsen.

– Og Brownlee-brødrene er kanskje de to mest interessante kondisjonutøverne i verden akkurat nå, legger han til.

Sydenturene

Det ble oppslag i mediene før årets skisesong da Martin Johnsrud Sundby sa han hadde trent nesten 1100 timer i 2014, en mengde han selv mente var helt på kanten. Svenskene beskyldte 30-åringen for å ljuge; selv syntes de 750-800 timer var mer enn nok. Brødrene Brownlee trener ikke en time under 1500 årlig.

– Vi kjøpte hus i Spania. Der har vi alt vi trenger av utstyr, sier Alistair som også har en master i finans.

– Når været er dårlig i England, som det ofte er, hopper vi bare på flyet til Alicante – kun med håndbagasje.

Treningsiveren er viden kjent i miljøet. Da 26-åringen skadet foten et halvt år før OL i London begynte han å grave et stort dypt hull i sin egen hage i Leeds. Ikke et suicidalt anslag vel å merke, han ville lage motstrømstredemøllebasseng. Forstå det den som kan, men innretningen skal visstnok være fabelaktig for skadede ben, og er hyppig brukt av eksperimentelle løpemiljøer i Statene. En nabo klaget, og kommunen etterlyste byggetillatelse. Mottoet «det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse» er altså på ingen måte kun av norsk avstamning. Bassenget fikk stå. Brownlee kunne trene.

– Det er borte nå. Det var jo ikke så pent, og vi har et tilsvarende der vi trener på lokalsenteret, sier briten etter en lang dag med trening.

I svett habitt slenger han seg uanstrengt ned på Bar de La font i den gamle byen Polop nord for Benidorm. Drikker te, så cola. Kvikner langsomt.

Trenerne dine sier at den eneste øvelsen du ikke kan bli verdensmester i er svømming. Ser vi deg i deg i Tour de France en gang?

– Aner ikke. Triatlon er i ferd med å bli stort. Det blir feil å hoppe av nå, sier han.

Spisset kompetanse

Med seg på den private samlingen har de også invitert proffrytteren Joshua Edmunds, ansett som en av de mest talentfulle fra England. Han har i flere år syklet på Team Sky, og holder nivået oppe under sykkelturene i de spanske fjellene. I tillegg har de betalt slovakiske Richard Varga – som er den beste triatlonsvømmeren i verden – for å være med, samt norske Kristian Blummenfelt (20). Han rykket ifra hovedfeltet under sykkeletappen i fjorårets VM. De britiske brødrene tok umiddelbart kontakt.

– Det er veldig typisk. De ønsker å lære, og er nysgjerrige. Samtidig er det stort for meg å få være med, det er veldig interessant å følge deres opplegg en periode, sier Blummenfelt som er Norges største triatlontalent og trener 1300 timer i året.

Britene konspirerer altså med flere elementer – eller konkurrenter – som kan hjelpe dem under konkurranser. Et annet sted i Spania har erkerivalen – spanjolen Javier Gomez – humoristisk nok invitert en annen norsk landslagsutøver, Jørgen Gundersen, med på sin private samling. Han er også en sterk svømmer. Det knyttes vennskapelig bånd på tvers av nasjonene. Alle kjenner fordelen av være en klikk.

Ekstraøkt

– Kom igjen. Chopp, chopp!!

I et kryss i knøttebyen Parcent, i et område Lance Armstrong visstnok engang eide vinterbolig, henger slagne menn med blanke øyne over sykkelstyret. Flere av dem har snart trent i syv timer og en skjødesløs brite prøver å piffe opp stemningen.

– Noen som har en sjokolade, spør Kristian Blummenfelt.

– Hvem skal sykle intervall, spør sykkeltreneren Matt King.

Tre ryttere bestemmer seg for å tråkke opp Col de Rates, en av Spanias mest kjente stigninger, alt de orker, for andre gang denne treningsturen. Det er Alistair Brownlee, Kristian Blummenfelt og proffrytteren Joshua Dmunds. De andre i følget tar det pent.

– Dere er blaute, gliser Brownlee og klikker skoene fast i pedalene.

Han har trent syv og en halv time. Nå venter 15 minutter på maks intensitet. Så ny løpeøkt.

– Og folk lurer på hvorfor denne mannen er olympisk mester, sier treneren og slår ut med armene.

Ukjent farvann

Forskningen sier mye om de tre aktivitetene separat. Men det finnes forsvinnende lite publisert om den triple trend. Det som imidlertid slås fast er at mengde trening overgår alle andre idretter av naturlige årsaker. Her er tre verdensidretter slått sammen i en.

– Vi vet veldig mye om hvordan man bør trene i de forskjellige grenene, men svært lite om hvordan sette dette sammen, sier Olympiatoppens Ørjan Madsen som har en doktorgrad i arbeidsfysiologi.

– Dette gir sporten en ekstra dimensjon akkurat nå.

I Norge er det blitt vanlig å hente talenter fra svømmebassenget, i Tyskland rekrutteres det fra langdistansemiljøene, mens i Frankrike har man allerede begynt å utvikle triatleter fra 8-10 årsalderen.

Det finnes ingen fasit, men for å henge med må nivået være så høyt at man snart truer spesialistene.

Madsen tror brødrenes styrke er at de har god belastningsfølelse.

– De fleste vil nok riste på hodet over treningsmengdene, men man vet virkelig ikke hva som er for mye.

Britene flirer også av nordmennenes ønske om kontroll under trening, pulssoner, laktatmålinger og den slags. Til dette svarer den norske treneren:

– Det er godt mulig vi er for opptatt av kontroll, det er et norsk fenomen. Men vi prøver samtidig å trene opp enkeltutøvernes subjektive belastningsfølelse. At vi er opptatt av slikt er nå én ting, at mosjonister følger oss er noe annet. Det er verre, sier Arild Tveiten.

Brownlee-brødrenes løpetrener Malcolm Brown synes vestlig ungdom får for mye pepper.

– Vi hører stadig vekk at vestlig ungdom er late og at det er en av grunnene til at østafrikanerne løper ifra oss. Det tror jeg ikke noe på, vi mangler bare gode rollemodeller, sier han.

Men Brownlee-brødrenes historie er riktignok annerledes.

– De synes ikke rollemodellene trente hardt nok, de trodde de kunne gjøre mer. Og det har det gjort.

Brown trente blant annet løpestjernen Mo Farah i junioralder.

– Jeg tror Alistair ville blitt best om han hadde bestemt seg for å løpe, eller bare sykle. Nivået er eksepsjonelt. Fortsetter det slik kan triatlon fort bli en trussel for europeisk langdistanseløping.

Sterk tid

Kroppen slites av å sitte kroket i en kontorstol dag etter dag. Den sier ifra. Overlesset med arbeid – den sier ifra. Det gjør den også etter nesten åtte timer trening, behovet for angripelige karbohydrater er skrikende. Er det slik det skal – eller bør – føles å spise eplekake? At man har så lyst på den at man åpner munnen og dytter den ned raskest mulig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Opp Col de Rates sykler Alistair Brownlee ifra proffkompisen Edmunds. Og tiden på rundt 15 minutter er så sterk at få proffryttere ville klart det samme, ifølge Strava.

Men de svømmer ikke først. De løper ikke. Men det gjør Alistair. Og han er ennå ikke ferdig.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.