La det være sagt med en gang: De norske støtteordningene for syke og uføre må beholdes. I det som går for å være et av verdens rikeste land, og et av de beste landene å leve i, har vi råd til å ta skikkelig vare på dem som ufrivillig faller utenfor arbeidslivet. Men...

I ukene før valget ifjor høst rulllet vi i DN.no ut en artikkelserie som satte søkelyset på det store antallet trygdede nordmenn, og de enorme samfunnskostnadene knyttet til dette.

Debatten raste, og mange har siden beskyldt oss for å drive kampanjejournalistikk, for å stigmatisere en gruppe mennesker som allerede har det tungt, og for å forsøke å fjerne rettigheter for de syke og uføre. Noen har på DN Forum sagt at de håper noen i redaksjonen blir syke, og at de får et helvete. Det håper selvsagt jeg at ikke skjer - og debattantene har etter min mening misforstått hva som ligger bak arbeidet vårt.

Har vi et trygdesystem som er så godt at mange friske velger et liv uten arbeid?

Målet med artikkelserien - Et sykt land - har ganske enkelt vært å sette spørsmålstegn ved den høye andelen trygdede i landet vårt. For selv om vi korrigerer for vår høye yrkesdeltagelse, så er det flere trygdede i Norge enn i andre land.

Det er faktisk slik i Norge i dag, at det er flere mennesker i arbeidsfør alder som mottar sin inntekt fra staten, enn fra det private næringsliv.

Spørsmålet er om vi med politisk velsignelse har bygd trygdeinstitusjoner som skjuler arbeidsledighet? Er det for enkelt å bli langtidssykmeldt eller uføretrygdet i Norge i dag? Har vi et trygdesystem som er så godt at mange friske velger et liv uten arbeid - og får det til?

Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, så er det alvorlig. Svært alvorlig. Resultatet av et system, eller enkeltmennesker, som utnytter trygdeordninger som er ment å hjelpe de svakeste blant oss, er et alvorlig og kostbart problem. Det øker de offentlige utgiftene, og dermed skattetrykket. Det svekker næringslivets konkurransekraft, og gjør med det arbeidsplassene mer usikre. Det er ødeleggende for solidariteten i samfunnet. Det kan ramme de aller svakeste.

Dette er problemer som vi ikke kan sitte stille og se på utvikle seg - noe også den rødgrønne regjeringen har innsett. Finansminister Sigbjørn Johnsens viktigste jobb de neste årene blir å redusere de statlige utgiftene, og trygdebudsjettet vil nok oppleve betydelige kutt. Han vil konsentrere seg om langtidsfraværet, og det er klokt, det er der de store utgiftene ligger, og ved langtidsfravær øker risikoen for varig uføretrygd.

Det finnes gode argumenter for at ytelsene burde vært enda bedre for de som udiskutabelt kvalifiserer for trygd.

I denne prosessen, som må gjennomføres, er det likevel viktig at ikke de svakeste rammes.

Resultatet av utbredt trygdesnylting - hvis det viser seg at vi har det i Norge, og mye tyder på det, ifølge en undersøkelse DN.no fikk gjennomført før jul - kan nemlig være at de sosiale ordningene i Norge blir svekket. Det ville være svært uheldig.

For vi er som sagt fortsatt et av verdens rikeste land. Alle skal med. De som er så uheldige at de blir alvorlig syke eller uføre, skal slippe belastningen det er å slite økonomisk på toppen av dette. Det finnes gode argumenter for at ytelsene burde vært enda bedre for de som udiskutabelt kvalifiserer for trygd. Satsene på disse ytelsene er ikke justert opp i takt med økningen i levestandard som den arbeidende delen av befolkningen har opplevd det siste tiåret. Men ved en oppjustering øker også faren for at flere skal la seg friste til misbruk.

Hvis det lønner seg for flere å jobbe, så vil vi få flere i arbeid.

Når vi sier at alle skal med i velstanden, så må vi prøve å få flest mulig med i arbeid. Vi må som folk og land ta problemet med den store andelen trygdede på alvor. Vi trenger arbeidende hender i det private næringsliv, vi trenger arbeidende hender i helsevesenet og andre deler av offentlig sektor. Oljeinntektene vil falle, det blir flere eldre. Hvis politikerne mener at alle skal med, så må de jobbe for dette på flere plan. Det må lønne seg å arbeide. Effektiviteten i offentlig sektor må forbedres. For å nevne noe.

På NHOs årskonferanse i dag omformulerte Sigbjørn Johnsen USAs tidligere president John F. Kennedy:

- Spør ikke velferden hva den kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for velferden.

Vis alle stillinger

Sykepenger er ment for dem som virkelig er syke. Uføretrygd er ment for dem som virkelig er uføre. Ikke for samfunnets gratispassasjerer - som synes det kan være fint å gjøre ingenting annet enn å vente på at trygden skal dumpe inn på konto, mens de kanskje jobber litt svart på si.

Ole-Morten Fadnes er redaktør i DN.no.

Les også: - Jeg er redd

<b>- Vet dere hvor mange trygdede det er her i landet?</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.