På 1970-tallet bodde tre politisk engasjerte unge menn i et rekkehus i Asker, et slags kollektiv som gikk under oppnavnet «Leninmausoleet». Det kom noen naboklager på grunn av kvinneglam fra mausoleet på kveldstid, men stort sett tedde de seg pent.
Den ene ble forsker, den andre ble ambassadør og den tredje ble Asbjørn Wahl.
Mens mange andre av tiårets samfunnsstormere mistet troen på den norske arbeiderklassens opprørstrang, har Wahl holdt koken. I flere tiår har han vært en sterk stemme, godt til venstre i norsk politikk, skjønt med god kl#229 til villmennene i AKP. Han har jobbet for ITF, det internasjonale transportarbeiderforbundet i London og i en katalog av norske og internasjonale radikale organisasjoner. I dag er han rådgiver i Fagforbundet og leder av organisasjonen «For velferdsstaten».
Wahl er en stayer. Derfor er det interessant når han, i et intervju i Klassekampen, ser ut til å resignere - han også.
Ifølge Wahl kan de europeiske velferdsstatene, slik vi kjenner dem, stå for fall med dagens krise og den kommende eldrebølgen.
«Jeg tror dette kommer til å bli mye hardere enn thatcherismen,» sier Wahl.
Se DNtv:
Det er tegn som tyder på at han har rett.
Tegnene kan leses på forblåste Island og solfylte Hellas, nasjonene som er de fremste europeiske ofrene for de siste års økonomiske turbulens.
Islands akutte problemer kom som en direkte følge av den uregulerte finansgaloppen frem mot kollapsen i Lehman Brothers. Landets politiske ledere og enda mindre finansfolket forsto hva de drev med, og innbilte seg at en historisk lang økonomisk oppgangstid var en normalsituasjon.
Hellas' problemer har flere tiår dype røtter. Landets politiske ledere har løyet for verden og egen befolkning. Først da nedgangstidene kom ble det umulig å fortsette med juks og fanteri. EU, Tyskland og IMF stilte knallharde krav om kutt og reform for å garantere for gjelden.
Lehman-kollapsen og det som fulgte, utløste høylytte krav om reform og regulering i finansmarkedene. Noen så for seg en helt ny økonomisk verdensordning, et paradigmeskifte etter 30 års markedsliberal politikk.
Les også: Hele byer kan gå konk i USA
Siden har det vært snakket mye om global finansregulering. Det snakkes i USA, i EU og det vil bli snakket enda mer på møtet av verdens 20 største økonomier senere i måneden.
Det snakkes om fond for å skjerme skattebetalerne fra nye bankregninger, det snakkes om skatt på finanstransaksjoner, om forbud mot hedgefond, om å danne erstatninger for institusjoner som Verdensbanken og pengefondet og de internasjonale ratingbyråene.
Foreløpig har land som Tyskland og USA kommet med enkelte nasjonale tiltak. Nye internasjonale reguleringer vil sannsynligvis komme, men prosessen er treg og spesielt radikalt blir det neppe.
Økonomiprofessor Nouriel Roubini skriver i boken «Crisis Economics» at vi ikke ble skremt nok. Politikernes gode tiltak under den akutte finanskrisen, har fått dem til å tro at ting vil gli tilbake til det gode og gamle.
«Under depresjonen på 1930-tallet klarte ikke politikerne å stanse krisen. Hadde de oppført seg på samme måte denne gangen, ville kravene om reform i dag vært øredøvende. Men det er ingen suppekøer eller 25 prosents ledighet som får politikerne til å fokusere oppmerksomheten,» skriver han.
Lehman og Island gjorde oss ikke redde. Hellas var noe annet. Bare måneder etter den greske krisen, har europeiske politikere begynt å ta beslutninger som for noen år siden ville fremstå som varslede politiske selvmord.
Regjeringene i Danmark, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Nederland og Spania - blant andre - har de siste ukene foreslått eller vedtatt hardhendte budsjettkutt. Det skjæres i lønninger, pensjoner og goder for offentlige ansatte. Pensjonsalderen skal opp. Arbeidsmarkedslover som sikrer dem som er innenfor, men svekker nyskapningen står for fall.
«Vi vil ikke bli et nytt Hellas!» er vårens Europa-hymne.
Mange av tiltakene som nå varsles, har stått på dagsordenen lenge. Det er løsninger som har vært anbefalt av OECD, av IMF og gjennom EUs «Lisboa-prosess». Nå har politikerne brått fått handlingsvilje. Så spørs det på evnen.
I Spania - med 20 prosent ledighet - fikk regjeringen lirket gjennom en hard sparepakke, med en stemmes overvekt i nasjonalforsamlingen. Fagforeningene raser. Neste runde, der statsminister José Luis Rodriguez Zapatero vil løse opp i et stivbent arbeidsmarked kan bli enda tøffere. Eldre, nær uoppsigelige ansatte vil ikke gi fra seg sine rettigheter - selv om konsekvensen av systemet er at en fjerdedel av lønnsmottagerne går på midlertidige kontrakter.
Men frykten for å bli et «nytt Hellas» kan være enda sterkere.
Markedsliberale reformer kommer sjelden av politisk lyst. De kommer fordi man har forsøkt alt mulig annet, uten at det virket. Slik ser det ut til å være denne gangen også.
«Jeg er pessimist med intellektet, men optimist med viljen,» sier Asbjørn Wahl i «For velferdsstaten».
Slik Europa ser ut akkurat nå, er det naturlig å være pessimist på vegne av etterkrigsvelferdsstaten Wahl liker. Om dette er den eneste måten å organisere samfunn som leverer velferd, livskvalitet, frihet og lykke er langt mindre sikkert.
Les også: - Vi står ikke ved verdens ende
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.