Det må være en reell jobb-mulighet til stede for at
insentiver skal kunne virke.
Brochmann-utvalget, «Velferd og migrasjon», Nou 2011:7
Innvandringen til Norge har økt kraftig de siste årene. Det har fått oss til å bli bekymret for bærekraften i den norske velferdsmodellen, siden innvandrernes arbeidsdeltagelse er lavere enn i den øvrige befolkningen. Derfor nedsatte regjeringen et utvalg som skulle se på den norske velferdsmodellens bærekraft. Utvalget ble ledet av professor Grete Brochmann, og hun presenterte denne uken en murstein av en utredning på over 500 sider.
Denne utredningen ville vært påkrevet og nødvendig selv uten innvandring til Norge. Eldrebølgen gjør at flere skal forsørges av færre. Utdanningseksplosjonen har bidradd til det samme. Sykefraværet og antall uføretrygdede øker til tross for at tradisjonelle indikatorer viser at nordmenns helse blir bedre.
Det mest skremmende er at trygd smitter. Professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger har vist at dersom ti personer i et nabolag blir uføretrygdet på grunn av nedbemanning, vil ytterligere fem personer bli trygdet de nærmeste årene som en ren smitteeffekt. Det er viser at våre holdninger til trygding påvirkes av hvor mange som er trygdet. Det viser også at folk i stor grad selv bestemmer om de vil leve på trygd eller av arbeid.
Vi trenger altså ikke innvandrerne til å fortelle oss at det er noe galt med systemet. Men det er åpenbart at utfordringene øker når Norge tiltrekker seg folk fra fattigere land. En minstepensjon er ikke mye for nordmenn, men det er dobbelt så mye som gjennomsnittslønnen i Polen.
I diskusjonen om innvandringens konsekvenser for overføringsordningene må vi ikke glemme at det er arbeidsinnvandringen fra Europa som øker. De kommer som en følge av EU-regler som er laget for å skape et mer mobilt europeisk arbeidsmarked og lavere ledighet i regionen. Hensikten er at arbeidskraften skal flytte fra områder med lav lønn og små sysselsettingsmuligheter til områder med høye lønninger og høy vekst, og på den måten bidra til utjevning i Europa. Ingen land er et bedre eksempel på høy levestandard og høy vekst enn Norge. Derfor øker innvandringen til Norge, og derfor vil den fortsette å øke så lenge den økonomiske aktiviteten vokser raskere i Norge enn i andre EU-land.
Uten innvandrere ville dessuten veksten forlengst eksplodert i en boligboble. Polske håndverkere har sørget for at tilbudet av boliger sånn noenlunde har klart å holde følge med etterspørselen. Takket være arbeidsinnvandring fra Øst-Europa - og billigimport fra Kina - har veksten som den høye oljeprisen har gitt Norge, ikke endt i skyhøy prisvekst slik gode tider pleide ende før i tiden.
Innvandrere fra Øst-Europa har naturlig nok høyere sysselsetting enn flyktninger fra Afrika og dem som kommer på familiegjenforening fra landsbygda i Pakistan. Vi kan ikke vente at folk fra krigsherjede områder, analfabeter eller folk med minimal skolegang og mange grusomme opplevelser bak seg kan gå rett ut i norsk arbeidsliv. Vi bør ta imot flyktninger, men vi må også innse at det krever at vi bruker ressurser på helsehjelp, utdannelse, språkkurs og annen opplæring som gjør dem klare for et norsk arbeidsliv. Samtidig bør vi sørge for sterkere incentiver til yrkesaktivitet i overføringene og kutte i kontantoverføringer som bidrar til lokke dem bort fra arbeidslivet, for eksempel kontantstøtten.
Det samme gjelder for nordmenn som av ulike årsaker faller utenfor. Vi kan ikke bare gi dem trygd og penger dersom de ikke finner seg en jobb på egenhånd. Det er et tilbud som er for raust mot dem som ikke ønsker å jobbe og for dårlig for dem som trenger en jobb, hjelp eller noe å gå til.
Brochmann-utvalgets konklusjoner i retning av å satse mer på aktivitet og tjenester og mindre på kontanter er derfor helt riktig. Utvalget foreslår for eksempel å redusere barnetillegget i uføretrygden og heller satse på gratis fritidsaktiviteter, SFO-plass og kjernetid i barnehage. Da er man også tryggere på at ressursene brukes direkte på barna.
Utvalget foreslår også både å investere mer i dem som er utenfor arbeidslivet og innføre flere ordninger som for eksempel lønnstilskudd for at bedrifter skal ansette dem. Det vil koste penger, men få investeringer i det norske samfunnet er mer lønnsomme enn dem som får folk over fra trygd til skattepliktig arbeid.
Selv om innvandrere i Norge jobber mindre enn den øvrige befolkningen, følger de den norske tradisjonen, og jobber tross alt mer enn innvandrere i de fleste andre europeiske land. Og fremdeles utgjør de bare ti prosent av befolkningen. Vi kan takke innvandrerne for mye dersom de er utløsende for vellykkede reformer som får folk til å jobbe mer her i landet. Det er arbeidet som gjør Norge rikt.
Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.