Etter kollapsen i de islandske bankene, er det få europeiske land som slår Islands økonomiske misére. Innbyggerne, som så sent som i 2007 var en av verdens aller rikeste, har sett sin kjøpekraft forsvinne med et dramatisk fall i den islandske kronen. For tre år siden kostet en euro 88 islandske kroner. I dag koster den nesten det dobbelte. Boligprisene har falt mer enn i nesten noe annet land. Det gjør ekstra vondt på Island fordi mange husholdninger har lån i andre valutaer.
Islendingene, som var så høyt oppe, ligger nede.
Nå skal befolkningen stemme over om de skal betale regningen de forhatte islandske bankierene etterlot seg på erobringstokt i Nederland og Storbritannia: Icesave-avtalen, som det skal stemmes over, pålegger den islandske stat en gjeld på nærmere 32 milliarder kroner.
Det er beløpet de to landene betalte til britiske og nederlandske innskytere i nettbanken Icesave da morbanken Landsbanki gikk overende og det islandske bankgarantifondet var tomt.
I et land med under 320.000 innbyggere utgjør det omtrent 100.000 kroner per hode, over 40 prosent av landets verdiskapning.
Er det rart islendingene protesterer?
Nei. Etter alt å dømme vil også dagens folkeavstemning resulterer i et massivt nei-flertall.
Kommentatorer i britiske aviser er opprørte over fremferden til egen regjering. «Å true et slikt land med ødeleggelse, er simpelthen skammelig», skriver for eksempel Financial Times' Martin Wolf. Han minner om at de fleste siviliserte land ikke lenger kaster innbyggerne sine i gjeldsfengsel.
Wolf og flere andre peker på at det er høyst tvilsomt om islandske skattebetalere egentlig er juridisk forpliktet til å plukke opp regningen. De har et godt poeng.
Island var, som alle andre EØS- og EU-land, forpliktet til å opprette en garantiordning som skulle dekke et minimumsbeløp av innskyternes bankinnskudd. Som alle visste på forhånd var det islandske fondet altfor lite. Men sikringsordningene i land som Storbritannia eller Nederland er heller ikke store nok dersom alle landets banker skulle gå overende. Og det er langt fra sikkert at staten og skattebetalerne i disse landene ville tatt den regningen de selv sender til Island.
Det myndighetene på Island utvilsomt var forpliktet til, var å holde oppsyn med bankene. Det greide de ikke. Men kan vi egentlig kritisere dem for det? Finansielle stormakter som USA og Storbritannia greide heller ikke å føre et effektivt tilsyn med egne banker. I motsetning til den islandske bankkollapsen, som i hovedsak har rammet innbyggerne på Island, var konsekvensene av de britiske og amerikanske bankkollapsene langt verre- De truet med å kaste hele verden ut i en langvarig depresjon.
Historien om de islandske bankene er en historie om grådighet, stormannsgalskap, sovende myndigheter og, muligens, kriminalitet. Men det er også historien om et høyst mangelfullt regelverk. Dette har ikke islandske myndigheter eller skattebetalere noe ansvar for. Det er utformet av Basel-komiteen, av EU og av land som Storbritannia, hjemland ikke bare for noen av verdens største banker, men også for en mektig lobbyindustri. Mens Island i det minste har forsøkt å rydde opp i svakhetene i sitt eget finanstilsyn, er hullene i det europeiske regelverket, som blant annet regulerer bankvirksomhet på tvers av landegrensene, fortsatt like store.
Rent pragmatisk er det ikke vanskelig å si hva Island bør gjøre.
Icesave-gjelden legger sten til byrden for Island, men den vil ikke bli så tung som den ser ut. Islandske myndigheter mener konkursboet etter Landsbanki vil dekke 75 prosent av regningen. Ifølge den islandske sentralbanken vil restgjelden dekkes opp dersom regjeringen setter til side et beløp tilsvarende 1,2 prosent av bnp fra og med i dag frem til 2023. Ubehagelig, selvsagt, men ikke umulig.
Det er adskillig verre dersom den hjelpen som er på vei fra Det internasjonale pengefondet og långivere som Norge, forsinkes ytterligere som følge av at det ikke blir enighet om Icesave-avtalen. Inntil disse pengene kommer, tvinges Island til å opprettholde strenge restriksjoner på kapitalbevegelser. Det virker som en bremsekloss på hele økonomien.
Det lureste islendingene kan gjøre, er derfor å bite i det sure eplet, jo før jo heller.
Den moralske pekefingeren som mange liker å rette mot Island, kan med fordel stikkes i lommen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.