Unasemaje «EU» kwa Kiswahili?
Swahili for «Hvordan sier du «EU» på Swahili?»
Denne uken ble det tent en ild i Rwanda. Den skal brenne i 100 dager. Like lenge som drapene pågikk i landet for 20 år siden. Ut fra nyhetene de siste månedene og ting vi har hørt før, hvilke stikkord ville vi satt på et kart over landene i Øst-Afrika?
Uganda: Homojakt
Tanzania: Bistandsjuks
Kenya: Kjøpesenterterror
Rwanda: Folkemord med machete
Burundi: Hæ?
I tillegg ville det både for det ene og det andre landet vært naturlig å henge på både «maktglad president», «lurvete demokrati», «korrupsjon» og – for å nevne noe positivt – «elefanter».
Likevel: Noen av de aller beste nyhetene i Afrika kommer nettopp fra Øst-Afrika. Ta Rwanda.
Folkemordet der 800.000 tutsier og moderate hutuer ble drept, er nå pensum i skolebøkene for barna i landet. Og det er her den første gode nyheten kommer: Ingen andre steder i Afrika går nå flere barn på skolen enn i Rwanda. Noe av det de lærer, er at de ikke skal snakke om seg selv som tutsi eller hutu.
Hele 97 prosent av barn i grunnskolealder i Rwanda, går på skolen. I 2011 var tallet så vidt over 70 prosent.
I 2001 døde nesten to av ti barn før de ble fem. Nå er barnedødeligheten i landet nesten halvert. Antall kvinner som dør når de skal føde, er på ti år redusert med en fjerdedel.
Det kan lett bli mange tall i denne artikkelen. Forbløffende positive tall. Her er ett til: Den økonomiske veksten i Rwanda har i gjennomsnitt vært på åtte prosent i året siden 2001. Rwanda er ikke alene om å oppleve en formidabel økonomisk opptur. Nabolandet Uganda opplever nesten like sterk vekst. Veksten er god også i Kenya og Tanzania. Burundi lunter etter i et litt saktere tempo.
Fremgangen skjer i fem land som er omkranset av uro med opprørsgrupper i Kongo i vest, flyktningestrømmer fra Sør-Sudan i nord og dysfunksjonelle Somalia i øst.
Rwanda, Uganda, Burundi, Kenya og Tanzania har dannet Det østafrikanske fellesskap og samarbeider stadig tettere. Den besøkende merker det allerede på flyplassen. Der deles køen – på samme vis som i EU – i folk med østafrikanske pass og andre.
På reise i Uganda i vinter fikk jeg høre en lykkelig ugander fortelle om hvor mye lettere det nå er blitt for ham å krysse grensene til nabolandene. Grensebyråkrati for både folk og varer bygges ned. I 2010 skapte de et felles indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Som i EU.
De har – som EU – fått et felles flagg. Og mens «Ode til gleden» er EU-hymnen, har Den østafrikanske unionen en felles nasjonalsang på swahili.
Det finnes ingen andre steder i Afrika der viljen til integrasjon og samarbeid er større. Det handler om smått og stort. Det er samarbeid om store prosjekter for utbygging av infrastruktur, både innen samferdsel, energi og internett. Og det er samarbeid om felles turistvisum, som Rwanda, Uganda og Kenya lanserte i vinter. Slik blir det enklere for besøkende å først besøke folkemordmuseet i Rwandas hovedstad Kigali og deretter krysse grensen over til Uganda og se på løver som henger døsig over tykke grener i digre fikentrær i Ishasha.
Et av de store prosjektene er å lage en valutaunion. I vinter ble de enige om at en felles valuta skal være på plass i løpet av ti år. De har synkronisert budsjettene sine slik at alle legger dem frem i juni. Nå skal de harmonisere pengepolitikken og etablere en felles sentralbank. Som i eurosonen i Europa.
Landene har ganske ulik økonomi. Mens Kenya ifjor hadde et brutto nasjonalprodukt på 1800 dollar per innbygger, var tallet i Burundi 600 dollar. Så det blir utvilsomt utfordrende. Men viljen ser ut til å være sterk.
Dette handler om en region med over 135 millioner mennesker – snart like mange innbyggere som i Russland, og en voksende andel regnes som middelklasse. Uganda og Kenya har funnet olje. Tanzania har gass. Samarbeidet mellom de fem handler om å gjøre handel og samarbeid enklere innad i regionen. Det er viktig ikke minst for at den skal tiltrekke seg internasjonale investeringer og gjøre handel med resten av verden enklere.
I Øst-Afrika brytes menneskerettigheter, opposisjonelle forfølges og korrupsjonen er ødeleggende. Men en viktig del av historien er også at folk får det bedre, at fremskrittene skjer raskt og at samarbeidet er stadig tettere.
I 2003 hadde 41 prosent av innbyggerne i Rwanda tilgang til rent drikkevann mindre enn 30 minutters gange hjemmefra. Nå har 74 prosent det.
Det er bedre liv og ekte fremskritt. I litervis.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.