Sesongen for russetid og avgangseksamener er over og landets 19-åringer kan ta fatt på resten av livet. Mange av dem har de siste ukene fått kloke, velmenende og ikke minst rørende ord med på voksenveien. Noen taler gjør mer inntrykk enn andre.
For to år siden holdt engelsklærer David McCullough jr. tale for avgangselevene ved Wellesley High School i Massachusetts i USA. Han hadde ett hovedbudskap til havet av tenåringer som satt der foran ham i sine formløse one size fits all-kapper. «Dere er ikke spesielle», sa han. «Det må dere for all del ikke tro».
Talen vakte oppsikt. Den er sett 2,3 millioner ganger på Youtube. Nå er det blitt bok. Selv ble McCullough som knapt hadde hørt om Youtube tatt fullstendig på sengen av all oppmerksomheten. «Jeg trodde jeg snakket til 400 elever og deres familier», sa han i et intervju med tv-kanalen CBS i etterkant, og programlederne lo høyt og godt. Hallo – hørt om smarttelefoner og internett?
En kjip, gammel lærer som forteller de unge håpefulle at de ikke er noe spesielt – hva slags nerve var det han traff?
I vår kultur har det høy verdi å skille seg fra hopen, være den flinkeste, den peneste, den beste. Litt lokal jantelov her og der endrer ikke på det. Individ-dyrkingen viser seg i alt fra hva vi fremhever når vi vil rose hverandre og hvordan vi oppdrar barna våre, til det store markedet for selvhjelp og coaching som står parat når verden viser seg å være vrang.
«Du er så herlig gjennomsnittlig», slår liksom ikke helt an. Jakten på barnas talenter slik at de kan utvikle og realisere seg (les: bli bedre enn de andre) er en helt sentral del av velbemidlede middelklassefamiliers «prosjekt avkom».
Spesiell-myten er uten tvil en potent drivkraft. Men det er en grøftekant også på den andre siden. Ansvaret for å finne all mening og lykke i sitt eget skjøre ego kan vise seg å bli tungt å bære.
«Ikke få det for dere at dere er noe som helst spesielt», sa McCullough for tredje gang i sin tale, og tilhørerne hadde sluttet å le sin vantro latter. Akkurat nå går 3,2 millioner amerikanske seniorer ut av 37.000 high schools over hele USA, fortsatte han for å understreke poenget. Selv om du skulle være én av en million så finnes det 7000 akkurat som deg i verden. Ifølge astronomer finnes det ikke noe senter i universet, ergo kan ikke du være det, sa McCullough. Og nå lo elevene og deres familier. Budskapet sank inn. Hvis alle er spesielle så er ingen det.
Wellesley er ifølge Atlantic.com en by der folk er langt over snittet velbeslåtte og velutdannet. Wellesley high school har dessuten svært gode akademiske resultater å vise til. Det var en gjeng privilegerte og ambisiøse unge mennesker og deres familier, McCullough snakket til. Ifølge ham har mye forandret seg på de 25 årene. B er blitt en middelmådig karakter og fordi middelmådig er det verst tenkelige, streber alle etter rene A-er. Men av feil grunner, mener McCullough. Alle vil opp, ikke for å få bedre oversikt, men for å vise seg frem. Det er blitt en epidemi.
Her hjemme ender 40 barn og unge hvert år på Rikshospitalet med uforklarlige fysiske plager, skrev Aftenposten i forrige uke. Det henger ofte sammen med stress og forventningspress. Også mildere psykiske problemer florerer som aldri før blant unge. Hver femte jente i 10. klasse er ganske eller veldig mye plaget av ulike depressive symptomer. Typisk for dem som ender på sykehus er at de er pliktoppfyllende og flinke.
Ifølge filosof og psykolog ved UiO, Ole Jacob Madsen, er utbredelsen av psykiske problemer blant unge en bivirkning av den enorme friheten folk har. Realiseringsmulighetene er gode, men kan også bli en bunnløs jobb, sa Madsen til VG.
Kanskje vet de ambisiøse mye om hva de skal strebe etter, men mindre om hvorfor. Ytre motivert prestasjonsjag kan føre til utmattelse og meningstap.
Personlighetsstudier viser at narsissistiske trekk er på fremmarsj i den vestlige verden. Det innebærer blant annet overdreven selvopptatthet, en følelse av at man er utvalgt, og man har spesielle rettigheter begrunnet i sin person og sine egenskaper. I tillegg til at narsissister fort blir en pest og en plage for omverdenen, så er de gjerne selv veldig sårbare. Kollisjonen med virkeligheten kan fort bli brutal og veien til depresjon kort.
Dette er antagelig den viktigste beskjeden i McCulloughs 12 minutter lange tale. Det er langt mer bærekraftig å plassere mål og mening utenfor seg selv. Dessuten er det helt nødvendig. Planetens fremtid avhenger av at folk driver med andre ting enn å se seg selv i speilet. «Gjør deg selv travel – ikke vent på inspirasjon», sa McCullough. Et evig godt råd.
Gå ut i verden med senkede skuldre. Du er uansett ikke så spesiell.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.