«Brukerundersøkelser viser at det for kundens tilfredshet med oss ligger et forbedringspotensial i den skriftlige kommunikasjonen.»
Statens lånekasse for utdanning begrunner sitt prosjekt «Språkarbeid med brukerinvolvering og tverrfaglig samarbeid» i 2009.
For myndighetene ligger det gode penger i å henvende seg til borgerne på en forståelig måte. Hver tredje nordmann sliter nemlig med å forstå offentlige brev, veiledere og skjemaer. Det gjør at de ringer og plager hardt arbeidende saksbehandlere med å spørre om hva for eksempel «for lite innbetalt vederlag i henhold til etteroppgjør, meldes med dette som krav i boet» betyr.
Nå utvider moderniseringsminister Jan Tore Sanner kampen mot offentlig tåkeprat til også å gjelde kommunene. Det er bra. Spørsmålet er om han har høye nok ambisjoner. Prisnyvinningen Årets brev gir grunn til å tvile. Den ble delt ut av Sanner i mars sammen med den årlige Klarspråkprisen.
Det ypperste av det ypperste den norske stat fikk til av klar tale i et brev i 2013, har tittelen: «Forhåndsvarsel – vi kan ta utlegg for kringkastingsavgift».
Klart som blekk. For hva betyr det å «ta utlegg»? Brevet er neppe et tilbud fra Statens innkrevningssentral om å legge ut for kringkastingsutgiften for dem i knipe. Når staten befatter seg med utlegg, så «tar» den utlegg, i motsetning til oss andre som kanskje «har hatt» et utlegg, eller legger ut for noe.
Så synes også prisen å være begrunnet i at brevets utforming var enda verre før. I 2009 var overskriften det lett teknokratiske «Foreleggelse av begjæring», og i 2012 det stadig teknokratiske, men noe mer detaljrike, «Foreleggelse av utleggsbegjæring, ubetalt kringkastingsavgift».
Brevet sendes til folk som skylder tv-lisens. Det staten prøver å si, er at den har rett til å drive inn lisenspengene med tvang.
«Vi trekker deg direkte i lønn hvis du ikke betaler innen to uker» – kunne det vært noe? Nei. Det blir for enkelt. Dessuten er vel ikke alle lønnsmottagere. Nei, nå gir jeg opp, har kanskje brevforfatteren tenkt. «Foreleggelse av utleggsbegjæring» får duge.
Nettopp en form for latskap kan være en forklaring på at det hver eneste dag sendes ut titusener ugjennomtrengelige brev fra myndighetene. Og noe av svaret på at lettfattelig språk ikke blir prioritert, finnes i maktubalansen mellom statsapparatet og den enkelte borger. Den som sitter med bukten og begge endene, trenger ikke anstrenge seg for å bli forstått.
Psykologisk forskning på effekter av makt viser dette. Folk som føler seg mektige, er ikke så opptatt av om folk forstår dem. Andres perspektiv plager dem ikke – kanskje rett og slett fordi de opplever at de greier seg fint uten. For parallelt med at maktfølelsen øker, så øker også overbevisningen om at man selv har rett. Derav begrepet maktarroganse. Det er sannsynlig at slik arroganse også kan feste seg i organisasjonskulturer som ikke har det med å åpne for dialog og forhandlinger, men som typisk fatter endelige vedtak.
En annen årsak til utilgjengelig språkbruk i offentlig sektor kan skyldes at å opptre korrekt og rettferdig har høyere verdi enn å gjøre seg forstått. Stat og kommune skal ta hensyn til alle borgere, og behandle alle likt. Det er derfor naturlig at språket blir overordnet og abstrakt. Så blir det i alle fall ikke feil. Dette er en reell problemstilling. Tilgjengelighet og korrekthet kan utvilsomt kollidere. Men å gjøre seg forstått kan være hardt arbeid. De som er genuint opptatt av å få til begge deler, vil som regel finne gode kompromisser. Og hvis noe overhodet ikke lar seg forklare på forståelig vis, er det kanskje på tide å ta en kikk på det underliggende regelverket?
Offentlig sektor er også utsatt for regelrette «bullshit-infeksjoner», gjerne med opphav i det private næringsliv. Særlig skole- og barnehagesektoren synes å være angrepet av svada for tiden. Dette gir for eksempel utslag som at alle avdelingene i Torpa barnehage i Nordre Land kommune «har sitt eget fokusområde i forhold til språk og kommunikasjon», og at elever ved enkelte ungdomsskoler har 296 mål de skal innom i løpet av tre uker, inndelt i kompetansemål, læringsmål og kjennetegn på måloppnåelse. Her er ikke ambisjonen å snakke mest mulig effektivt til 13- og 14-åringer, men å vise frem (til statlige utdanningsmyndigheter?) at her har vi en skoleetat som virkelig følger med i tiden.
Språket er ikke noe man enkelt kan vedta å legge klart på toppen av en ellers ugjennomtrengelig virksomhet. Språk stikker dypere og er et uttrykk for holdninger. Maktarroganse, feilangst og sårbarhet for svada kan motarbeides. En klar idé om formålet og meningen med virksomheten hjelper alltid. For ikke å glemme «brukerorientering», som det heter på offentlig sektorsk. Det betyr å ikke miste av syne hvorfor stat og kommune i det hele tatt eksisterer. For borgerne.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.