Vi er utroligt stolte og begejstrede over muligheden for å få kæmpepandaen til København.
Direktør Steffen Stræde i København Zoo
Er Danmarks dronning Margrethe uten ryggrad? Bedømt ut fra norsk debatt denne uken er svaret et stort ja. Feig er hun også.
Torsdag ble hun, fire statsråder og en stor næringslivsdelegasjon – inkludert direktøren ved København Zoo – tatt imot i Beijing på ærefullt vis. I løpet av besøket skal det inngås cirka 40 avtaler. Inkludert en om to kjempepandaer til København Zoo.
Besøket er en seier for dansk diplomati. Men det har kostet. For å få to pandaer har danskene ofret en Lama.
I mai 2009 trosset den daværende danske statsminister Lars Løkke Rasmussen kinesiske advarsler og møtte den tibetanske munken Dalai Lama. Kina puttet straks Danmark i den diplomatiske fryseboksen.
Det tok under syv måneder før danskene fikk tint opp forholdet. Det skjedde med det som ble kalt en «verbalnote». En av formuleringene i noten er at Danmark «opposes the independence of Tibet». Betyr det at Danmark, i likhet med Norge, er imot at Tibet skal løsrives fra Kina? Eller betyr det at Danmark også er imot at Tibet får mer selvstyre innenfor Kina, slik Dalai Lama ønsker? Det nekter både den forrige og nye danske regjeringen å svare på.
– Verbalnoten rommer en delikat politisk balanse, sa utenriksminister Martin Lidegaard i Folketinget i mars.
Balansen er til og med så delikat at regjeringen nekter å oversette verbalnoten til dansk.
I 2011 kom Dalai Lama tilbake til Danmark. Da fikk han ikke møte noen fra regjeringen. Og han slapp ikke inn i Folketinget, hverken gjennom hovedinngangen eller bakdøren. I stedet møtte han en håndfull folketingsrepresentanter på et hotellrom.
Større land enn Danmark har bøyd seg for kinesisk press. Storbritannias statsminister David Cameron og visestatsminister Nick Clegg møtte Dalai Lama i St. Paul’s Cathedral i mai 2012. Kineserne ble «såret» og la forholdet til britene på is. Det tok 14 måneder før forholdet ble normalisert, og i desember 2013 fikk Cameron besøke Beijing. Skal han møte Dalai Lama igjen? Det har han ingen planer om, som det heter.
Etter at Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010, har Norge vært i Kinas diplomatiske fryseboks i tre og et halvt år – lenger enn noe annet vestlig land. En hjertelig mottagelse av Dalai Lama ville bety at Norge blir værende der.
Det ville være heroisk. Amnesty Internationals generalsekretær John Peder Egenæs mener det vil være et «viktig signal» om Norge ikke bøyer seg. Men hva slags signal vil det være? Vil det inspirere andre land? Eller vil det bare vise at de eneste som kan være kompromissløse overfor Kina, er land som er så mektige som USA eller så rike som Norge?
Utenriksminister Børge Brende fortalte denne uken om problemene det skaper for Norge å ikke ha bilaterale kontakter med Kina for eksempel om klima. Egenæs avfeid det som argument ved å vise til at i multilaterale forhandlinger sitter Norge ved bordet akkurat som alle andre. Det er selvsagt riktig. Men hvis Egenæs virkelig tror at klimaforhandlinger avgjøres i digre plenumssaler med delegater fra nesten 200 land, bør han reise en tur for å oppleve det selv.
Noen fnyser av at det bunnfryste forholdet til Kina gjør det vanskelig for Norge å spille en rolle internasjonalt enten det gjelder Syria, klima, fattigdom, fred eller Afrika. Og Norge er selvsagt lite. Men de utenrikspolitiske ambisjonene har vært og er store. Uten kontakt med Kina blir det vanskeligere å spille en aktiv rolle. Skal ambisjonene skaleres ned? Er en fotomulighet for Dalai Lama med stortingspresident Olemic Thommessen viktigere enn alt annet?
Det vitses med at Brende argumenterer med at en normalisering av forholdet til Kina gir Norge mulighet til å snakke med Kina direkte om menneskerettigheter. Skal vi gi opp menneskerettigheter for å fremme menneskerettigheter? Det høres absurd ut. Likevel var altså menneskerettigheter i Tibet et av temaene Danmarks utenriksminister tok opp i Beijing denne uken.
Som regel betyr det noe å kunne snakke med folk. Men det er selvfølgelig ikke sikkert det kommer stort ut av det. Cameron fikk åpnet en bilateral dialog med Kina om menneskerettigheter etter konflikten ifjor. Men for bare et par uker siden kansellerte kineserne et møte fordi britene hadde «brukt menneskerettighetsspørsmål til å blande seg inn i Kinas indre anliggender». Dette er ikke enkelt for noen.
Thommessen og andre Høyre-folk fremstår som prinsippløse nå fordi de var så kompromissløse før. Det er viktig at politikere har ryggrad. Men den som ikke kan bøye ryggraden, trenger kiropraktor.
Ryggrad er ikke det eneste politikere bør ha. Skal de få til noe, må de ha en viss fleksibilitet også, enten det handler om Fremskrittspartiet som regjeringsparti eller når norske myndigheter forsøker å normalisere forholdet til Kina.
Norge kan aldri beklage fredsprisen til Liu Xiaobo. Norge kan heller ikke la være å ta opp menneskerettsbrudd i Tibet. Og det er rimelig å spørre hvor mange prinsipper en panda er verdt. For det går en grense et sted.
Men det må være lov å mene at den ikke går ved Dalai Lama.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.