Det har vært et turbulent år i finansmarkedene både her hjemme og ute. Her er noen av bevegelsene som har opptatt oss mest det siste året:
I løpet av ett år hadde innenlandsbørsene i Shenzhen og Shanghai steget med 150 prosent. I løpet av noen uker i juni falt de med 30 til 40 prosent.
Myndighetene svarte med å ta i bruk en gigantisk krisepakke anslått til over 800 milliarder dollar i et forsøk på å stoppe fallet. Samtidig som det ble pumpet inn store mengder kapital ble det innført forbud mot shortsalg, pålegg om at selskaper og storeiere skulle kjøpe tilbake aksjer, samt midlertidig stopp i emisjoner og nye noteringer.
Det fungerte i noen uker.
Bekymring for svakere utsikter i kinesisk økonomi, kombinert med et globalt fall i en rekke råvarepriser, førte til at den kinesiske børsuroen i sterkere grad smittet over til resten av verden.
Her hjemme fikk vi virkelig merke panikken i slutten av august. Hovedindeksen på Oslo Børs falt over fem prosent mandag 24. august. Nedturen kom etter kraftige ras på børsene i Asia og USA.
Den kraftige turbulensen som den kinesiske børspanikken utløste i resten av verden ble også brukt som én av begrunnelsene for hvorfor den amerikanske sentralbanken lot være å gjennomføre den første renteøkningen på nesten syv år i forbindelse med rentemøtet i september.
Utover høsten og vinteren har det innenlandske aksjemarkedet i Kina hentet seg noe inn igjen, men også den siste tiden har det vært enkeltdager med til dels kraftige utslag. Vi skal ikke lengre tilbake enn til slutten av november for å finne forrige gang børsene falt over fem prosent i løpet av en handelsdag.
Og det er fremdeles langt opp til toppnivåene fra i sommer.
For kinesisk økonomi som helhet er det også langt opp til gamle vekstrater. Mens kinesisk økonomi hadde en årlig vekst på rundt ti prosent for ti år siden, er det ventet at 2015 ender med en vekst på 6,9 prosent, ifølge myndighetenes egne prognoser.
Tidligere veksdrivere som industri og investeringer er blitt langt mindre dominerende. Nye drivere som forbruk og tjenestesektoren er i ferd med å ta over.
Dette er helt i tråd med myndighetenes ønsker om å gå fra å være en eksportdrevet økonomi til en økonomi som i langt større grad kan stole på innenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester.
Spørsmålet om hvordan disse endringene vil påvirke både egen og andre lands økonomi vil fortsette å være et viktig tema også i det neste året.
Landet er inne i en økonomisk nedtur som har vart mer eller mindre sammenhengende i seks år. Etter lovende takter med positiv bnp-vekst i 2014, havnet landet igjen i en resesjon som er ventet å vare inn i neste år. Samtidig er arbeidsledigheten forventet å holde seg på skyhøye nivåer på i overkant av 25 prosent.
Grunnen til at krisen ikke lenger generer like store overskrifter her hjemme avsløres kanskje i grafen under. I finansmarkedene toppet krisen seg i sommer. Etter måneder med tautrekking med europeiske myndigheter og IMF om en nytt nødlån, gikk landet til slutt tom for penger.
Bankene ble stengt, børsen stoppet all handel og i en folkeavstemning sa det greske folket et overveldende nei til forslaget til en ny lånepakke fra IMF, EU og ECB.
Den fastlåste situasjonen gjorde at den kanskje beste målestokken på krisen - renten på tiårig gresk statsgjeld - gikk i taket.
I august foretok imidlertid landets ferske statsminister Alex Tsipras en oppsiktsvekkende u-sving. Mot viljen til mange av hans partifeller i regjeringspartiet Syriza forhandlet Tispiras frem en tredje lånepakke mot å love nye og omfattende økonomiske reformer.
Samlet har landet fått rundt 340 milliarder euro i nødlån siden 2010. Spørsmålet er om en ny runde med nye lån er rett medisin. Statsgjelden utgjør fremdeles rundt 170 prosent av årlig verdiskapning, et nivå som er rundt dobbelt så høyt som det som gjerne blir ansett for over tid å være bærekraftig for et land.
Krav om sletting av gresk gjeld kan bli et tema som for alvor dukker opp igjen i det neste året.
Men det kunne den.
Ved inngangen til 2015 kostet et fat nordsjøolje i overkant av 58 dollar fatet. 12 måneder senere koster et fat rundt 37 dollar. En reduksjon på ytterligere 36 prosent.
Siden toppen ifjor sommer på 115 dollar fatet er prisen redusert med rundt 68 prosent.
Historien om oljeraset handler kanskje først og fremst om at oljekartellet Opec har sluttet å bry seg så mye om prisnivået og heller konsentrerer seg om å vinne tilbake markedsandeler. Ved å oversvømme markedet med billig olje kan ny produksjonskapasitet, som amerikansk skiferolje, bli presset ut på grunn av høyere produksjonskostnader.
Mange nye produsenter har imidlertid vist seg å være langt mer motstandsdyktige enn ventet.
Resultatet er breddfulle oljelagre og en oljepris som ikke har vært lavere på 11 år. En unormalt mild vinter og utsikter til økt produksjon i blant annet Iran og Libya kan bidra til ytterligere press på prisene fremover.
Rundt 27.000 oljejobber har forsvunnet siden nedturen startet.
En lenge varslet todeling i økonomien er i ferd med å komme til syne. Siden sommeren 2014 har den registrerte arbeidsledigheten i landets fire mest oljetunge fylker - Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal og Vest-Agder - økt med 1,2 prosentpoeng.
Bare i løpet av det siste året er antall helt ledige i Rogaland nær doblet.
Rundt én fjerdedel av befolkningen bor i de fire mest oljetunge fylkene. Utenom disse har ledigheten samlet sett falt tilbake marginalt siden sommeren 2014.
I de minst oljetunge fylkene, som Hedmark og Østfold, har ledigheten faktisk falt markert tilbake. Lav oljepris og rekordlav styringsrente har sendt kronen svakere mot våre viktigste handelspartnere de siste årene.
Svakere krone gjør tradisjonelle norske eksportbedrifter mer konkurransedyktige, siden varene de selger blir rimeligere i utenlandsk valuta.
Samtidig blir norske bedrifter som konkurrerer med importerte varer og tjenester også mer konkurransedyktige i hjemmemarkedet, siden importvarer og -tjenester blir dyrere målt i norske kroner.
Så langt har oljesmellen derfor rammet svært forskjellig i ulike deler av landet.
Et viktig tema for 2016 blir om oljesmellen i større smitter over til andre næringer, andre områder i økonomien og til andre deler av landet.
Oljeprisfallet og og en rekordlav styringsrente har ført til at appetitten på norske kroner har falt til et bunnivå.
Den importveide kronekursen, som er kronen målt mot en handelsvektet kurv av valutaene i de 44 regionene og landene som vi importerer mest fra, falt tidligere i desember til det svakeste nivået som noensinne er målt.
Norges Bank har statstikk tilbake til 1989 for den importveide kronen.
Det har vært kort vei fra topp til bunn. Vi skal ikke lenger tilbake enn til februar 2013 for å finne den sterkeste noteringen for kronen noensinne.
For tradisjonelle eksportbedrifter og importkonkurrerende bedrifter i hjemmemarkedet har kronesvekkelsen ført til en kraftig konkurransebedring.
Eksporten utenom olje har økt kraftig i år. Norges Bank forventer at eksportveksten vil være høyere enn hos handelspartnerne også neste år.
For norske forbrukerer har kroneraset ført til at en rekke importvarer er blitt dyrere. Samtidig har mange nordmenn som har feriert i utlandet det siste året også fått merke kronesvekkelsen. Det har rett og slett blitt historisk dyrt å reise til land som bruker for eksempel euro, amerikanske dollar eller britiske pund.
Kun et fåtall nasjoner har opplevd at egen valutakurs er svekket mot norske kroner det siste året. Dette er økonomier som i likhet med den norske er sterkt avhengig av prisutviklingen i råvaremarkedet, som Brasil og Sør-Afrika.
Hendelsen gikk langt fra upåaktet hen. Federal Reserve ble nemlig den første av de store vestlige sentralbankene som satte opp renten etter finanskrisen.
Når renten i verdens største økonomi øker, påvirker det finansmarkedene langt utenfor nasjonens grenser. Selv renteøkningen innebærer at æraen med billige penger er forbi, er det også et tegn på at økonomien for alvor har hentet seg inn igjen etter den største nedgangskonjunkturen på nær 80 år.
Veien dit var imidlertid ikke helt enkel.
I tillegg til rekordlav rente har sentralbanken Federal Reserve i løpet av de siste syv årene kjørt totalt tre runder med kvantitative lettelser for å få amerikansk økonomi på rett kjøl etter finanskrisen. Ved å kjøpe opp store mengder gjeld for nyopprettede penger har sentralbanken fått ned rentenivået også på lån med lengre løpetider. Dette er lånerenter som amerikanske bedrifter og husholdninger er stilt overfor når de skal låne.
I løpet av syv år med nullrente og kvantitative lettelser har aktiviteten i økonomien økt. Samtidig har arbeidsledigheten blitt redusert fra en topp på ti prosent like etter finanskrisen til et nivå på fem prosent i dag.
Når den første renteøkningen nå er unnagjort, blir gjerne spørsmålet hvor raskt renten vil bli satt videre opp.
Medlemmene i sentralbankens pengepolitiske komite antyder selv at renten vil bli hevet totalt fire ganger i løpet av det neste året, som tilsvarer en renteøkning på ett prosentpoeng bare i løpet av 2016.
Ifølge medlemmenes prognoser vil renten bli hevet med ytterligere ett prosentpoeng i 2017 og 0,875 prosentpoeng året etter.
Det vil i så fall bety at renten vil komme opp mot 1,5 prosent i 2016, 2,5 prosent i 2017 og over tre prosent i løpet av 2018.
Les også:
Les også på DN.no:
Her kan du forsøke deg på DNs nyttårsquiz 2016
- Ikke la det ose olje av cv-en din
Nordmenn frykter de får dårligere økonomi neste år
Se DNTV: - Jeg er sikker på at vi vil vinne, rett og slett fordi våre verdier er overlegne
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.